T-e-k-s-t-e-n

Stein Torleif Bjella finnes. Det Norske Teatret finnes. Hva er da mer naturlig enn at de finner sammen?

Å lage en musikkteaterforestilling basert på de melankolske sangene til en folkekjær trubadur fra bygda som synger på sin egen dialekt er i pakt med Det Norske Teatrets natur, kultur og tradisjon. Og for at det ikke skal være løgn: I øyeblikket alternerer Kan nokon gripe inn på Hovedscenen med Sauda-trubaduren Bjørn Eidsvågs Etterlyst: Jesus.

Men i motsetning til for eksempel Bjørn Eidsvåg går Bjella, i tillegg til lærerinna i dalen og oljearbeideren på kysten, også hjem hos hipsteren på Grünerløkka. Det handler om den ærligheten og autentisiteten vi alle lengter etter, noe Bjella oser av: nært, rått og melankolsk på en gang. En uslåelig kombinasjon.

Bjella og gitaren Stein Torleif Bjella prøvde seg i forskjellige band i Oslo på 80 og 90-tallet, men det var først da han flyttet hjem til Ål utpå 2000-tallet at noe begynte å skje, samtidig med at Dum Dum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen fikk lokket ham til studioet sitt. Kristiansen hadde sett, eller rettere sagt hørt noe som lå i kim: Ut med rockebandlydveggen, inn med Bjella og gitaren hans. Alt annet som ble føyd til var der på det grunnlaget; for å fylle ut, nyansere og understreke.

Alf Prøysen er ofte blitt trukket fram som en av Bjellas forgjengere. Blant dem mener jeg vi også kan finne poeter som Tarjei Vesaas, Jakob Sande, Tor Jonsson, Olav H Hauge og Olav Nygard. Men i en tekst som bl.a. Rottu i hjarta , som er inkludert i forestillingen, kan vi også spore Bjellas røtter i nyere, mer urban rock n roll-poesi. Her tar han i bruk noe av den samme korthugde poetiske telegramstilen som vi og finner hos førnevnte Kjartan Kristiansen:

eit feiltrinn, litt for svak feil taiming, litt for mjuk forgifta reisten tå livet rett inn i døden og ut din menneskelege kapital din omsorgsfulle stil din joviale natur va burte i eit smil

det bur rottu i hjarta mitt dei er kje råd og bi kvitt

Bluesbasert Det er ingenting oppsiktsvekkende ved det musikalske i seg selv. De gjennomgående svært enkle, bluesbaserte og mollstemte melodiene og arrangementene ville det ikke vært noe spesielt ved uten Bjellas stemme og tekster. Men da hører man det til gjengjeld med en gang: Det låter som Stein Torleif Bjella, ikke noe annet.

Så hvordan går det når seks skuespillere og fem musikere går løs på låtmaterialet hans? Her er i hvert fall publikum, som strømmer til teatret og gir høylydt uttrykk for sin begeistring, og de fleste av anmelderne sjeldent enige: De elsker det.

Jeg antar at det dels har sammenheng med at mange av dem har et nært forhold til sangene fra før: Opplevelsen av noe kjent som er plassert i noe ukjent, en scenografisk, tematisk og musikalsk ramme hvor sangene ikke har vært før og som potensielt gir alle som elsker dem en ny inngang til dem. Dette fordrer selvfølgelig at de nye versjonene av låtene hans er så sterke, personlige og annerledes og at sammenhengen de blir satt i så relevant at man umiddelbart tenker at Ja! dette har noe i denne verden å gjøre.

Der er ikke jeg helt, dessverre.

Nærlytting Det kan jo for så vidt være knekkende likegyldig, så lenge alle andre har falt for det. Det er lov å like noe, men det skurrer i mine ører at så få har tatt seg bryet med å jobbe seg forbi den umiddelbare begeistringen og nærlytte mer på det musikalske.

