Spinkelt om kongemakten

Når jeg skal se forestillingen Sønnen, som er produsert av Den Nationale Scene og spilles på Kulturhuset i Bergen, blir jeg stående å vente noen sekunder før jeg kan gå inn. En journalist fra NRK som står med en mikrofon i hånden snakker entusiastisk til en kameramann mens de begge sperrer hovedinngangen til bygget. Når opptaket er ferdig, og jeg ubemerket prøver å snike meg inn, spør NRK-journalisten om jeg skal se forestillingen. Jeg mumler at jeg jobber som anmelder og ikke vil snakke med dem. Det slår meg med ett at jeg ikke kan huske sist en teaterforestilling som knapt er blitt spilt har fått så mye medieoppmerksomhet. Like før jeg tok beina fatt til det som er visning nummer to av Sønnen, hørte jeg innslaget på Dagsnytt 18 der teatersjefen ved Den Nationale Scene, Solrun Toft Iversen, diskuterte med teaterkritikeren i Aftenposten, Per Christian Selmer-Anderssen, hvorvidt timingen er elendig og teatret burde ha ventet med oppsetningen i lys av den korte tiden som har passert siden Kong Haralds død. Allerede dagen etter landets innbyggere mottok beskjeden om kongens bortgang, valgte teatret likevel å vise forestillingen og kalte den første forestillingen «en intern visning for pressen». Virkelighetens omstendigheter har utvilsomt jobbet mot Sønnen på alle mulige måter – forestillingen skulle hatt premiere rett før sommerferien, men ble trolig utsatt som følge av dronning Mette-Marits lungetransplantasjon.

Gjennom livvaktens øyne

Kate Pendry og Mads Sjøgård Pettersens nye forestilling kretser, slik tittelen Sønnen antyder, rundt dronning Mette-Marits sønn Marius Borg Høiby. Både Pendry og Pettersen fulgte den syv uker lange rettssaken i Oslo Tingrett som i juni resulterte i at Høiby ble dømt for blant annet voldtekt og grov mishandling av flere kvinner. Teatret skriver at «vi tas med bak kulissene i et moderne monarki i krise». Duoen har tidligere utforsket maktstrukturer og spenningsforholdet mellom individ og samfunn med stor suksess i forestillinger som for eksempel My Dinner with Putin, 1969 – True. Crime. Theatre og Kentucky Daze, alle tre er monologforestillinger der Pendry selv sto på scenen. I Sønnen er det andre skuespillere, men i likhet med de andre forestillingene har Pendry skrevet sceneteksten, og Pettersen står for regien. Scenerommet i Kulturhuset består av et platå utformet som en hestesko i midten av rommet. Publikum kan velge om de vil sette seg i et lite amfi som står langs den ene siden av rommet eller på de mange kontorstolene i midten av platået. Langs den ene veggen i scenerommet er det et stort lerret der det projiseres video underveis, og baren like ved inngangen brukes også som spilleplass. Scenografien minner meg om et nyhetsstudio på TV, en catwalk og en rettssal samtidig. Spesielt de bevegelige lysstrålene fra frittstående stativer med lyskastere som dukker opp underveis, forsterker denne opplevelsen. Sønnen er nesten en ren monologforestilling. På platået foran oss i rommet, og på skjermen der det projiseres live og forhåndsinnspilt video, står og går skuespiller Kjersti Elvik, med stram hestehale og sort dressjakke og dressbukse, for det meste alene i rollen som kongens livvakt. Alt fortelles gjennom hennes øyne, og teksten er satt sammen av en rekke hendelser, situasjoner og bruddstykker der hun både gjenforteller og spiller ut det som har skjedd. Det hoppes uanstrengt mellom fortid og nåtid. Vekslingen mellom spill i rommet, live-video og forhåndsinnspilt video brukes effektivt som virkemiddel for å skape overganger mellom ulike scener sammen med komponist og lyddesigner Audun Aschims spenningsskapende musikk. Det hele begynner med live-video på skjermen foran oss: Vi ser Kjersti som kommer inn på Kulturhuset mens hun beveger seg gjennom trappeganger, inn på toalettet og i en garderobe der hun skifter til arbeidsklær mens hun skildrer livet som soldat. Hun forteller om en samtale med en gammel venn, streifer innom sin tid på politihøyskolen og snakker om telysene i snøen i 1991 da kong Olav døde. Etter hvert kommer hun til tidspunktet da hun begynte å jobbe for kongehuset og forteller om de mange gangene hun og andre livvakter har kjørt sønnen til og fra fester. Plutselig går hun inn døren og er i rommet sammen med oss.

