Arne Lygre har ingen forutbestemte meninger om hvordan stykkene hans skal tolkes på scenen.
— Jeg skriver for teater for at ulike scenekunstnere skal lage sitt kunstverk av mitt kunstverk.
Det er ikke lenge siden Arne Lygre kom hjem fra Paris der han i begynnelsen av desember på Théâtre de la Colline møtte publikummere etter forestillingen "Je disparais" (Jeg forsvinner). Nå er han på reisefot igjen. Denne gangen har turen gått til Berliner Festspiele, der det blir en slags førpremiere på Tage Unter , også dette stykket i regi av Stéphane Braunschweig. Den offisielle premieren finner sted 14. januar på Düsseldorf Schauspielhaus, og oppsetningen skal gjeste Théâtre de la Colline fra 8. til 12. februar 2012.
Du er blitt satt opp her hjemme, men også i Danmark, Frankrike, Portugal, Italia, Sveits, Brasil… Har du merket noen forskjell i måten regissører fra de forskjellige landene nærmer seg tekstene dine?
— Et vanskelig spørsmål å gi et greit svar på.
Mener du at regissørenes ulike nasjonalitet, og dermed ulike kulturbakgrunn og kanskje også teatersyn, ikke påvirker deres tilnærming til tekstene dine?
— Slik jeg opplever det, spiller det ingen avgjørende rolle hvilket land regissøren kommer fra. Tilnærmingsmåten er uavhengig av land, det er regissøren selv den avhenger av. Men jeg hadde en rar liten opplevelse i et katolsk land, jeg husker ikke nå om det var Portugal eller Brasil. I «Mann uten hensikt» lar jeg en av kvinnene få et kryss i pannen. I oppsetningen var det blitt forandret til et kors. Jeg ble meget forundret, jeg hadde overhodet ingen religiøse tanker da jeg skrev stykket. Det kan naturligvis være at ordene «kryss» og «kors» ligger nær hverandre på oversetterens språk, slik at det ikke lå noen bevisst tolkning i bruket av ordet «kors», men for meg var det likevel en underlig opplevelse.
Har du opplevd å være uenig med tolkningen en regissør har gitt av en av dine tekster?
— Grunnen til at jeg vil skrive for teater er for at ulike scenekunstnere skal lage sitt kunstverk av mitt kunstverk. Filosofien er at jeg lager min kunst, så lager de sin. Da kan jeg jo ikke være uenig med det de skaper!
Stéphane Braunschweig er visstnok ikke først og fremst opptatt av samtidsdramatikk. Men nå setter han opp to stykker av deg på veldig kort tid, "Jeg forsvinner" hadde premiere i november, og "Dager under" får premiere nå i desember, bare en måned senere.
– Han har gjort det klart at han er interessert i hele mitt forfatterskap, han skal lage en radioteaterversjon av Skyggen av en gutt for fransk rikskringkasting, og Jeg forsvinner blir også overført til DVD, på samme måte som mange av La Collines oppsetninger.
For ti dager siden var Arne Lygre med i panelet som møtte publikum til samtale etter forestillingen.
— Gledelig at det kom så mange, 300 personer, og en spesiell opplevelse at stemningen var så fin, sier han.
– Men fransk er ikke mitt språk, så jeg måtte bruke tolk, og det gjør det vanskelig å snakke med folk.
Derfor ser Lygre fram til at det også i Berlin arrangeres publikumssamtale etter forestillingen.
— Der blir det bare Stéphane Braunschweig og jeg, og vi kommer til å snakke engelsk, så det vil bli lettere.
Det er jo litt pussig at et stykke av en norsk dramatiker har urpremiere i Frankrike. Har noe norsk teater tenkt på å sette opp "Jeg forsvinner"?
— I NRK-sendingen om saken kom det jo fram at Nationaltheatret skal sette opp Jeg forsvinner, så det er ingen hemmelighet lenger. Nationaltheatret har hatt stykket i to år, og jeg vil understreke at det er takket være Nationals raushet at stykket fikk urpremiere i Paris!
I Paris ble "Jeg forsvinner" sett av mange. "Je disparais", som stykket heter på fransk, ble spilt i litt over en måned, fra 4. november til 9. desember, de to siste ukene for fulle hus – ikke verst når salen har plass til 500 tilskuere.
Fransk tidsskrift viet Lygre
Mens han var sjef for Nasjonalteatret i Strasbourg, startet Stéphane Braunschweig tidsskriftet OutreScène, som drøftet viktige og aktuelle temaer for dagens teater. Som sjef for La Colline har han tatt opp igjen utgivelsen, og årets siste nummer er i sin helhet viet Arne Lygres dramatiske forfatterskap.
I avisen Le Monde skriver teaterkritiker Fabienne Dargé blant annet om OutreScènes spesialnummer: «Dramatikere som gir følelsen av virkelig å være nyskapende, av besluttsomt å gå et skritt videre på dramaskrivingens territorium, er sjelden vare. En av de få er Arne Lygre… (som har skrevet) sju skuespill som på en ny og uventet måte blander det virkelige og det virtuelle, gjennom subtile glidninger som etterlater leseren eller tilskueren i tvil om hva som virkelig skjer. (…) Han er antakelig den første dramatikeren som innlemmer i teatrets hjerte de dype og intime glidningene menneskene erfarer når det reelle ved selve virkelighet i vår verden går tapt.» Hun siterer Stéphane Braunschweig som i OutreScène skriver at «det jeg liker så godt med denne måten å skrive på, er at den formelt er ytterst streng samtidig som den gir frihet til oppbygging og oppfinnsomhet: den har en slags skrivekunstens matematikk, som også er en musikalitet – som når matematikken nevnes i forbindelse med Bachs skrivemåte – og en egen lekenhet».
Og Fabienne Dargé konkluderer: «Lekenhet ja: den gjør Arne Lygres iskalde mareritt enda mer foruroligende.»
