Stjerner i en festival med feil navn

Hva er bakgrunnen for at Black Box teater kontekstualiserer tre koreografiske verk med den generiske tittelen Tre dager med dans? I programmet heter det at vi får «tilbringe litt tid med tre forskjellige verk skapt av tre lovende koreografer med ulike tilnærminger til dansekunsten». Forbindelsen mellom verkene sies å være dansens historie og andre kunstneres praksis. Plattformen fremstår en smule tynn, og arrangementets konseptuelle utforming hadde fortjent en mer omhyggelig behandling. Det kan være interessant nok som idé å invitere publikum til å se tre verk i lys av hverandre, men det er veldig uklart for meg hva som gjør at nettopp disse tre verkene skulle være interessante å sammenføre. Som separate verk derimot kan Ann-Christin Kongsness ABOUT, Bentes Alice Westgårds Stars in a piece with no name og Ellen Söderhults How to do things with romance gi en pekepinn på hvor koreografien og dansen er på vei.

Tårer i øynene Som en del av Kongsness’ koreografiske serie ABOUT gjør hun og medvirkende Solveig Styve Holte hver sin performance lecture. ABOUT er, ifølge programmet, en kunstnerisk ramme der ulike scenekunstnere skal inviteres til å undersøke både teoretiske og utøvende aspekter ved det kunstneriske arbeidet. I denne omgangen har Kongsness invitert Holte, og de har i sine to respektive performative forelesninger, ÆØÅ og Pointing Back, tatt utgangspunkt i et sett med dogmer.

Holtes performative forestilling ÆØÅ er særlig overbevisende. Den er enkel i sin form, dramaturgisk fengslende og kunstpolitisk aktuell. Holte sitter for det meste ved en pult, orientert mot en skolepreget skriveblokk. På arket er hele alfabetet skrevet vertikalt, minus stykkets tittel, ÆØÅ. Arket vises samtidig projisert på veggen. Alfabetet brukes til å skrive ut ord som blir til setninger og ved hjelp av personlige anekdoter behandler Holte spørsmålet om hva det innebærer å jobbe som kunstner idag. En tydelig kilde i denne behandlingen virker å være Bojana Kunsts bok Artist at work. Som skapende dansekunstner som veksler mellom koreograf- og danserrollen er det vanskelig å kvalifisere seg til en vanlig jobb i for eksempel Skuespiller- og danseralliansen, og som både Kunsts bok og Holtes performance peker mot, er dansefeltet preget av en diskursens treghet. Kunstnernes nye arbeidsformer samsvarer ikke med de økonomiske strukturene som omgir dem. Holte tar fatt på frilanserens manøvrering av sin tid, sitt arbeid og sin kunst når økonomisk underernæring gjør at en må bruke mer tid på administrering av kunsten enn på kunsten selv. Hun forteller oss videre at det eneste du er fri fra som frilanser, er sosial trygghet. Ordet som får den tykkest blyantstreken er «work», og ordet kunstner byttes etter hvert ut med arbeider.

Holte forteller at hennes eget arbeid gjerne utføres både etter midnatt og før morgengry og preger livet til den grad at hennes barn har begynt å gråte hver gang hun plukker frem laptopen. Ved et tidspunkt i Holtes performance får jeg tårer i øyene av gjenkjennelse. Forestillingssituasjonen benyttes for å konfrontere arbeidssituasjonen, underholdningen er satt til side for å konfrontere problemer og absurditeter ved kunstnertilværelsen. Verket setter, bokstavelig talt, fingeren på aktuelle problemstillinger, som får en særlig tyngde når det plasseres i et performativt format. Holte forteller oss at: «I want she who speaks bad english, I want she who is rude, who doesn’t smile, I want she who is lazy» for så å sette seg på en stol og sammen med oss lytte til et lydbilde som virker å gjengi lydene fra hennes tidligere bevegelser i rommet. Jeg har sett mange forestillinger i det siste som har gitt meg glede og energi, men akkurat nå berører Holtes stykke meg mer ved å ta tak i det lokale, fundamentale og vanskelige.

