Solveig, slik Knausgård ser det

Det er knapt mulig å forestille seg en større tromme enn den Festspillenes åpningsforestilling slår på i år. Norges nasjonalepos, Peer Gynt, skal filleristes (igjen), og til det har de fått vår tids riksforfatter Karl Ove Knausgård til å skrive ny tekst, og den internasjonale stjerneregissøren Calixto Bieito til å iscenesette. Bieito er aldri redd for å være verken grafisk eller svulstig, noe som kan slå begge veier: Etter min mening vippet han over kanten i War Requiem, mens han traff spikeren rett i hjertet med Tosca. I tillegg skal de bruke Norges kanskje aller mest kjente musikk: Edvart Griegs Peer Gynt-suiter.

Og som om ikke det er vanskelig nok i seg selv å hanskes med klassisk og overmåte velkjent materiale, skal de samtidig prøve seg på en svært så tidsriktig vri – å løfte frem en av verdenslitteraturens forsømte og ydmykede kvinneskikkelser, og fortelle historien fra hennes synsvinkel. “Peer Gynt, slik Solveig ser det”, står det i programmet. Selvsagt er det både potensielt interessant og høyst behørig å undersøke hvem Solveig er. Hva fylte hun tiden med i alle disse årene? Hvordan og hvorfor holdt hun ut? Hvem ville hun vært hvis hun fikk leve et annet liv? Men den slags granskinger er en krevende øvelse, som blant annet Nationaltheatrets Vi må snakke om Faust prøvde seg på i vinter med svært begrenset hell.

Frie tøyler Det kan imidlertid se ut til at Solveigs skjebne ikke var så interessant for Knausgård likevel. Han har fått “helt frie tøyler”, skriver Festspillene. Og så frie var de, at Knausgård ikke har skrevet en libretto, som han er kreditert med i programmet, men en lang novelle eller kort roman, som heter Fuglene under himmelen og handler om en ganske annen Solveig. Knausgårds Solveig lever i vår tid. Hun er visst lege, og hun har en datter som heter Line, en bil med skiboks på taket og en pleietrengende mor.

Og denne Solveig, i Mari Eriksmoens skikkelse, befinner seg i en gedigen boks med rammeverk av metall og tak og vegger av hvitt lerret, kun i selskap med en hvit stol og en mobiltelefon på et håndholdt stativ. Boksen er plassert midt på scenen i Grieghallen, og skjuler det meste av orkesteret som sitter i en halvsirkel bak den.

Bilder projiseres på alle boksens flater og på to skjermer på bakveggen. Iblant ser vi Solveig som filmer sitt eget ansikt i sanntid, iblant tekstutdrag fra Knausgårds roman, men for det meste prydes alle skjermene av Sarah Derendingers poetiske videokunst. Vi får se nærbilder av fugler som flyr over himmelen, fjærløse fugleunger i redet, en svær ugle, en mørk skog. Men også kvinneskikkelser i ulike aldre – en liten jente, en voksen kvinne, en gammel dame, alle i samme type hvite, ermeløse kjoler. De gråter, skriker, bader, ruller seg i sand, eller står bare og kikker på konfronterende på oss. Bildene endrer seg og glir over i hverandre, noen ganger er de kunstferdige og stiliserte, andre ganger naturalistiske.

Dobbel Solveig Selv om Eriksmoen, så vidt jeg forstår, først og fremst spiller rollen som Knausgårds Solveig, og alle replikkene hennes er utdrag fra romanen hans, synes jeg Ibsens Solveig er tydelig til stede i Bieitos iscenesettelse. Eriksmoens rollefigur henvender seg til publikum, og snakker om årstidenes gang, om plante- og dyreliv – ting man kan se for seg at en skogens eneboer fra en svunnen tid kunne finne på å være opptatt av. Replikkene er rensket for referanser til romanens moderne hverdagsliv, og tankene hun har om datteren, om moren og om egen barndom kan derfor like gjerne være minnene til 1800-tallets Solveig, eller hennes drømmer om det som kunne vært. Den grelt opplyste boksen fremstår som et bur, en brutal metafor på hennes fastlåste skjebne. Helt alene, hele livet, lenket til hytta Peer bygde og forlot. Etter at hun slo seg sammen med bygdas sorte får er hun utstøtt av både familien og samfunnet. Det mest tragiske ved Solveigs skjebne er kanskje ikke først og fremst at hun velger å kaste bort et helt liv på å vente på en slask som aldri kommer, men at hun i praksis ikke har noe valg.