Jeg hoppet over premieren og oppsøkte Det Norske Teatret noen dager seinere, noe som potensielt borger for en bedre samspilt forestilling. Til forsvar for de øvrige anmelderne skal sies at det er lett å se at det funker som en scenisk helhet. Typene som står på stasjonen og venter på toget et sted i det indre av landet er godt sett: Pusling (Hans Rønningen) som «trur eg har ein feil i karakter og person», Sorgfulle «Sorgfrid» (Hildegunn Riise), den sinte «Hevnaren» (Hallvard Holmen) og ikke minst den gravide jenta (Kjersti Dalseide) som venter på at den svikefulle kjæresten med det fantastiske nostalgi-navnet Stanley (med en skjult, eller åpenbar, henvisning til Sporvogn til begjær) skal komme med det toget som er forsinka på ubestemt tid. Togstasjonen som scenografisk åsted er, for å sitere Bjella selv, en genial setting. Det er også en god – om ikke alltid like vel utført – idé å stole på at låtenes egne innbakte historier holder og dermed overflødiggjør en masse sammenbindende ekstramateriale. Bandet er godt samspilt og flere av arrangementene er spenstige på en måte som åpner låtene. Det er heller ingenting i veien i seg selv med skuespillernes sangkompetanse. De synger rent og med entusiasme og energi.

Men det er altså ikke bare det det handler om. For her blir altfor mange av Stein Torleif Bjellas sanger oversatt til en musikalsk innpakning og et uttrykk som standardiserer og anonymiserer dem, mer enn det motsatte, til tross for enkelte arrangementer med strekk og spenst i. Verst er det når låtene blir framført som typisk teatral rockemusikalsang hvor skuespillerne liksom er sinte rockestjerner som spytter budskapet aggressivt ut mot publikum, i mine øyne ikke noe annet og mer enn en flat klisjé som slår i hjel sangens innebygde potensial for nytolkning. Sånn ble blant annet den lavmælte bluesrockeren Idiotisk einvegslove framført, noe som fikk min unge nabo og Bjella-fan på rad fem, til etter forestillingen foraktfullt å erklære at det var den lille hunden, som kom logrende inn på scenen både i begynnelsen og slutten, som var den beste skuespilleren.

T-e-k-s-t-e-n Det svikter, så vidt jeg kan se, på to hovedfaktorer: 1. På de klassiske, etablerte skolene stimuleres og utdannes skuespillere til å utvikle sitt eget personlige verbale og til en viss grad fysiske uttrykk på scenen, men ikke når det gjelder sang. Der virker det som om det det først og fremst er viktig å etterlikne andre som kan synge i den hensikt å få fram t-e-k-s-t-e-n. 2. Låtene er omarrangert, men de vaker likevel sånn pluss minus innafor det samme landskapet som originalene – og da foretrekker jeg som regel originalene. Eksempel på det motsatte: Da Nationaltheatret tok for seg dansebandet Ole Ivars i En får væra som en er, gjorde Simon Revholt en radikal omarrangering av låtene på en måte som tilførte hver eneste av dem noe genuint nytt.

Noen fine unntak gjør seg imidlertid gjeldende i Kan nokon gripe inn, og løfter dermed helheten opp et hakk: Hildegunn Riises Yndlingsengel, om å miste et barn, er vakkert arrangert og sunget på en måte som vitner om at den har tatt turen om det indre før den blir sendt ut igjen. Og Kjersti Dalseide (den gravide jenta) har en personlig sangstemme, fri for skuespillerdikkedarer: Når hun står der med en i barnevogna og en i magen og synger Tre viku, til Stanley (som vi må gå utfra er barnefaren): «Lengsel har høg pris, eg burde sett det kom/ Eg lika kveldsbris, du må ha storm», melder gåsehuden seg momentant. At hun, i likhet med Bjella, kommer fra Ål i Hallingdal ser i denne sammenhengen mest ut som en tilfeldighet som likner en tanke. Eller omvendt.

Grunnet tekniske problemer falt noe av teksten ut ved første publisering, dette har blitt rettet opp i etterkant.