Spennende for ‘tweens’

I likhet med mange barn født på 1970- og -80-tallet har jeg et nært forhold til den svenske forfatteren Maria Gripe (1923–2007). Spesielt i 10-13 årsalderen elsket jeg de poetiske og ofte mystiske universene som kjennetegner bøkene hennes. Ved å binde psykologisk realisme sammen det overnaturlige har Gripe en helt egen måte å skrive for de litt eldre barna på. Bøkene hennes har elementer av mosaikkdramaturgi, altså at fortellingene er bygget opp litt som et puslespill. Handlingen kretser ofte indirekte rundt identitetsdannelse og behov for forankring. I lys av dette passer bøkene hennes spesielt godt for barn som står på terskelen til tenårene. Gripe har en særskilt forståelse for dette alderssegmentet, en alder hvor identitetssøken kommer mer på dagsorden og hvor det ukjente og litt skumle blir ekstra pirrende.

Romanen Agnes Cecilia kom ut i 1981. Historien kretser rundt femtenårige Nora. Hun har vokst opp hos fosterforeldrene Karin og Anders etter at hun mistet moren og faren sin tidlig i barndommen. Der bor også den jevnaldrende fosterbroren Dag som driver med dans på fritida. Hos familien Sjøberg er det godt å vokse opp, men Nora har også et sår i seg etter foreldrenes død. Hun føler seg ikke som alle andre. Nå har fosterfamilien og Nora nettopp flyttet inn i et gammelt hus. Snart begynner merkelige og skumle ting å skje i huset. Nora får merkelige telefonoppkall. Skap åpner seg av seg selv. Hun finner en gammel boks med et par ballettsko, en bok med russiske folkeeventyr og et bilde. En ødelagt klokke begynner å gå baklengs, og en dag får hun en spennende invitasjon til Stockholm. Etter hvert skal en gammel dukke og en amulett med inskripsjonen Cecilia B. også bli viktige ledetråder for å løse de merkelige tingene som begynner å omgi Nora. Gradvis viser det seg at disse hendelsene skal lede henne mot nye innsikter når det kommer til hvem hun er, hva hun har opplevd og hvordan det egentlig har formet henne.

Smart og stram dramaturgi Agnes Cecilia var 12-årige Marikens Gripe-favoritt og etter hvert blant de mest slitte bøkene i barnerommets bokhylle. Samtidig er det nå nærmere førti år siden utgivelsen, og den detaljrike boken, med en litt dvelende fortellerstil, fremstår ikke som noe åpenbart valg for dagens rastløse ‘pre-teens’. Mens jeg finner min plass i salen i Kanonhallen på Løren, lurer jeg på om dette vil treffe dagens 10-13 åringer, eller om programmeringen først og fremst er et resultat av tungtveiende nostalgi hos min egen generasjon. På raden foran meg sitter tre venninner i klar med en godtepose på deling. Jeg bestemmer meg for å følge litt med på hvordan de responderer underveis.

Publikum sitter fordelt på to amfier tvers overfor hverandre med et stort, åpent spillerom i midten. På den ene tverrsiden står en vegg med et bredt, gammelt vindu innfelt og en benk plassert under. På den andre er det festet noen vegghengte skap nokså høyt, og en gammel, sort telefon med dreieskive er hektet på veggen.

Forestillingens anslag, en dans med alle karakterene på scenen samtidig, er nydelig. Hver av dem utfører sin underlig poetiske solo parallelt, spredt på scenen som satelitter. Det er en fin måte å introdusere både karakterene og stemningen i forestillingen på. Det skal dessuten vise seg at koreografiske elementer er en viktig del av forestillingens uttrykk. Underliggjørende dans og bevegelsessekvenser blir flettet inn som en slags visuell erstatning for de poetiske kvalitetene i Gripes litterære språk.

Det er ikke enkelt å dramatisere en roman som Agnes Cecilia, men dramaturgisk er historiefortellingen i forestillingen veldig snedig løst. Hovedpersonen Nora leder oss inn i handlingen ved å gli inn i en slags fortellerrolle i tredjeperson før hun trer inn i fortellingen sammen med de andre skuespillerne. Dette grepet går som en rød tråd. Ved hjelp av lysdesign og en smart inndeling av scenerommet ‘kryssklippes’ det mellom ting som skjer parallelt i tid, men på forskjellige steder. Vi får også små tilbakeblikk av ting som har funnet sted i fortiden, hvor fortellingens mysterium ligger. I sum utgjør dette en vellykket fortellerstruktur som leker med forbindelsene mellom fortid og fremtid litt på samme måte som Gripe gjør i romanen.

Hele ensemblet gjør fine rolletolkninger. Monica Dybwad og Fabian Svegaard Tapia er nydelige i rollene som henholdsvis Nora og fosterbror Dag, mens Tone Mostraum og Bernhard Arnø gjør fine tolkninger som de omsorgsfulle – men litt rare – fosterforeldre Karin og Anders Sjøberg. Ingjerd Egeberg fremstiller den ikke helt ukomplisert mormor-figuren på flott vis, mens Anne Krigsvoll henter fram det beste fra karakterskuespill-kofferten i rollen som gamle Hulda.

Glipper i andre akt Litt er det likevel som knirker. Andre akt begynner med en lang kontaktimprovisasjons-liknende sekvens hvor Karin, Anders, Dag og Nora ruller over og rundt på gulvet mens de spiller ut dialogen. Da når vi et punkt hvor koreografiene ikke lenger bare understøtter eller underliggjør handlingen, men blir gitt plass på et nivå der det er vanskelig å forstå hensikten. Et annet problem er at spenningskurven, som har bygget seg gradvis opp mot klimaks, ramler litt sammen når sammenhengene i mysteriet endelig åpenbarer seg. Den intrikate sammenfiltringen av tragiske skjebner, dødsfall og uekte barn som settes bort lar seg ikke så lett spille ut på en scene. Resultatet er at fremdriften i andre akt faller fra hverandre.

Mindre forvirrende blir det ikke av at mange av karakterene heter nesten det samme. I så måte blir løsningen på mysteriet nesten et antiklimaks, men den aller siste, rørende sluttscenen kapsler likevel inn fortellingen på en flott måte. Det må også nevnes at slutten ikke ser ut til å skuffe trekløveret av ‘tweens’ på raden foran meg, tvert imot. Kun avbrutt av ivrig godterispising har de vært engasjerte gjennom hele forestillingen: fnist seg rødkinnede av et forsiktig kyss mellom Nora og Dag, utvekslet måpende blikk over Tapias imponerende danseferdigheter og gispet og grepet hverandres hender når skumle og overraskende virkemidler ble tatt i bruk. Ja, jeg tror jeg har fått svar på spørsmålet mitt. Den morsomme, poetiske og akkurat passe skumle oppsetningen Agnes Cecilia treffer dagens 10-13-åringer veldig godt.