Storartet oppsetning av ujevnt verk

Henning Sommero og Edvard Normann Rønnings musikalversjon av Johan Falkbergets An-Magritt hadde opprinnelig premiere på Trøndelag teater i 1988. Når musikalen nå hentes frem igjen, er det som et samarbeid mellom Turnéteatret i Trøndelag og Opera Trøndelag.

Livet i Bergstaden An-Magritt er basert på de to første bøkene i Falkbergets romansyklus Nattens brød. Handlingen finner sted i og rundt Røros på 1600-tallet, og er lagt til den tiltakende gruvedriften i Bergstaden. Sentralt står utnyttelse av arbeidsfolk og gnisninger mellom den fattige lokalbefolkningen og tilreisende – ofte utenlandske – ingeniører og «konstknikter», bergverksarbeidere med ansvar for pumpeverk og andre vannhjuldrevne installasjoner.

Den unge An-Magritt er et «uekte» barn – resultatet av en voldtekt. Etter at moren begikk selvmord, bor hun alene med bestefaren Kiempen. Som eneste kvinne kjører hun malm fra gruvene til smeltehytta, og i den første romanen forelsker hun seg i den tyske konstknikten Johannes. Hun er også den eneste som tør stå imot og klage når betalingene for malmkjøring blir satt ned. I den andre romanen blir An-Magritt anklaget for å ha født Johannes’ barn og tatt livet av det. Hun klarer til slutt å bevise sin uskyld og får sin kjære Johannes.

Utydelig konflikt Det er mye som fungerer fint i musikalen, ikke minst de større, gjennomkomponerte scenene. Samtidig finner den ikke helt formen i første halvdel. Det er som om to historier blir fortalt etter hverandre, og den dramatiske konflikten blir ikke gjort tydelig nok i åpningen. Spesielt ikke spenningene mellom An-Magritt og lokalbefolkningen. Med så mange relasjoner som skal etableres og så mange tråder i historien, blir det for utflytende og motstandsløst.

Jeg tror man burde ha kuttet i handlingen for å gi mer plass til å etablere tittelrollen ordentlig, og samtidig spisset de sentrale konfliktene enda mer. An-Magritts ukuelige optimisme blir ikke utfordret nok, og mye av spenningen forsvinner. Når konflikten blir mer håndfast i andre akt, med falske anklager og en gripende fengselsscene, blir også musikalen mer interessant.

Ambisiøs turnéscenografi At selve verket ikke helt finner formen før etter pause, er ekstra synd fordi oppsetningen ellers er særdeles vellykket. Anne Spets’ kostymer setter tidskoloritten på fremragende vis, med tunge ullstoffer i jordfarger. Gjermund Andersens stemningsfulle, mørke scenografi imponerer, med tre, gradvis mindre titteskap inni hverandre. Det gir handlingen fine nivåer å spille seg ut på, noe som er avgjørende når så mange aktører skal skvises inn på en liten scene. De svarte slagghaugene som kryper inn fra siden er med på å stedfeste det hele på et ikke alt for overtydelig vis. At denne oppsetningen over påske skal legge ut på en halvannen måneds lang turné til 13 ulike spillesteder med formodentlig svært varierende teknisk standard, gjør det ikke mindre imponerende. Til turnéscenografi å være er dette noe av det mest ambisiøse jeg har sett.

Scenografien får også god hjelp av Simon Høy Aasheims lysdesign, spesielt projeksjonene som tryller fra Johannes’ bror Jürgens laboratorium og matematiske utregninger. Ingrid Forthuns regi tar hele scenen i bruk, også i dybden, selv om enkelte av rollene litt for ofte blir stående midt foran, vendt ut mot publikum.

Gode sangere i halvdårlige høyttalere Sangerne er gjennomgående gode, og Karianna Sommerro (komponistens datter) er et funn i tittelrollen. Hun har en ukuelig optimisme på scenen, på grensen til det naive, men har samtidig en slik karisma at det er vanskelig ikke å bli sjarmert. Hun både snakker og synger på rørosdialekt, som for mine utrenede ører høres bemerkelsesverdig ubesværet og naturlig ut.

Tenor Simen Bredesen gir operatisk tyngde og lidenskap til Johannes og blir med det en fin kontrast til Sommerros mer typiske musikalstemme. Det er tydelig at de tilhører to ulike verdener, selv om de får hverandre til slutt. Tore B. Granås er sårbar og stakkarslig som Kiempen, men han har en enorm autoritet som den mystiske Kølfogden – en nærmest magisk figur som går som en rød tråd gjennom hele fortellingen. Jeg skulle ønske sistnevnte rolle fikk mer plass, spesielt i første halvdel.

Orkesteret på 11 musikere, under ledelse av Eva Holm Foosnæs, er hentet fra Fylkesmusikerne i Trøndelag. Foosnæs skaper driv i de mange nokså langsomme balladene med trommesettkomp, og hun trekker frem blåsernes mange – og velfraserte – soloinnsatser. Riktignok sitter de på siden av scenen og er i likhet med sangerne belemret med halvdårlig høyttalerlyd. Jeg mistenker at noen musikalske detaljer muligens går tapt der.

Verkets begrensninger Det er mye å sette pris på i denne oppsetningen av An-Magritt. Med så mange operasangere blant solistene får Sommerros musikk et kledelig operatisk tilsnitt og dramatisk tyngde. Begrensningene er det i stor grad verket selv som står for, og jeg skulle ønske at dramaet hadde mer sammenheng og bedre flyt.