Stemmer i kritikerkoret

Kunstnerisk leder og festivaldirektør Lise Nordal definerer i sitt innlegg på Scenekunst.no og CODA-festivalens hjemmesider, kritiker og kommentator Venke Sortland som inkompetent, historieløs og kunnskapløs. Retorikken er lettvinn, for på den måten trenger ikke Nordal bruke krefter på å argumentere saklig mot Sortlands påstander: Når kritikeren er karakterdrept trenger ingen ta kritikken på alvor.

Kritiker skyter kritiker Lise Nordal er medlem av Norsk kritikerlag og har selv fungert som danseanmelder i Dagbladet og Morgenbladet. Nordal har engasjert seg og konfrontert media med deres ansvar for mangelen på dansekritikk som blant annet CODA-festivalen lider under. Hun har vært medarrangør i kritikersalonger som mer eller mindre direkte har tematisert krisen i dansekritikk .

Nordal vet utmerket godt at det er alvorlig mangel på dansekritikere, men ser hun ikke sitt ansvar som ”senior” overfor nye kritiske røster i dansefeltet? Hun er i tilfelle ikke den første. Flere yngre danseanmeldere som har stukket seg fram har trukket seg like raskt tilbake som et resultat av den ukultur som jeg mener råder i dansefeltets meningsrom. I dette rommet hører dansens autoritære disiplinering ikke hjemme.

Nordal er selvsagt i sin fulle rett til å være uenig i den kritikken CODA-festivalen faktisk får, men hun burde holde seg for god til personkarakteristikk av kollegaer og på den måten delta i en ytterligere undergravingen av dansekritikk. Nye og uavhengige røster må høres for det de står for og ikke knebles fordi de lyder feil i festivaldirektørers ører.

Strategisk skinn Nordal oppfordrer videre Scenekunst.no til å bruke skribenter med et mer nyansert blikk på samtidsdans og dens rolle. Dette er redaktør Hild Borchgrevinks bord, men jeg vil likevel påpeke følgende ironiske forhold:

Som ledd i en mediastrategi brukte Nordal selv en skribent til å starte en plassert debatt for å skape blest om CODA-festivalen. I den polemiske artikkelen ”Norsk dans på stedet hvil” publisert på CODA-festivalens hjemmesider, legger Fredrik Rütter for dagen et blikk på samtidsdansen og dens rolle i (det norske) samfunnet som ikke kan beskyldes for å være særlig nyansert.

Å invitere en kritiker til å ri sine kjepphester for å konstruere en skinndebatt, er fullstendig ufarlig. ”Debatten” sementerte bare etablerte posisjoner og skapte ingen egentlig utvikling verken i dansefeltet eller -faget. Meningen med mediastrategien var antakelig heller ikke å bli klokere, bare rikere. Slik Nordals tittel antyder, er det antall solgte billetter som teller.

Ny og nyansert Så hvem har det nyanserte blikket som Nordal etterlyser? Nordal har opplyst yngre generasjoner om dansekritikkens gullalder. På 80-tallet var dansemiljøet benådet med et kor av kritikere hvorav flere hadde et liv i dansen bak seg. Samtlige riksaviser anmeldte alle danseforestillinger. Dansekunstnerne i Nordals generasjon kunne velge hvilke kritiske røster de ville lytte til.

Det er påfallende hvordan yngre kritikere (enn Nordal) aldri ser ut til å bli gode nok til å vurdere CODA-festivalen. Kanskje er det hardt å høre det fra dem som er født etter at en selv sluttet å feire egen alder årlig. Eller kanskje er det flerstemtheten som mangler, et resultat av at ofte bare en kritiker av gangen får betalt for å heve stemmen.

Det er selvsagt en stor fordel at mange stemmer i kritikerkoret. Nettopp derfor er det maktpåliggende å passe på at vi styrker, og ikke mister, nye røster.