Stamsund i Verden

Det er en egen opplevelse å seile inn til Stamsund. Der, midt blant alle toppene i Lofotveggen ligger det lille fiskeværet, omringet av fjell og hav og når man kommer nærme nok kan man se teksten "teaterfestival" skrevet på et bygg nede ved kaia. Festivalscener er bygget opp i fiskehaller og gamle posthus, og i stedet for blomster får utøverne utdelt tørrfisk etter forestillingene. Det er en ganske kul kontrast mellom den lille avsidesliggende bygda, og den internasjonale scenekunsten som kommer på besøk.

Festivalprogrammet inneholdt noe av den samme kontrasten. Lokale aktører spilte side om side med internasjonale teatergrupper, i et spennende og publikumsutfordrende program.

Transporteringsdans, Martin Slaatto

Flyttbart publikum I forestillingen Jeg, en tedeist brøt den Oslo-baserte kunstneren Martin Slaatto opp en klassisk inndeling i scene og sal og inviterte publikum inn i et åpent rom. Her formidlet han sin filosofi tedeisme, som går ut på å bevege seg mer variert fra et punkt til et annet. Gjennom en leken interaksjon med publikum viste han oss hvordan man kan gynge, sprelle, falle eller ta en hoppsasa. Han kunne komme tett opp til publikum og prate med oss eller ta på oss. Det høres kanskje både pinlig og skummelt ut, men Slaatto hadde en egen evne til å ufarliggjøre kontakten og en folkelig tilnærming til dans og bevegelse som var forfriskende og tankevekkende.

En lignende plassering av publikum ble gjort av Heine Avdal og Yukiko Shinozaki i Distant voices. De brukte også et åpent rom, men utøverne hadde en helt annen type kommunikasjon med tilskuerne. Denne forestillingen handlet mer om å skape usikkerhet og om å utforske det romlige. Uten et ord flyttet aktørene store hvite bokser rundt i rommet, som vi i publikum dermed ble tvunget til å forholde oss til. Plutselig kunne man stå i veien for en utøver. Dette kunne skape uforutsigbare situasjoner. For eksempel var det en tilfeldig dame i publikum som ikke ville flytte på seg, selv om hun helt tydelig satt i veien for et rutenett som aktørene lagde i stand. Til slutt var det kun én boks som manglet i mønsteret, og utøverne ble nødt til å legge den i fanget hennes. Da de så trakk seg tilbake og boksene begynte å lyse, ble damen plutselig midtpunktet i teaterhendelsen.

Distant voices, Heine Avdal og Yukiko Shinozaki. Foto: Hans Meijer

Figurteater Figurteatret i Nordland var ansvarlig for en egen internasjonal forestillingsrekke som var integrert i festivalen. Disse figurforestillingene hadde ofte en mer tradisjonell dramaturgi. For eksempel Outpost, et samarbeidsprosjekt mellom det britiske kompaniet Green Ginger og Figurteatret i Nordland, og Bastard av brasilianske Duda Paiva. Sammenlignet med forestillingene i hovedprogrammet hadde disse en mer konvensjonell form, med psykologisk motiverte narrativer. For meg var det mest imponerende med disse forestillingene hvor teknisk dyktig dukkeførerne var. Det var inspirerende å se hvor levende de vellagde dukkene ble. Særlig i Bastard, hvor Duda Paiva var alene på scenen og styrte flere dukker samtidig. Et høydepunkt var da han festet en benløs dukke rundt livet og brukte sine egne ben til å vise dukken som ballerina. Denne dansesekvensen ga liv til en dukke på en måte jeg ikke har sett før.

En forestilling som skilte seg ut i figurteaterprogrammet var Ulrike Quades Maniacs, som hadde verdenspremiere i Stamsund. Quade er en dyktig dukkefører, men denne forestillingen gikk i en helt annen retning. I stedet for å lage egne dukker hadde Quade kjøpt en sexdukke og lot skuespiller Phi Nguyen interagere alene med den på scenen. Forestillingen utforsket på en kroppslig måte fenomenet å leve med en dukke. Da vi kom inn i rommet danset skuespilleren naken med "René". Forestillingen ga rom for assosiasjoner gjennom et stilrent uttrykk, og ikke minst gjennom Phi Nguyens ærlige og sterke skuespillerprestasjon. Et sårt øyeblikk var da han med gråten i halsen slo dukken med håndflaten igjen og igjen, som om han håpet på en reaksjon.

