Tåpelige menn og en fornuftig dame

Etter åtte år er Ibsenfestivalen tilbake, denne gangen innbakt som en del av Nationaltheatrets øvrige høstrepertoar som spilles fram til jul. Festivalen åpner med Vildanden, regissert av tyske Jan Bosse. Når jeg kommer inn på Amfiscenen på Nationaltheatret, er scenegulvet tettpakket med publikummere som holder på hver sine stettglass. Vi er på fest hos Grosserer Werle. I amfiet sitter hans festkledde sønn Gregers (Hermann Sabado) og Hjalmar Ekdal (Ola G. Furuseth). Gregers spiller på en sag mens Hjalmar gafler i seg saltstenger og blar i et fotoalbum. Etter en kort dialog mellom dem, entrer grossereren (Kim Haugen) og Fru Sørby (Birgitte Larsen) og ønsker velkommen. Fru Sørby deklamerer Welhavens «Søfuglen» (1836), før gamle Ekdal (Jan Sælid) harker seg gjennom forsamlingen og opp forbi Hjalmar og Gregers. Når gamle Ekdal har kommet seg ut, finner publikum plassene sine i amfiet hvor vi blir sittende resten av forestillingen.

Komiske skikkelser

Scenografien (Moritz Müller) består av en stor vegg med speil på den ene siden og forstørrede svart-hvitt familiebilder som ser ut som om de stammer fra1800-tallet på den andre. Veggen kan dyttes, deles og åpnes, slik at teaterrommet skifter form og uttrykk gjennom de fem aktene. I det ene hjørnet står det et selvspillende piano, og kantene av scenen er drapert med hvitt, gjennomskinnelig stoff. I løpet av første akt dyttes speilveggen tett opp til publikum, sånn at vi kan se oss selv og skuespillerne som sitter i amfiet. Videre blir veggene snudd med bildesiden mot publikum sånn at de skaper atelieret til familien Ekdal. Gina Ekdal (Mariann Hole) tegner smilemunn på de alvorlige blikkene på bildene på bakveggen. Det er en elegant og subtil måte å løfte fram symbolikken som ligger i at Gina jobber med å retusjere familiebilder på, hun som også retusjerer familiens historie. For ordens skyld: Gina er moren til Hedvig og gift med Hjalmar Ekdal. Før Gina møtte Hjalmar jobbet hun hos Grosserer Werle, som mest sannsynlig gjorde henne gravid. Dette har Gina holdt hemmelig fram til Gregers, grosserer Werles sønn, kommer hjem etter seksten-sytten år og får det for seg at sannheten om Hedvigs opphav må fram i lyset for at Gina og Hjalmar skal leve sammen i sannhet. Familien Ekdal er kledd i sort og neongrønt. Hedvig (Nora Frølich) har også neongrønne striper i håret, og med en stor, strikket kjole minner hun meg litt om Billie Eilish fra den tiden hun hadde grønn lugg. Alderen hennes er oppjustert fra originaltekstens 14 år til 16 år. Gina er kledd i en sort og grønn drakt hvor navnene til anerkjente kvinnelige forfattere er vevd inn i stoffet. Forfatternavnene, som for eksempel Toni Morrison og Tove Jansson kan både underbygge poenget om Gina som en dikter, og som en slags foregangskvinne i en tid dominert av latterlige menn. For mennene rundt Gina og Hedvig har virkelig blitt til komiske skikkelser i Bosses regi. Ola G. Furuseth gjør en utrolig morsom tolkning av Hjalmar hvor han løfter fram det barnslige og tåpelige, men også det såre i karakteren. Han er en familiekjær snåling som vil godt, men som er for tafatt til å få det til. Med langt hår, briller og rare fakter, minner han litt om en John Lennon-skikkelse, bare uten talent. Rolletolkningen er imponerende fordi den er original samtidig som den er godt forankret i teksten og resten av forestillingen. Jan Sælid gjør også en original og tåpelig, men karismatisk versjon av gamle Ekdal, og relasjonen mellom far og sønn er troverdig. Jeg både heier på dem og ler av dem. Et særlig høydepunkt er det eneste tidspunktet i forestillingen hvor Hjalmar egentlig skal jobbe, men ikke klarer å holde seg fra å pile inn på mørkeloftet med faren sin for å jakte på kaninene de har der mens Hedvig under tvil får ta over arbeidet for ham. Gregers Werle og grossereren blir også komiske i at de ikke klarer å snakke sammen, men ender hver dialog i en høylytt og selvopptatt krangel.

