Tar fra de rike

I 49 somre på rad har andreklassinger på Teaterhøgskolen, nå en del av Kunsthøgskolen i Oslo, laget teater for barn i et sirkustelt i Frognerparken. Årets forestilling er Legenden om Robin Hood. I programmet skriver skuespillerne at de tidlig fant ut at de ville jobbe devised med legenden, og til det hentet de inn den norsk-kanadiske impro-skuespilleren Tony Totino som regissør. De har altså improvisert frem sin egen versjon av historien. Siden Robin Hood er en karakter som har overlevd gjennom muntlig historiefortelling, ballader og ulike typer teater og spill i hvert fall siden 1300-tallet, passer det godt at de har brukt de historiske foreleggene som utgangspunkt for å spinne videre, spesielt fordi deres versjon inkluderer både gjenkjennelig fortelling og kjente karakterer.

Studentenes versjon begynner med på vanlig vis med at Robin Hood kommer hjem til Nottingham etter mange år i krigen. Han er blitt en berømt bueskytter, og ved en misforståelse er noe av det aller første han gjør etter hjemkomsten å angripe den autokratiske sheriffen av Nottingham. Det fører til at Robin blir forvist fra byen, og ved hjelp av kjente figurer som Broder Tuck og Lady Marion søker han tilflukt i Sherwoodskogen der han treffer Lille John og banden hans. Sammen vil de stjele tilbake pengene sheriffen har hentet inn i skatt fra folket, og etter ulike intriger ender det hele godt.

I de tidligere forestillingene jeg har sett i sommerteaterteltet, har publikum sittet i en ring rundt en spilleplass midt i teltet. Denne gangen er publikum plassert på den ene siden, med det resultatet at skillet mellom scene og sal blir tydeligere. Scenografien er veldig konkret med en borg, en bymur og et torg som også gjør nytte som skog. Lite overlates til fantasien, og selv om scenografien også gir god plass til skuespillerne, blir den litt for enkel.

Foran sceneområdet er det lagt ut en matte og puter som barna kan sitte på. Men dette skal være teater for de eldste barnehagebarna, og det er åpenbart at det å sitte alene på puter med de voksne på benker bak, kan være ganske skremmende. Før forestillingen begynner, er det mange voksne rundt meg som forsøker å overbevise barna de er der sammen med om at det er morsomst for barn å sitte foran og best for voksne å sitte bak. Det er mørkt i teltet, og ikke alle synes det er greit å sitte to meter fra sine voksne.

Hva er teater for barn? Gjennom måten historien fortelles på, er det mye som tyder på at det ikke har vært så mange barn innom i prøveprosessen. Hovedpoenget i intrigen er at sheriffen krever inn altfor høye skatter av folket. Folket virker ikke så misfornøyde med dette innledningsvis, men det blir sagt av Broder Tuck at det er sånn det ligger an. For de fleste fireåringer er skatt noe sjørøvere leter etter, ikke en avgift til myndighetene. Ikke bare burde begrepet vært forklart, det burde vært bedre beskrevet gjennom spill hvorfor det er viktig for Robin og de nye vennene hans å ta sheriffens penger.

Scenespråket er holdt i en lettbent komedieform med slapstickelementer, skuespillerne ser ut til å ha det gøy, og det smitter over til salen. At det spilles med høyt tempo hele veien, gir mye fart, men også et lite dynamisk scenespråk. Jeg savner noen roligere partier. Det er forskjell på teater for barn og på komedie, og det går litt for fort i svingene til at barna helt kan følge humoren. Selv om enkelte av skuespillerne, i særdeleshet Filip Kremner i rollen som Robin Hood, har stor barneappell, får ikke dette samspillet mellom scene og sal nok plass til å etablere seg. Her savner jeg noe mer målgruppeforståelse. Det var fint å se hvordan egentlig ganske billige barneteatertriks som å få barn til å peke og rope om hvor noe er gjemt, fungerte fint til å skape engasjement. Men selv om det ikke er noe galt i å ta dette grepet i bruk, er det litt for enkelt å belage seg på det for å kommunisere direkte til barna.

