Studier i stillhet og stillstand

Hva er den gjennomsnittlige bevegelseshastigheten til et menneske? 4-9 millimeter i sekundet! Alexander Refsum Jensenius, musikkforsker og forskermusiker ved Universitetet i Oslo, holdt i mars i år Norgesmesterskap i stillstand. 150 frivillige møtte opp for å la seg måle med bevegelsessensorer og statistikken kom i stand.

Individuell signatur Når vi forsøker å stå stille er det alltid en viss svaiing og pendling som pågår i kroppen, som ikke lar seg stoppe. Stillstand er slik sett bare noe vi prøver på, det lar seg ikke gjøre. Ikke minst har alle sin egen rytme, en slags stillstandssignatur som gjentar seg og kan gjenkjennes av Jensenius' avanserte teknologi.

Jensenius og hans kompanjong, frilans danser og koreograf Kari Anne Bjerkestrand, har latt seg inspirere vilt av slike mikrobevegelser, og også mikrolyd, i to og et halvt år. På samme måte som de to og stadig flere medvirkende, har stått stille i 10 minutter minst 200 ganger, har de også undersøkt stillhet, som jo er alt annet enn stille. De har oppdaget de minste bevegelsene og lydene som det er mulig å produsere og oppfatte for den menneskelige persepsjon.

Medvirkende aktører Den tverrfaglige gruppen består i tillegg til Jensenius og Bjerkestrand av Lisa Dillan, Victoria Johnson, Elisabeth Kjeldahl Nilsson og Maja Roel. Kunstnerne søker med hensikt å ikke nevne for publikum hva slags fagfelt og bakgrunn den enkelte har fordi de ønsker å bryte med forutinntattheter om hva en musiker, danser, lysdesigner etc. skal utføre i et kunstprosjekt. I rommet fremstår alle først og fremst som mennesker i samhandling.

Spørsmål de har stilt seg er: Kommuniserer mikrobevegelser og mikrolyd til et publikum? Hvordan er det mulig å utøve på et mikroplan? For gruppen på syv kunstnere og forskere har ikke nøyd seg med å undersøke stillhet og stillstand som sådan. De har villet formidle oppdagelsene sine kunstnerisk også. I disse dager viser de resultater av sin kunstneriske forskning kalt Sverm-prosjektet, på Blindern i Oslo.

Som i mors fang Sverm er en forestilling, eller er det en konsert? Denne dagen kommer konseptet til uttrykk i form av en visning av mikrobevegelse og mikrolyd på et seminarrom gjort om til ”fourMs bevegelseslab” ved Institutt for musikkvitenskap.

Vi som har møtt opp en tidlig morgen får lov til å ta av oss på beina og komme inn på det lyddempende hvite teppet. Veggene er dekket av svart fløyel og overalt er det siste mote i studioteknikk, lyskastere, høyttalere og mikrofoner. Likevel kjennes rommet svært behagelig, ikke bare fordi det har en balansert temperatur. Det er en stor ro i rommet, en slik nådefull fred som bare senker seg over et barn i foreldres fang.

Sverm av sikader Vi står stille sammen akkurat så lenge at det blir klart at vi svaier, mest fram og tilbake over foten, sannsynligvis fordi fotbuen best tillater den bevegelsen, men også side til side. Jeg settes tilbake til danseskolen der vi sto ”stille” i lange stunder sammen med vår læremester Steve Paxton. Han kalte praksisen beskrivende for ”Small Dance”.

Lyden av sikader bringer meg tilbake til rommet på Blindern, til samlingsstunden som er over når gresshoppesvermen stilner. Vi setter oss på stoler langs veggene. To av kunstnerne blir stående mens lyset skifter fra rødt til blått via et hav av lilla-toner. Det er ikke snakk om å observere kunstnerne, så mye som å kjenne deres nærvær.

Oppmerksomheten går straks til egen pust som synes å runge i det stille rommet. Egne fornemmelser blir mikrolyden som akkompagnerer kunstnernes langsomme hodedreining, utført så sakte at det nesten ikke kan ses.

Tilgjengelig utilgjengelig Denne visningen av Sverm, som for øvrig vil komme til uttrykk som vitenskaplige artikler, seminarer, presentasjoner, samt en serie poetiske kortfilmer, består av syv scener. Delene er omtrent like lange og varer rundt tiden av en poplåt. Valget av varighet er ikke tilfeldig, men et klart kunstnerisk grep for å gjøre mikrolyd og –bevegelsen mest mulig tilgjengelig for publikum.

Det er nødvendig å gjøre formen på formidlingen så lettfordøyelig som mulig når en skal vise sang uten sang og dans uten dans. Prøvepublikummere har gått harmdirrende ut av fourMs-lab’en: Hvorfor står de kompetente kunstnerne bare der og puster i mikrofonen? Hvorfor danser de ikke for oss?

Sensitivisering På det publikum som vil glemme seg selv og sin grå hverdag, virker Sverm grenseløst irriterende. Sverm som kunst har en annen funksjon enn å underholde. Kunstnernes studier i stillhet og stillstand setter både medvirkende og publikum i kontakt med seg selv. Det har kunstnerne fått mange tilbakemeldinger på. Men er det kunst eller bevissthetsøvelser? Kan kunstnerne danse uten å bevege seg? Kan de spille uten lyd?

Sverm-gruppen har latt seg inspirere av hvordan å ikke gjøre, men å la skje. Den kunstneriske intensjonen er å skape noe intensjonelt ikke-intensjonelt, antikunst om man vil. Kunstnerne har søkt å bruke mikrolyd og –bevegelse på den mest utsøkte måte. Og ja, Svermvisningen hever seg høyt over overflatisk New Age-kitsj. Sverm kan kalles kunst ikke minst fordi uttrykket arbeider på mange plan.

Filosofisk anslag I den sjette scenen gjør fiolinisten et enkelt strøk med buen som fortsetter å resonnere lenge i rommet. For meg blir det et bilde på hvordan våre handlinger får konsekvens og virker i verden langt lengre enn vi aner. En erkjennelse av meningsfullt ansvar oppleves mellom all sansningen som Sverm setter i gang, en streng av samhørighet blir slått an.