Asketiske stjerner Jeg forflytter meg fra det ettertenksomme og emansiperende stykket til Kongsness fylt av vegring og motstandsvilje, til en slags danserisk eufori i Stars in a piece with no name av Bente Alice Westgård. Det fungerer i starten som en smittende dansegledelig affære, i det jeg kommer inn i et rom der dansernes bevegelser allerede fyller rommet der poplåter strømmer ut av høytalerne. Det er vanskelig ikke å bli glad, og jeg kjenner en lyst til selv å være med. Etter hvert opplever jeg å sitte i en svimlende bølge av bevegelse når utøverne utfører improviserte dansesekvenser i en slags evigvarende kanon. Mellom sekvensene går de besluttsomt ut i en slags cat walk-gange mot baksiden av en grå filtkledd vegg, som også utgjør dansegulvet. Stykket føyer seg inn i rekken av dansekunst som har omfavnet populærkulturelle elementer, og stykket bæres i stor grad fram av popmusikkens attraksjonskraft i tillegg til at «stjernene» i stykket viser en evne til poetisk kroppslig formidling. Når Beyonces popsang Crazy in love går i gang, blir jeg imidlertid slått av hvor kysk og aseksuell dansen fremstår i møte med den seksuelle sangteksten. For selv om populærkulturen har kommet inn i varmen hos dansekunsten de siste tiårene, er det i Westgårds stykke mest som et musikalsk bakteppe som står i motsetning til dansen. Med nøytrale ansiktsutrykk og skjematiske bevegelsesmønstre er dansen her som blottet for seksuell estetikk. Samtidsdansen posisjon i høykulturen kan sies å sammenfalle med en mestring i å balansere forholdet til det seksuelle uttrykket. Mer seksualiserte former for dans tilhører ikke høykulturen og deres posisjon i kulturens «dansekierarki» står i samsvar med at samfunnet ikke behandler sex som noe verdig og respektabelt.

Sportslig romanse I Ellen Söderhults verk er det stereotype fremstillinger av romanse som konfronteres. Scenen fylles til randen av 16 dansere, inkludert Söderhult selv, og to trommeslagere som spiller på hvert sitt trommesett på scenen. I likhet med Westgårds stykke pågår dansen som i en evig loop. Lydbildet er også en drivende faktor i dette stykket og diverse låter av bandet t.A.T.u.blir akkompagnert av de to trommeslagerne under hele stykket. Men til forskjell fra Westgårds verk er dansen her mer punkete og rufsete. Bevegelsesmaterialet består av enkle ballettfraser som gir meg flash back til mine egne ballettklasser. Ballettstegene har likevel et mer sportslig preg enn et dansant estetisk uttrykk. Utøverne er orientert rundt en slags fysisk og kraftfull lagånd, og de utstråler en slags vilje og lyst. Det er fint når utøverne enkelte ganger stopper for å enten rette sine andpustne ansikter mot publikum og søker en øm øyenkontakt eller når de står i en klynge og på et klumsete vis klatrer på hverandres rygger for så å fange hverandre opp. Det jeg setter mest pris på med dette verket er hvordan utøverne gis plass til å være så kroppslige, ujevne, slitne og upresise i bevegelsene. Det skaper en herlig bardus og bulkete estetikk.

Hvor dansekunsten er på vei BBT lykkes ikke å formulere en meningsfull kontekst til disse tre verkene med sin minifestival som ramme. Den jobben får betrakteren selv stå for. I BBTs kommunikasjon om festivalen blir dans noe bredt og unyansert. Som enkeltstående verk ville koreografenes separate utgangspunkt og problemstillinger ha kommet mer til sin rett. Når vi likevel blir invitert til å se verkene i lys av hverandre, finner jeg det interressant å prøve å skape meningsfulle forbindelser. Som jeg ser det gir Tre dager med dans grunnlag for å sammenligne et homogent knippe koreografer, i kraft av at de deler generasjonstilhørighet og har lignende dansebakgrunn. Sammenligningen gir oss mulighet til å forstå hva som preger og opptar denne generasjonen dansekunstnere, og kan gi et frampek på hvor dansekunsten er på vei. Utfra de estetiske valgene og innholdet i verkene er min tolkning at dansekunsten og populærkulturen vil fortsette en pågående dialog. Kanskje viskes skillene mellom disse påståtte motpolene enda mer ut. Videre kan det virke som at vi går mot en problematisering av hierarkier der ideen om høykultur vil destabiliseres. I tillegg har dansekunstnere begynt å jobbe mer kollektivt og veksler mer mellom rollen som skaper og utøver. Forandringer i arbeidsmåter gir grunnlag på et økt fokus på arbeidsforhold og økonomiske strukturer.