Bastard av Duda Paiva. Foto: Jaka Ivanc

Ikke helt i mål Det lokale forestillingsprogrammet fra Nord-Norge bestod av en forestilling fra Vestvågøy Kulturskole, en fra Nordland Teater og en fra Teater NOR. Forestillingen Bi-lyd av Teater NOR var for meg ikke et høydepunkt. Den åpnet med at en skuespiller fortalte hvor vanskelig det hadde vært å lage forestillingen og bar også preg av at man ikke hadde kommet helt i mål med konseptet. Forestillingen besto av foredrag, bevegelsessekvenser og eksperimentering med lyd, men de ulike delene hang ikke så godt sammen, og mange sekvenser virket litt uferdige. Et av foredragene ble for eksempel framført hviskende, som i praksis opplevdes ganske slitsomt og unødvendig. Her kunne man tatt noen klarere valg, og funnet mer spennende sceniske løsninger.

Festivaluka ble avsluttet med Pieter Ampes soloforestilling So you can feel. Og om man ikke hadde blitt utfordret som tilskuer før, ble man det i hvert fall nå. Pieter Ampe presset fysiske grenser ved å pøse ut mannlig sensualitet iført ulike kostymer, og med kroppen i ulike positurer. Han klatret ut langs stolradene kun iført en nettingdrakt, og møtte du blikket hans, da var det vanskelig å ikke se vekk. Jeg skal ikke gå i detalj på alt som skjedde, men jeg vil si så mye at det inneholdt nakenhet, maling og Nina Simone. Det var en ubehagelig opplevelse å måtte forholde meg til all den hemingsløse flørtingen som foregikk på scenen, uten å kunne bestemme selv hvor grensene gikk. Samtidig fikk jeg følelsen av at det var noe av poenget med forestillingen. Det var mitt eget ubehag, og min egen oppgitthet over aktørens promiskuøse bevegelser som ble tematisert. Jeg har ennå ikke klart å bestemme meg for om det var en god eller dårlig teateropplevelse.

Ulike retninger Det er vanskelig å få øye på én tydelig profil på Stamsund Teaterfestival. Programmet kan sies å gå i ulike retninger, avhengig av om man snakker om hovedprogrammet, forestillingene fra Figurteatret i Nordland eller de lokalproduserte forestillingene. I hovedprogrammet var det gjennomgående fokus på utforsking av kommunikasjon med publikum. Som i Jeg, en tedeist og Distant Voices, hvor skillet mellom sal og scene fysisk ble brutt opp, og tilskuerne ble en del av scenerommet sammen med aktørene. Tilskuerne ble også inkludert i So you can feel, her ved at kontakten med salen var svært fysisk konfronterende. I hovedprogrammet kunne en tilfeldig tilskuer plutselig bli midtpunktet i teaterhendelsen, og ens egen opplevelse av situasjonen kunne bli tematisert. I resten av programmet kunne det være et helt annet fokus. Mange av figurforestillingene og de lokalproduserte forestillingene hadde for eksempel en mye mer klassisk dramaturgi.

Som publikummer på Stamsund møter man en salig blanding av teaterformer og teatersyn. Programmet kan virke litt tilfeldig sammensatt, siden helt ulike teatersyn støter sammen. Samtidig skaper mangfoldet i teateropplevelsene muligheter for å se de ulike teaterformene i forhold til hverandre, og gjøre nye koblinger. Særlig siden det jevnt over er høy kvalitet på de ulike programmene. Kontrasten og spenningen i festivalen, som finnes mellom det lokale og det internasjonale, er en viktig grunn til at jeg får lyst til å komme tilbake neste år.