Systemkritikk, tillit og ansvar

Debatten om habilitet og legitimitet i Norsk kulturråd har preget scenekunstfeltet denne høsten. Kulturrådets ordninger er avgjørende for det frie scenekunstfeltet, og derfor angår denne diskusjonen også oss som fagpolitisk aktør. Styret i PAHN tok et bevisst valg om først å lytte. Spørsmål om habilitet og legitimitet berører kunstnernes arbeidsvilkår direkte, og vi mener derfor at kunstnere og kunstnerorganisasjoner først må formulere sine erfaringer selv. Ordningenes legitimitet må i siste instans være forankret hos dem de gjelder. Samtidig har det i løpet av debatten blitt reist spørsmål om hvorfor flere aktører i feltet – inkludert oss – ikke har bidratt tydeligere med et bredere og mer nyansert perspektiv. Vi forventet også at institusjonene selv ville bidra tydeligere til å forklare hvordan systemet fungerer i praksis. Når slike avklaringer uteblir eller forblir uklare, blir behovet for en bredere diskusjon desto større. Etter vårt syn handler dette derfor ikke først og fremst om enkeltpersoners habilitet, men om hvordan forvaltningspraksisen utøves – og hvem som tar ansvar for å redegjøre for denne praksisen.

Fagfellevurdering er avgjørende

Vi mener fagfellevurdering er en forutsetning for at offentlige midler skal fordeles på kunstfaglig grunnlag. Uten fagfellevurdering svekkes armlengdesprinsippet, og det prinsippet må ligge fast. Det er fagpersoner med inngående kjennskap til feltet – kunstnere, produsenter, kuratorer og andre med erfaring fra kulturfeltets praksis – som best kan vurdere kvalitet og potensial i prosjekter og slik sikre at Kulturfondets midler brukes i tråd med formålene i de ulike ordningene. Kunstnernes erfaring er en sentral del av denne kompetansen. De kjenner feltet fra innsiden og har inngående kunnskap om arbeidsmåter, kontekst, risiko og produksjonsvilkår. Fagfellevurdering er en nødvendig forutsetning, men ordningen fritar ikke systemet fra å redegjøre for hvordan vurderingene faktisk gjennomføres. Systemet rundt vurderingene må være så tydelig og forståelig at det tåler kritisk offentlighet. At et system diskuteres, er ikke et tegn på svakhet, men på at det tas på alvor.

Vi må snakke om den administrative strukturen – og om kommunikasjonen

Debatten har i stor grad handlet om enkeltpersoners habilitet. Etter vårt syn har dette gjort at diskusjonen ikke favner bredt nok. Spørsmålet gjelder hvordan makt utøves i et system som har blitt mer komplekst over tid og hvor ansvar for forvaltningen faktisk ligger. Etter etableringen av Kulturdirektoratet er oppgavene delt: Rådet fatter vedtak om tildelinger, mens direktoratet forbereder sakene og forvalter ordningene. Formelt er rollefordelingen klar. I praksis oppleves den ikke alltid slik. I Kulturdirektoratets tilsvar på kritikk fra flere ledere ved programmerende institusjoner, «Derfor svarer Kulturrådet», presiseres det at rådet selv må svare for sine vedtak og at sekretariatet ikke kan tre inn i rådets rolle uten å utfordre prinsippet om armlengdes avstand. Det er en nødvendig og viktig avklaring. Samtidig synliggjør teksten en utfordring: Når ansvaret for vedtakene tydelig avgrenses til rådet, blir den administrative praksisen og makten mindre belyst. For det er Kulturdirektoratet som forvalter regelverket, gjennomfører habilitetsvurderinger i saksbehandlingen, utformer og strukturerer ordningene og følger opp tildelinger i etterkant. Det betyr at direktoratet ikke bare administrerer vedtak, men i betydelig grad former hvordan systemet fungerer i praksis. Gjennom sitt forvaltningsarbeid legger direktoratet premissene for hvordan saker behandles og hvilke vurderinger som faktisk kan gjøres. Denne innretningen fører til at direktoratet har en betydelig innflytelse på tildelinger. I et system der administrasjonen besitter de juridiske og faglige ressursene og samtidig har ansvar for kommunikasjonen, er det ikke tilstrekkelig å vise til en formell rolleavklaring når kritikk oppstår – særlig når det er selve forvaltningspraksisen som problematiseres. Direktoratet må også redegjøre for hvordan praksisen faktisk fungerer. Hvis dette ikke gjøres tydelig, kan kritikken lett konsentreres om rådet alene mens den administrative maktutøvelsen fremstår mindre synlig. Det er uheldig for tilliten til systemet som helhet. Transparens handler ikke bare om innsyn i vedtak, men om å gjøre prosessene frem mot vedtakene forståelige. Dette er et felles ansvar.

Vanskeligheten ved å være kritisk

Det frie scenekunstfeltet i Norge er lite, og mange kunstnere og kompanier er økonomisk avhengige av forvaltningspraksisen som nå diskuteres. Det gjør offentlig kritikk krevende. Det betyr ikke at systemet aktivt straffer kritikerne av det, men at strukturell avhengighet påvirker ytringsrommet. Når man søker midler fra et system, vil man naturlig nok være varsom med å utfordre det for hardt. Derfor må institusjonene selv være tydelige på at systemkritikk er legitimt og ønsket. Et tillitsbasert system forutsetter at kritikk ikke bare tolereres, men anerkjennes som en nødvendig del av et demokratisk kunstfelt. Vi ønsker derfor debattene som har oppstått i kjølvannet av denne saken velkommen. Dette er en anledning til å gå grundig inn i hvordan systemet faktisk fungerer, hvordan det har utviklet seg over tid, og om det finnes rom for forbedringer. Vi oppfordrer Norsk kulturråd og Kulturdirektoratet til å benytte situasjonen til å invitere til en bred og åpen diskusjon om struktur, praksis og ansvar. Samtidig er det avgjørende at denne typen systemkritikk ikke tolkes som uttrykk for manglende tillit til hele ordningen. Når politiske reaksjoner raskt handler om kutt eller signaler om at bevilgningene kan reduseres, flyttes oppmerksomheten fra forbedring til svekkelse. Slike reaksjoner skaper frykt og innskrenker ytringsrommet ytterligere. Politikernes ansvar er å sikre stabile og forutsigbare rammer for kunstfeltet – også når systemet diskuteres og justeres. Kritikk av praksis må ikke brukes som begrunnelse for å redusere ressursene til feltet, men heller være en anledning å styrke og bygge tillit.

Grunnlaget for det frie scenekunstfeltet

Det frie scenekunstfeltet er avhengig av stabile og forutsigbare ordninger. For mange kunstnere er midlene fra Kulturfondet selve grunnlaget for å kunne skape, produsere og nå et publikum. Derfor må debatten om habilitet og praksis føre til at systemet styrkes, ikke svekkes. Målet må være et tydeligere og mer forståelig forvaltningsapparat som gir kunstnerne trygghet til å arbeide videre. Til syvende og sist handler dette om kunstnernes mulighet til å arbeide – og om at systemet som forvalter deres viktigste ordninger, må være både transparent og tillitvekkende.