S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hilde Halvorsrød – 2. juni 2023

Sprikende vokalkunst

Bilde fra Tosca. Foto: Thor Brødreskift


Publisert
2. juni 2023
Sist endret
5. august 2023
Tekst av

Kritikk Musikk

Tosca av Giacomo Puccini til libretto av Giuseppe Giacosa og Luigi Illica.

Grieghallen, 24. mai 2023 Festspillene i Bergen

Dirigent: Edward Gardner Lysdesign: Jesper Kongshaug Konsertregi: Nicolai Riise Kormester: Håkon Matti Skrede

Floria Tosca: Lise Davidsen Mario Cavaradossi: Freddie De Tommaso Baron Scarpia: Bryn Terfel Cesare Angelotti: Ashley Riches En kirketjener: Christian Valle Spoletta: Kjetil Støa Sciarrone: Ludvig Lindström En gjetergutt: Olav Frøyen Sandvik En fangevokter: David Hansford

Bergen Filharmoniske Orkester Bergen Filharmoniske Kor Edvard Grieg Kor Edvard Grieg Guttekor Collegium Musicums kor


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/sprikende-vokalkunst
Facebook

Skakende klangvulkaner og distraherende overdrivelser preget årets åpningsforestilling ved Festspillene i Bergen.

Isolert sett – uavhengig av resten av programmet – fremstår Puccinis Tosca som et ganske trygt og lite vidløftig valg av åpningsforestilling. Det er ikke et bestillingsverk, ingen urpremiere, ingen glemt sjeldenhet trukket frem fra en skuff – derimot en av ABC-repertoarets hyppigste gjengangere. Og dét kun konsertant fremført – operasjangerens «lavprisalternativ», med sangerne oppstilt foran orkesteret uten kostymer og med bare antydende regi.

Valget innebærer riktignok en betydelig satsning på andre måter; verket krever stort orkester og gigantisk kor, barnekor og barnesolist. Men hvis jeg skal gjette, ligger begrunnelsen fremfor alt i stjernenavnene på plakaten: Storprofilen Bryn Terfel som den skruppelløse politisjef Scarpia, supersopran og årets Festspillmusiker Lise Davidsen i tittelrollen, og den forholdsvis unge og allerede internasjonalt anerkjente tenoren Freddie De Tommaso som hennes kjæreste Cavaradossi.

En verden bak scenen Intrigen er både dyster og dramatisk: Når Cavaradossi dømmes til døden for å ha skjult en rømt politisk fange, får Tosca et motbydelig tilbud: Å gi Scarpia tilgang til kroppen hennes i bytte mot Cavaradossis frihet. Tosca later som hun skal gi etter, men dreper Scarpia med en brevkniv. På tross av Scarpias garantier blir Cavaradossi henrettet likevel, og når drapet oppdages, kaster Tosca seg utfor fengselstårnet.

Selv om konsertant fremført opera nærmest per definisjon er verken fugl eller fisk – ikke «bare» en konsert, men heller ikke en operaforestilling – er det flere egenskaper ved Tosca som gjør den ganske godt egnet til dette formatet. Viktige hendelser foregår bak scenen, som den langvarige torturen av Cavaradossi for å få Tosca til å røpe fangens skjulested, fangens tragiske selvmord, og til og med Napoleons seier ved Marengo, som er historiens bakteppe – en strid om makten i bystaten Roma mellom franskstøttede republikanere og det pavevennlige napolitanske kongedømmet. Det at store ting skjer andre steder mens de som er på scenen bare forteller om eller reagerer på det, forsterker formens stillestående premisser. Nicolai Riises konsertregi gjør også mest mulig ut av alle librettoens dramatiske innganger og utganger for å forsterke inntrykket av at en hel verden befinner seg bak sceneteppene.

Vulkanutbrudd og poteter i halsen Musikalsk er det også mye som stemmer. Bergen Filharmoniske Orkesters særegent fyldige klang kler det emosjonelle mørket i Puccinis brede penselstrøk, og de voldsomme dynamiske variasjonene utporsjoneres effektfullt av sjefdirigent Edward Gardner. Det store, sammensatte koret høres godt over orkesteret og låter svært samstemt og presist. Det var også mange gode prestasjoner blant birollene.

I enhver oppsetning av Tosca hviler hovedtyngden på de tre hovedrollene, og her var det selvsagt også knyttet enorme forventninger til utøverne som skulle gestalte dem. Forventinger som, for mitt vedkommende, bare delvis ble innfridd.

Bryn Terfel har gjort rollen som Scarpia mange ganger og ser ut til å kjenne den ut og inn. Hans sceniske tilstedeværelse er ruvende og intens. Tolkningen hans er utvilsomt skremmende, rasende og vill, men den bikker likevel stadig over den gylne grensen mellom det troverdige og det overdrevet teatralske. Sanglig er det også noe som skurrer: Jeg synes ofte han synger så stampende og insisterende deklamatorisk at det går på bekostning av den musikalske flyten. I partier der klangen får rom til å bre seg ut, stykkes den opp av en vibrato som etter mine begreper begynner å bli noen hakk for slarkete.

Lise Davidsen debuterer her i rollen som Tosca og er langt mer bundet til notene enn Terfel. Hennes konsertskuespill er, kanskje derfor, i helt motsatt ende av skalaen – subtilt og markerende. Likevel er det ofte mer virkningsfullt. Spesielt hennes motvillige, megetsigende nikk når hun presset og knust går med på Scarpias skitne avtale, treffer like sterkt som om det var en eksplisitt voldtektsscene. Og når den umiskjennelige klangen hennes rulles ut i all sin velde samtidig som det høres ut som om det er masse igjen der den kommer fra, er det ikke mange som kan komme i nærheten av det hun får til.

Jeg ble likevel distrahert av at mange av vokalene hennes var påfallende lukkede, mørke og innestengte – som lyden av å ha en «potet i halsen». Det gjelder stor sett bare i ansatsene, før lyden bretter seg ut i uante dimensjoner. Særlig hørbart var det i den mest kjente arien med sine tydelige lyse i-er, «Vissi d’arte».

Freddie De Tommasos rolletolkning befant seg i omtrent samme intensitetssjikt som Davidsen. Han har også noen særegne sangerkvaliteter på et nivå mange bare kan drømme om: En slank og elastisk stemme med stålkontroll og sømløs egalitet gjennom hele registeret og stort overskudd i toppen. Den mangler likevel noen få knepp fylde og varme som jeg også savner i innspillinger, men som kanskje blir spesielt tydelig i akkurat denne settingen: Sammenlignet med Lise Davidsens vulkanutbrudd av mangefasettert klangrikdom – tilsynelatende helt fri og viltvoksende, men selvsagt også egentlig strengt kontrollert – kommer den ellers så veltilpassede stemmen nesten litt til kort.

Deler av helhet Til sammen er det som de tre sangerne trekker i hver sin uttrykksmessige retning og aldri finner helt sammen. Den ellers så tradisjonelle åpningsforestillingen var altså full av ekstraordinære øyeblikk som i visse tilfeller ga meg gåsehud og opphevet tidsfornemmelsen. Men Den Store Kunstneriske Helheten uteble, som jo som kjent er større enn sine enkelte bestanddeler.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no