Syn for dans

– "Fragile"!? Vi er ikke tandre, utbrøt en svaksynt som ble presentert for FRAGILE, et EU-prosjekt om å inkludere synshemmede i dansekunst.

Så hvorfor kalle prosjektet FRAGILE, spurte jeg initiativtaker Engebrigtsen.

– Mennesker som er avhengige av støtte fra seende, kan fort bli opplevd som mer hjelpetrengende enn de er. Dette er mange synshemmede vâre på. Som alle andre vil de gjøre så mye som mulig selv selv, også når det kommer til scenisk dans, viser det seg. Når man skal koreografere for seende, profesjonelle utøvere og synshemmede amatører samtidig, er det lett å støte og skremme, sier Kjersti Engebrigtsen.

Engebrigtsen har 25 års erfaring med å inkludere blinde aktører i dans. Det har nå resultert i det unike prosjektet FRAGILE hvor de to koreografene Ajjar Ausma og Ana Rita Barata, henholdsvis fra Estland og Portugal, har arbeidet med synshemmede i sine land med Engebrigtsens hjelp.

Fra workshop i Estland, foto: fragildance.com

Resultatet er forestillingene Plexus og Edge, som sammen med Engebrigtsens Touched utgjør EU-prosjektet.

På tærne Det å liste seg er noe svaksynte ofte gjør når de orienterer seg etter lydene i et rom. Å trampe er den seendes privilegium. Å gå på tå er ikke alltid forenlig med å danse. Selv om mange tenker på dans som tåspiss. Fotsålens kontakt med underlaget er grunnleggende for å kunne skyve fra og komme i bevegelse. Derfor er det å slippe kroppsvekten ned gjennom hele foten, en viktig øvelse som koreografene og de svaksynte har arbeidet mye med.

En som har fått godt fotfeste, er Hege Finnset Eidseter. Hun ser like lite på en halv meter som seende gjør på 60 meter. Hun skimter former og farger. Eidseter har alltid ønsket å danse og er nå utøver i Touched.

Som synshemmet har hun lært seg å ”se” med hele kroppen. Det gir henne et kroppslig nærvær som seende dansere kan misunne henne. Men Eidseter er usikker på sitt fortrinn. Hun har aldri sett noen danse og kan ikke herme. Hennes dans er basert på indre erfaringer. Vil uttrykket da oppfattes som dans?

Å si noe feil Mange kjenner skammen ved å si noe på et fremmed språk og så få et svar man ikke forstår.. Eidseter beskriver sitt koreografiske soloarbeid som å holde en monolog på et språk hun ikke kjenner. Hva om hun det hun sier blir feil, eller verre: Hva om hun får svar? Hvordan vet hun det når hun ikke kan se dansespråket? Likevel hever hun hodet og inviterer til å bli sett selv om hun ikke kan se tilbake verken på dem hun danser sammen med eller tilskuerne. Hun orienterer seg like fullt i rommet og henvender seg til publikum..

Det er lett å bli urolig for at Hege Finnset Eidseter skal bevege seg utenfor scenekanten, men å falle over en lyskaster eller komme i veien for de andre danserne kan være like farlig. Men det virker ikke som de seende danserne, Alexander Aarø, Nina Biong, Geir Hytten og Katja Henriksen Schia, legger bånd på seg i Touched.

– Med en svaksynt på scenen blir alle utøverne mer oppvakte, mener koreografen, og sier at de andre danserne får øyne i nakken av samarbeidet med Eidseter.

Det skaper en sansevâr konsentrasjon i uttrykket som også vekker publikums interesse.

Ulikkroppede Seende dansere mestrer å etterligne andres dans. Dette kan gå utover deres evne til å hente inspirasjon fra egne impulser, noe synshemmede dansere er helt avhengig av. I følge professor Gunn Engelsruds forskning på samtidsdans ved Norges Idrettshøgskole, er forhandlinger mellom indre erfaring og ytre motivering viktig i danseres arbeid. Ved å invitere til samarbeid mellom seende og synshemmede, kan FRAGILE synliggjøre dette særegne spenningsfeltet.

Både Touched og forestillingene Plexus og Edge skriver seg inn i en scenekunsttradisjon som for tiden får mye oppmerksomhet i USA og Europa, der utøverne er ”differently bodied”. I sin doktorgradsavhandling har Tone Pernille Østern foreslått "ulikkroppet" som et tilsvarende begrep på norsk, og kanskje kan begrepet få en enda bedre norsk oversettelse på sikt.

Koreograf Kjersti Engebrigtsen mener at dans med synshemmede utøvere er et uttrykk for en demokratisk utvikling. Lenge har det vært et krav om at kunst skal kunne oppleves av folk med funksjonshemming, men stadig oftere er ulikkroppede også synlige som utøvere i sceniske sammenhenger.

Nytt språk? FRAGILES uttalte mål er å utvikle dansekunst med ulikkroppede utøvere. Ambisjonen er at danserne, koreografene og de synshemmede skal finne et felles dansespråk. Kanskje er et felles språk ikke nødvendig. Spørsmålet er om prosjektet heller gir en særegen mulighet til å vise hvor mangfoldig dansekunst kan være. FRAGILEs tre forskjellige forestillinger med synshemmede blir sannsynligvis like ulike som blinde, svaksynte og seende utøvere fra tre forskjellige nasjoner nødvendigvis er.

Når forestillingene i FRAGILE vises på Bærum Kulturhus 16. april, vil de bli synstolket for svaksynte tilskuere. Synstolking av scenekunst er i en utprøvingsfase. FRAGILE er også her et foregangsprosjekt.

Dersom oversettelse av dans gjennom hodetelefoner hadde vært tilgjengelig for seende, ville det gitt nok et performativt lag til den sceniske opplevelsen som ytterligere ville problematisere det å oppleve en danseforestilling. FRAGILE gir en viktig mulighet til å reflektere over synssansens svært dominerende plass i sansehierarki, som mange tilskuere kanskje ikke har tenkt over tidligere.

Symposium For dem som ønsker å diskutere FRAGILE, gir prosjektet god mulighet for det. Forestillinger, filmer og forelesninger vil settes sammen til et symposium på Universitetet i Tallinn mot slutten av april. Der vil det drøftes hva som eventuelt må gjøres for at dansekunst skal bli tilgjengelig for synshemmede som profesjonelle utøvere. Symposiet vil også diskutere utfordringer i å gjøre synshemmede utøveres kunstneriske undersøkelser tilgjengelige for publikum, samt forholdet mellom kunstnerisk verdi og sosiale eller politiske motivasjoner for prosjekter som dette.