Lett modernisering

Disse rolletolkningene blir mulige på grunn av forestillingens moderne lesning av teksten. Forestillingen forsøker ikke å forklare Ibsens tid og kontekst, men forstår karakterene og relasjonene ut i fra dagens standarder og forventninger. Da gir det også mening at tjenestefolk og den alkoholiserte teologen Molvik er strøket. Samtidig er språket relativt tett på det originale, tokaivinen fra selskapet hos Grosserer Werle er ikke byttet ut med vanlig vin, og familiebildene på bakveggen trekker meg mot Ibsens samtid. Jeg opplever at forestillingen befinner seg i en ikke-historisk tid, noe som kler forestillingen godt. Det moderne blikket på rollefigurene kommer særlig til uttrykk mot slutten av stykket når Hjalmar bryter sammen fordi han forstår at Hedvig ikke er hans. Han klarer ikke egentlig å dra fra familien og vingler mellom å be Gina gjøre klar sofaen og pakke kofferten. I det ene øyeblikket klager han over å ha mistet appetitten. og i det neste hiver han seg over skivene Gina serverer. Gina er overraskende rolig og tålmodig og gjør som hun får beskjed om. Det er både tragisk og komisk at han ikke en gang kan pakke sine egne klær eller re opp til seg selv. Det virker usannsynlig at han skal overleve uten rammene Gina har satt opp for livet deres. Jo mer fortvila Hjalmar blir, jo tydeligere kommer selvbedraget fram. Samtidig vet jeg at Hedvig gjør seg klar til selvmordet. På grunn av det humoristiske og typete i karakterene, sliter jeg litt med å koble meg på når tragedien inntreffer. Kanskje er det også fordi mye av slutten er kuttet, så det går litt fort. Dr Relling (Yusuf Toosh Ibra) er blitt en hippie-sjamantype som opprettholder livsløgnen hos Hjalmar og som alltid har litt promille. Men bekreftelsen på at pistolen var vendt innover er kuttet til fordel for korte og konstaterende replikker.

Tydelige symboler

Det er så vidt plass til alle publikummere på scenen når forestillingen begynner. Det kjennes også litt trangt for meg som publikummer i overført betydning. For eksempel har Hedvig og Gregers fått lik pannelugg, noe som understreker slektskapet mellom dem. Gamle Ekdal vandrer rundt på scenen med en lykt mot slutten, som for å understreke at sannheten snart kommer fram i lyset. Når Gregers spiller på en sag, blir det litt komisk. Samtidig lurer jeg på om det egentlig er ment som et symbol for den ulovlige hogsten som satte i gang gamle Ekdals fall. For meg når ikke ettertanken eller det store alvoret helt fram. Derfor blir noen av virkemidlene litt insisterende og påklistra, nesten litt forstyrrende. De visuelle symbolene bidrar til at det hele tiden er mye som skjer på scenen gjennom forestillingen. I tillegg følger de auditive virkemidlene. Bosse gjør mye bruk av musikk og lyd (Arno Kraehahn) både som brudd i handlingen og til å underbygge ulike stemninger. For eksempel spilles det mystisk musikk når Gregers skal avsløre løgnen, og det er lyd av regn når Hedvig begår selvmordet. På tross av de fremmedgjørende elementene er det litt lite plass til publikum å prosessere handlingen og koble seg på. Det er noe med rytmen som nesten er nervøs, som et selskap hvor stillheten må unngås. Vildanden har blitt en overraskende morsom tragedie båret av gode skuespillerprestasjoner. Teksten er tro mot originalen, men kuttet og rettet slik at poengene kommer effektivt fram og underbygger tolkningen. Forestillingen lykkes i å underholde, men formen gjør at ettertanken og alvoret det legges opp til ikke helt slipper til.