Prosjektet med å lage sommerteater i ferien etter andreklasse har lang tradisjon, og er helt studentstyrt. Studentene styrer alt fra økonomi til estetikk selv, og det er vel så mye en øvelse i å lage en teatergruppe, finne finansiering og drive markedsføring, som å spille for barn. Det er derfor på alle måter en verdifull erfaring å ta med seg inn i et arbeidsmarked der man på mange måter må klare seg selv og samarbeide med kolleger. Men det er en fare for at barneperspektivet forsvinner i det helhetlige prosjektet nettopp fordi det ikke er en del av undervisningsopplegget og de temaene studentene må gjennom i løpet av studiet. Jeg skjønner at studentene synes at det er interessant å jobbe devised og med improfaget, men det virker ikke som det er tenkt på hvorfor denne metoden vil passe til materialet og målgruppen eller hva de ønsker å oppnå med det.

Målgruppe eller ikke målgruppe For noen år siden fikk skuespillerutdannelsen på KHiO kritikk for ikke å tilby studentene egen undervisning i å lage og spille teater for barn. Det skal etter sigende ha blitt bedre, men lenge var i hvert fall sommerferien etter andreåret det eneste arbeidet studentene gjennomførte rettet mot en yngre målgruppe. Hver gang man diskuterer metoder for å lage teater for de yngste, blir det diskusjon om det er nødvendig å jobbe målgruppefokusert for å lage godt teater for barn eller ikke. I denne Periskop-saken fra 2019 om KHiO, sommerteatret og undervisning i å spille teater for barn, sier flere av intervjuobjektene at det ikke er stor forskjell på å spille for voksne og å spille for barn. Daværende regissør for Sommerteatret, Frank Kjosås, sier at han aldri fikk undervisning i dette, men han har gjort det masse likevel, underforstått at det strengt tatt ikke er nødvendig.

Når man snakker om å jobbe målgrupperettet i teaterarbeid for barn, handler det ofte om å bruke referansegrupper i de aktuelle aldrene og å spisse materialet til en begrenset aldersgruppe. Det er selvfølgelig riktig at det å jobbe på denne måten er én metode, og det trenger ikke å være alles metode. Men, som en forhenværende teatersjef på et teater som jobber mye med å lage teater for barn sa til meg en gang, «man kan selvfølgelig lage teater for barn på andre måter, men det var da man begynte å jobbe med målgrupper at norsk barneteater ble bra.» Jeg vil også påstå at uansett hvordan man velger å lage teater for de yngste, vil kunnskap om aldersgruppen man lager det for gjøre det enklere å nå frem, og når man lykkes med å treffe den avgrensede gruppen, er det lettere at opplevelsen også blir god for de eldre i publikum. Teater for barn trenger ikke å være grunnleggende forskjellig fra teater for voksne, men det hjelper å vite hvilke hensyn man skal ta for at teatret kan møte de yngste på en god måte.

Det som i størst grad smitter over fra scene til sal i Legenden om Robin Hood, er hvor gøy skuespillerne synes det er med teater. Å sette opp Robin Hood kommer heller ikke uten forpliktelser. Siden karakteren er mest kjent for å ta fra de rike for å gi til de fattige, ligger det et visst ansvar på de som lager teater om ham om å tenke sosialt. Ensemblet har gjort et ordentlig arbeid med å skulle spille forestillingen flere steder og for flere publikummere. Jeg tror på det de skriver i programmet om at de ønsker å nå de barna som vanligvis ikke blir tatt med på teater. De har fått et stipend av Sparebankstiftelsen som skal dekke billetter til de som trenger det, som skal deles ut av Fattighuset. Dette gjør prosjektet som helhet sympatisk, og et engasjement for at teater skal kunne nå alle barn kan komme godt med neste gang de skal lage teater for denne målgruppen.