Sosialt inkontinent

Den nye Torshovgruppen som består av Petronella Barker, Marte Engebrigtsen og Maria Hildonen, åpner sin periode med forestillingen Sykdom og sosial nød, skrevet og regissert av Dag Johan Haugerud. Den plasserer seg trygt i et gjenkjennelig, dialogdrevet middelklasseunivers. Det er morsomt og presist – men også litt naivt suverent.

Vennskap og søsterskap

På scenen møter vi innledningsvis tre kvinner i et sosialt krysningspunkt. To av dem (Gisken Armand og Maria Kristine Hildonen) er gift og én (Petronella Barker) er en gammel venn. På scenen står det et lite glassbord, tre stoler og en puff. Rundt dem henger det hvite, tykke papirstrimler. De er nesten søyleaktige, noe som gir assosiasjoner til japansk washi, noe porøst og midlertidig. Rommet virker sosialt og estetisk avgrenset, men ikke lukket; det er mer en situasjon enn et sted. Kvinnene snakker, spiller musikk og deler ut kort. Barkers karakter har hatt kreft, hun er blitt inkontinent etter en operasjon og har lite penger. Hun beveger seg rastløst rundt, som om kroppen hele tiden lekker ut av de sosiale rammene de andre forsøker å opprettholde. De er bekymret for henne – men bekymringen er tvetydig. Den rommer både omsorg og dårlig samvittighet. Barkers kropp er den som ikke lar seg kultivere bort. Den er for synlig, for påtrengende, for lite samarbeidsvillig. Dialogene er gjenkjennelige fra Haugeruds filmunivers: hverdagslige, vittige, fulle av moralske resonanser. Men her oppstår også litt irritasjon. Å tematisere klasse og økonomisk knapphet – ironisk og selvrefleksivt innebærer samtidig en estetisk kontroll. Forestillingen er tydelig rettet mot et publikum som allerede behersker kodene: kulturelt, økonomisk eller begge deler. Vi ler av inkontinens, av økonomisk mislykkethet, av sosial klossethet uten at disse affektene noen gang virkelig kolliderer. Det er en suveren posisjon, og forestillingen inntar den uten særlig motstand.

Samfunnskoder

Den fjerde karakteren, en sykepleier spilt av Marte Engebretsen, ankommer senere. Hun skal på middag på Skaugum og vil låne en kjole av sin søsters unge kjæreste som er kostymedesigner og Sonia Rykiel-entusiast. Sykepleieren forklarer at hun er invitert fordi mannen hennes har produsert en plate i samarbeid med kronprinsparet, til inntekt for psykisk helse. Skepsisen til monarkiet er selvsagt til stede, men gleden over endelig betaling er større – helt til det viser seg at mannen sitter igjen med 5000 kroner for hele prosjektet etter utgifter. Parallelt forteller Barkers karakter om en tur til Danmark der hun har besøkt et rikere vennepar. Historien eskalerer i ubehag etter diskusjoner om inntekt og årslønn. Anekdotene er groteske og morsomme, men også avslørende. På Haugeruds vis kobles omsorgsarbeid, økonomisk sårbarhet og kulturell prestisje direkte til symbolsk makt. Forskjellene mellom de ulike kvinnene er ikke bare psykologiske, men strukturelle. Barker bærer en bakgrunn som ikke lar seg polere bort. De to andre beveger seg i et rom der Susan Sontag-sitater og korrekt selvinnsikt fungerer som sosial polstring. Klasse tematiseres – men gjennom former som allerede er kodet som god smak.

Sontag og piss

Kvinnene forflytter seg til et foredrag om Susan Sontag. Her dukker kveldens komiske relief opp: Jan Gunnar Røise, kledd bare i skinn. Også han er kreftoverlever og inkontinent. Han forteller at han først tok sykepleierutdanning før han ble sosiolog og skrev doktorgrad om Sontag da han forstod at helsesystemet også er hierarkisk og full av koder han ville avlese og avdekke. Han refererer til venner som mente kreft var et livsstilsvalg, og til tante Berit som fikk livmorframfall og forsøkte å fikse det selv. Koblingen til Sontag er åpenbar, og ikke irrelevant. Samtidig føles hun nesten for selvsagt. Her kunne Lauren Berlant vært like relevant – ikke minst i hvordan empati sirkulerer og binder oss til de strukturene som produserer ubehaget. Forestillingens omsorg er presis, men også komfortabel. Midt i foredraget får Røises karakter et angstanfall og legger seg ned. Engebrigtsens karakter tar over og snakker om Sontags forsøk på å håndtere sin egen dødelighet, noe hun ikke aksepterte. På vei hjem, nå på film som projiseres på de hvite strimlene, snakker de om at både Røises og Barkers karakter har dratt tissebleiene sine over sommerhusene til nevnte rike venner – som en slags politisk, oppgitt aksjon. En kroppsbasert protest, men også en handling uten konsekvens. Det er ikke systemet som tilsmusses, bare vennskapene som står som en søyle gjennom hele forestillingen, de gode, de dårlige og de kompliserte. Estetisk deler forestillingen mye med Haugeruds filmer: det poetiske i det hverdagslige, samtaler som får lov til å gå langt. Men teatret gjør noe annet. Kroppene er der, uten klipp, uten avstand. Den nye Torshovgruppen har laget en morsomt og tidvis reflekterende forestilling – men også påfallende veloppdragent. Arbeidet hviler i en mild moralsk overlegenhet som treffer teatrets kjernepublikum i lattermuskelen.