Tvetydige øyeblikk

Det hurtige tempoet i fortellingen er gjennomgående . Underveis forsvinner livvakten ut flere ganger. Vi ser henne på video når telefonen hennes ringer og når hun går for å møte sin egen sønn på kafé i Bergen. Sønnen er en ung mann (Jonas Stene Skjelde) kledd i hettegenser som virker som han er på alder med Marius. Heller ikke han har helt orden på livet ettersom han har fortalt på et intervju at han hadde røyket hasj og slik mistet sjansen til en plass i politiet eller forsvaret. På denne måten oppstår en umiddelbar og i utgangspunktet interessant forbindelse i materialet mellom livvaktens egne moralske og eksistensielle kvaler i morsrollen og de etter hvert svært mange og direkte skildringene fra rettssaken mot Høiby og fra alt som foregår i kulissene bak ham: Kongen har nemlig bedt henne om å være hans øyne og ører under rettssaken. For meg, som har fulgt med på Høiby-rettssaken litt delvis, har de mange gjengivelsene fra rettssalen om hans seksuelle preferanser, skjellsord, kvelertak, voldtekter og rusmiddelbruk en begrenset sjokkeffekt når jeg hører dem gjentatt i teaterrommet. Styrken ved Pendrys tekst ligger snarere i hennes sans for språklige gjentakelser og for å sammenstille bilder og øyeblikk med materialet fra rettssaken. Slik skapes en rekke virkningsfulle kontraster underveis i Sønnen. Her tenker jeg for eksempel på hvordan det tegnes et bilde av Marius som en sårbar person som ikke helt finner sin plass i livet gjennom flere scener. Livvakten forteller om en mottakelse på slottet i 2001 i forbindelse med bryllupet til Haakon og Mette-Marit der Marius slår seg vrang og drar moren i den hvite kjolen og skriker «jeg hater dette! Jeg hater deg!» og beskriver en etterfølgende likegyldighet fra kongeparet. Vi får vite om hans talent for biler og motorsykler som blomstrer mens han jobber på et motorsykkelverksted. Livvakten refererer også på et punkt til ham som «Harry Potter, Askepott, lille Marius» og han blir sammenliknet med britiske Prins Harry.

Patos og spinkel samfunnsanalyse

Med andre ord er det mange ansatser til noe i denne forestillingen. Det er liksom mange små spor og begynnelser på noe mer som kunne ha blitt virkelig interessant. Dessverre halter det både dramaturgisk og innholdsmessig. Forestillingen er veldig tettpakket med tekst og den dramaturgiske flyten uteblir. Jeg sitter stadig med en følelse av å bli bombardert med uferdige refleksjoner og påstander uten at regien egentlig lager nok rom, pauser og langsomhet for Elvik når hun står på scenen slik at jeg som publikummer får sjansen til å dvele ved det som blir sagt. Forestillingens største problem er imidlertid noe annet og mye verre: Selve det overordnede spørsmålet og tematikken som dukker opp igjen og igjen er behandlet på en overflatisk og halvkokt måte som er altfor enkel. Tidlig sier livvakten at «det var ikke vår jobb å stoppe ham. Det var vår jobb å beskytte ham», og hun forteller at hun rapporterte hva Høiby foretok seg, men at ingenting ble gjort. Det spørres igjen og igjen hvem som egentlig har ansvaret og hvorfor ingen stoppet Høiby når «alle» visste hva som foregikk. Et par-tre scener mellom livvakten og Kong Harald (Jonas Fuglevik Urstad) der kongen stavrer seg inn i scenerommet på krykker, blir for meg stående som et bilde på monarkiets forfall som ikke treffer så hardt eller presist som jeg tror Pendry og Pettersen har villet. Kongen skjenker blant annet en drink til dem begge i baren. Han portretteres som en gammel og småsenil mann som senere sier i affekt over Høiby-rettssaken «men vi har rett på et privatliv», men ingen av scenene er fylt med nok brodd eller ubehag til virkelig å ryste oss. De andre medlemmene av kongefamilien er dessuten nesten helt fraværende i scenene, og med det forsvinner også mange dimensjoner og nyanser av den rollen de direkte og indirekte spiller i Høiby-saken. Spørsmålene som stilles rundt rettssaken bringer heller ikke mye nytt til bordet, og vi får servert selvfølgeligheter om saken i form av spørsmål som «er det heksejakt og justismord?». Det kritiske blikket det virker som Pendry og Pettersen har ønsket å rette mot monarkiet og kongefamilien blir til syvende og sist slapp samfunnskritikk. Når livvakten etter hvert meddeler at hun har sagt opp stillingen, og vi like etter bevitner en patosfylt scene der sønnen hennes tydelig beruset og fortvilet innrømmer til henne at han har voldtatt en kvinne på en fest for flere år siden, blir parallellen mellom forholdet til hennes egen sønn og Marius overtydelig og sensasjonelt. Forestillingens problem er ikke tidspunktet for premieren og at den spilles like etter kong Haralds død, det er de manglende kontrastene, selvmotsigelsene og paradoksene som gjør at det vi står igjen med er en spinkel samfunnskritikk.Her tenker jeg spesielt på hvordan dronning Mette-Marit er nærmest ikke-eksisterende i forestillingen og at det gjøres et så tydelig poeng ut av at Kong Harald har snudd blikket vekk fra det som foregikk. Jeg kan bare spekulere, men det kan virke som alle de etiske vurderingene teatersjef Solrun Toft Iversen var opptatt av å forsikre oss om at teateret har gjort underveis i prosessen i en innledning før forestillingen, har stått i veien for den kreative prosessen.