Tankenes usynlige språk

I det nyskrevne stykket Tankekjør av Nelly Winterhalder, som nylig er satt opp på Brageteatret, møter vi Selma, som er ny i klassen. Hun har vanskelige tanker å bale med fordi hun skal flytte og lurer på om mammaen skal bli med på flyttelasset eller ei, og hun lurer fælt på hvordan hun kan få seg venner på det nye stedet. I skolegården treffer hun beinharde Maiken og tusseladden Olve, som er bestevenner på Maikens premisser. Det betyr konkurranse. Maiken er redd for å miste både posisjonen og kompisen sin, og Olve er fascinert av at det kommer enda en tøff jente. Ærlighet og vennskap er kjernetemaer i forestillingen som preges av at vi hele veien får innblikk i de tre barnas tanker. Nelly Winterhalder er husdramatiker ved Dramatikkens hus. Nå har hun koblet seg på Brageteatret i Drammen, hvor hennes nye verk Tankekjør er utviklet. Brageteatrets ferske teatersjef Nora Evensen har selv regissert forestillingen. På scenen er spillestedet markert med et stort, blått felt på gulvet i blackboxen. Fargen er livlig og bærer bud om håp og nye muligheter. Bakerst står det en vegg av flytteesker i ulike størrelser. Maiken (Emma Bones) og Olve (Henrik Valdermo) balanserer bittesmå esker oppå foten bakerst på scenen. Flytteeskene signaliserer oppbrudd og noe som ikke er stabilt. Men den lille esken er det lettere å ha kontroll på. Kontroll og uro blir også sentrale begreper i forestillingen. Anette Løbach spiller Selma. Det er ikke første gang Selma er ny – hun har flyttet mange ganger. Om alle andre kjenner hverandre og du ikke kjenner noen, da har du en helt ny sjanse til å skape deg selv, sier hun til seg selv. De vet ikke hvem du er – da kan du være hvem som helst. Men Selma snakker før hun tenker, er rappkjefta og kvass. Fra første øyeblikk hører vi tankene hennes. Den store kjeften hennes skaffer henne motbør, mulig fiendskap og utfordringer fra første stund. «Sa jeg virkelig det der høyt?» Hvem har ikke kjent på følelsen av gjerne å skulle ha noe usagt, og spilt scener i hodet igjen og igjen. Tenkt på alt en gjerne skulle ha sagt og gjort annerledes. Med enkle grep skaper scenograf Mie Dinesen en leken verden utenfor tid og rom. Kostymene er hverdagslige, men fleksible nok til at katter og snegler enkelt popper overbevisende fram. Lyset framhever den fargerike scenografien som spretter ut av flytteeskene, og musikken er så godt integrert at barna jeg har med meg ikke legger merke til den. Den følger følelsene til barna, og skaper fine stemninger. Når noe dramatisk skjer, og Selma faller ned i en slags underbevissthet, skrus musikken over i skakk og uhyggelig tivolimusikk som følger den farlige situasjonen. Manuset formidler historien passe stramt og lar minnene som sitter igjen preges av de originale tankeboksene.