Forestillingen har noen helt store øyeblikk der alle elementene virker sammen. Som når skjermene fylles av en diger elg som vifter godmodig med ørene og gjør rare mulebevegelser, omgitt av erkenorsk furuskog, mens Eriksmoen synger Solveigs sang så vakkert at hjertet nesten sprekker. Om det er et forsøk på skamløs forherligelse av norsk nasjonalromantikk eller ironisering over samme, er ikke godt å si. Kanskje er det begge deler. Merkelig, absurd og fint er det, i alle fall. Nesten like fin og rar er den siste sekvensen, der vi får se nærbilder fra en fødsel i svart-hvit saktefilm mens Eriksmoen synger Solveigs vuggevise med umåtelig inderlighet. Kameravinkel: nedenfra. Kroppsåpninger og -væsker i fri utfoldelse, samt dissende lår, sammenklemt babyfjes og buktende navlestreng. Estetisk utsøkt gørr, i beste Bieito-stil.

Vakker bakgrunnsmusikk Dessverre er ikke samspillet mellom alle de ulike uttrykkene like godt hele tiden. Særlig skulle jeg ønske at musikken var bedre integrert i helheten. Den er nemlig fremragende fremført av alle involverte. I tillegg til allerede nevnte Mari Eriksmoen som synger spektakulært nydelig fra start til mål, gjør Bergen Filharmoniske Orkester, Edvard Grieg Kor, solist Aleksander Nohr og dirigent Eivind Gullberg Jensen alle en strålende jobb. Likevel fremstår selveste Grieg litt for ofte som et bakteppe. Dette skyldes ikke minst musikernes plassering: . Koret hadde et storartet åpningsnummer der de sto på rekke foran boksen og sang “Guds sønn har gjort meg fri” fra Fire salmer, opus 74, men resten av tiden står de ute på siden.

I tillegg er det en utfordring at Griegs umåtelig kjente verk allerede er overlesset med betydning og assosiasjoner. Det skal godt gjøres å sette et stykke som Morgenstemning i en ny kontekst og få det til å bety noe mer og noe annet, og kanskje ser ikke Calixto Bieito alle klisjéfellene, han som ikke er vokst opp med at denne musikken brukes og misbrukes i alle tenkelige sammenhenger. For eksempel lar han på et tidspunkt Solveig reise seg langsomt gjennom I Dovregubbens hall, som om hun er drevet av et slags undertrykt raseri. Det hadde kanskje fungert med en eller annen vri eller en porsjon ironi à la nevnte elg, men jeg opplever det som dønn alvorlig ment, og hele sekvensen blir bare pinlig banal.

Det er også noen andre ting som halter. Eriksmoen snakker ofte veldig insisterende og outrert, og noe av det kommer vel av at hun først og fremst er sanger, og ikke skuespiller. Samtidig tror jeg mye av problemet ligger i Knausgårds tekst. Den er dvelende og poetisk, og det er tydelig at den er skrevet for å leses. Den ligger derfor sjelden godt i munnen på en agerende karakter, og Eriksmoen må lire av seg ting som “det som vederfarer fuglen vedkommer den ikke”. Deilig som bare det å lese, men bare prøv selv om du greier å fremsi det som en troverdig teaterreplikk.

Påklistret roman På tross av noen høydepunkter av utstudert absurditet, fremstår Venter i det store og hele som en storartet Grieg-konsert – med påklistret handling. Og selv om den doble Solveig-karakteren hadde mye for seg, må vel Ibsen-Solveigs annonserte emansipasjon kunne sies å være like fraværende som Knausgårds libretto. På den ene siden har jeg lyst til å applaudere ethvert forsøk på å kommunisere mellom sjangre, og særlig klassisk orkestermusikk kan ha godt av å åpne seg mot andre kunstformer, så hvorfor ikke mot en nyskrevet roman. På den andre siden får jeg litt emmen smak i munnen av at dette endte opp som en anledning for Knausgård til å skrive enda en bok, som publiseres og distribueres gjennom hans vanlige salgsapparat. Jeg mistenker ham på ingen måte for å ha spekulert i det, for det er nå engang det å skrive bøker han driver med. Men det er likevel sånn det ble i praksis, og når teksten heller ikke fungerer særlig godt til formålet, er det synd at ikke muligheten ble gitt til noen som faktisk jobber med å skrive dramatisk tekst til musikk.