Sorterer tankene i bokser

Selma kommer sporenstreks i klammeri med de to andre ungene. Når hun, etter å ha tapt en challenge, krasjer inn i veggen av flytteesker, fyker de ut over hele gulvet. Boksene inneholder tankene våre. Hver boks er fylt med tanker av ulikt stoff og med forskjellig farge og tekstur, og når Selma stikker hånda ned i boksen, tar hun på tankene. Når hun berører tankene, kan hun høre hva de andre tenker. Og de tenker slett ikke det samme som de sier. Ingen sier det de tenker. Tvert imot tenker de helt andre ting enn de sier.  Det er ingen voksne karakterer til stede på scenen. Men de voksnes valg får likevel konsekvenser som skaper usikkerhet for barna. Selma må flytte og fylles med frykt og utrygghet over om moren hennes i det hele tatt vil bo sammen med dem igjen. Savner moren henne? Selma fylles med frustrasjon, men forsøker å være tøff og full av pågangsmot, som en Pippi eller Ronja. Det er ikke rart tankene til Selma spinner av gårde. Det er mye drama i barnas liv. Maiken er tøff i trynet og ser ikke effekten av sine egne ord. Men under overflaten bærer hun på en stor sorg. En annen Selma, som har vært en viktig del av livet hennes, er der ikke lenger. I små drypp får vi vite hva som har hendt. Erfaringen gjør henne sint og frustrert, og hun kjenner kanskje også på skam og skyldfølelse. Olve lar seg herse med og tør ikke si hva han egentlig mener. Han blir alltid bedt om å holde fred, og han har lært seg at skal han først si noe, bør han være enig med siste taler. Det er kanskje ikke så rart at disse barna sier noe annet enn det de tenker. De har lært seg at ingen ønsker å høre dem. Og er det nå så lurt, uansett, alltid å si sannheten? Er det uærlig å ikke si hva man tenker? Selvsagt ikke. Samfunnet hadde ikke fungert om alle hadde sagt alt de tenker hele tiden. Å sette tann for tunge hjelper oss med å opprettholde sivilisasjon. Men det betyr ikke at man ikke skal være den man er. Det skal man – med noen enkle forbehold. Det løsner til slutt. Når barna kommer gjennom et stort, felles traume, løsner tungebåndene, og de klarer å fortelle hverandre hvordan de har det – på en sunn og klok måte. Dette er en viktig lærdom, og en viktig øvelse. Spillet i Tankekjør er fysisk og klart. Timingen til skuespillerne er god. Alle tankereplikkene, som er en stor del av teksten, er spilt inn på forhånd, og de må time alle bevegelser, mimikk, følelsesutbrudd og replikker til opptaket som spiller over handlingen. 

Barnesinnets mørke kroker

Tankekjør er en forestilling for 10-12-åringer. Barn i denne alderen er store nok til å forstå farene i verden, og de kan tenke mye på alt som kan gå galt. «Første bud er å snakke sammen», er psykolog Hedvig Montgomerys budskap. Vonde følelser blir ikke borte av å gå på rommet og spille Fortnite. Dagens foreldre er bedre til å vise følelser enn tidligere generasjoner har vært, og det å vise støtte og aksept for å fortelle om såre og vonde ting smitter ned til barna. Samtidig går smerte og synsinntrykk mer rett i følelser og hukommelse for barn enn for voksne, skriver Montgomery. Det viktige er å få barnet til å føle seg akseptert og forstått, og at noen er der for deg når ting er vanskelig. Barn som ikke blir møtt kan lukke seg, og det er kanskje det som har skjedd med ungene i Tankekjør. 2024 har startet grusomt i Norge med en rekke drap på kvinner. Forskere som har studert menn som har drept sine kvinner, finner at mennene ikke har greid å bruke ord som et verktøy, og at de har brukt vold for å få partneren til å «føle det de selv følte». Forskerne beskriver følelser ute av kontroll. Gjerningsmennene synes å mangle andre måter å uttrykke følelser som smerte, tvil og usikkerhet på. De tyr til vold i desperasjon. Drapet blir en måte å manifestere undertrykte følelser på. I intervjuene kommer det frem at noen ser på drap som den eneste utvei. Parallellen er kanskje ekstrem, men det sier noe om hvor utrolig viktig det er å lære barn, og særlig gutter, å sette ord på følelser, og å lære å bearbeide smerte og avvisning gjennom språk, ikke vold. På den måten kan foreldre kanskje bidra til å unngå både tankekjør og verre ting.

Tankekjør eller tankebaner

I forhåndsmaterialet skolen mottar lenker produksjonen til artikler som handler om virkelig tankekjør. Men jeg opplever ikke at det er sånn barna i forestillingen har det. Heller er det som om vi går om bord på en berg- og dalbane som utgjøres av barnas tanker. Vil du være med så heng på – gjennom raske svinger og brå fall. Det går bra til slutt. Selv om problemene ikke blir borte, lærer barna seg å snakke om dem, og det hjelper dem til å komme nærmere hverandre og være bedre venner.