Solkraft i Operaen

Uten å ta i for mye tror jeg vi trygt kan si at store deler av Oslos samiske befolkning var å finne i Bjørvika søndag kveld, for å få med seg Beaivi, áhčážan, Eanni, eannážan – Arktis Filharmoni og det samiske nasjonalteateret Beaivváš sin hyllest til Nils Aslak Valkepää.

Forestillinga baserer seg på tekstene fra de to diktsyklusene Beaivi, áhčážan (Solen, min far) fra 1988 og Eanni, eannážan (Jorda, min mor) fra 2001, hvorav førstnevnte ble hedret med Nordisk Råds Litteraturpris i 1991.

I det norske samfunnet er nok Nils Aslak Valkeapää, eller Áilohaš, mest kjent for åpningsseremonien under Lillehammer-OL i 1994. På treski, ikledd en hvit pesk, joiket Valkeapää seg inn i TV-stua til majoritetsbefolkninga, før han smilende snørekjørte av gårde trukket av en litt vilter reinokse.

I det samiske samfunnet er Valkeapää kjent som poet, joiker, musiker, forfatter, skuespiller, forlegger og på mange måter symbolet og den drivende kraften i den samiske kulturrevitaliseringa fra 1970-tallet og utover. Áilohaš var en kjent joiker lenge før debutinnspillinga Joikuja i 1968, og til og med i dag, 20 år etter hans død i 2001, er Valkeapää fortsatt en slags allestedsværende kraft i samisk kulturliv. Ofte omtalt som en multikunstner med ett bein i tradisjonen og ett i avantgarden, tok Valkeapää samisk musikk inn i en ny tid både gjennom å blande tradisjonell joik med jazz og elektroniske utrykk, men også gjennom å jobbe for at samiske joikere og musikere skulle starte egne plateselskap og foreninger.

Beaivi, áhčážan, Eanni, eannážan er komponert og arrangert av Frode Fjellheim, mens Beaivváš sin teatersjef Rolf Degerlund står for regi. Ved forestillingens start presenteres vi for den lavmælte, transeliknende sykliske klangen fra åpninga av Beaivi, áhčážan (Solen, min far). Scenen, skuespillerne og orkesteret er badet i en soloppgang i blått, gult, grønt og rødt – de samiske fargene. Fargespillet, både i åpningen og i resten av forestillinga, er virkningsfullt satt sammen av lysdesigner Tor S. Ditlevsen. Motiver en kan kjenne igjen fra Valkeapääs kunstnerskap, som stjerner, natur og helleristninger, projiseres over musikere og skuespillere, og for det meste virker det utfyllende for utrykket heller enn overskyggende for musikken.

Lavmælt er det derimot ikke lenge. Less er ikke alltid more, og som min sidekamerat hvisker: «Æ syns no det e best når dem trøkke til». For selv om forestillinga er en hyllest til Áilohaš, er den umiskjennelig «fjellheimsk», med rytmisk lekenhet og tonale elementer fra vuelie, sørsamisk joik. Komponist Frode Fjellheim gir oss atmosfæriske og nesten åndelige komposisjoner – men viser også grepet han har om det episke, dramatiske og store, lik jubileumsforestillingen Jielemen aavoe, som Fjellheim skrev for Beaivváš og KORK i 2017, og det superselgende lydsporet til de to Frozen-filmene.

Samisk kosmos Tekstene i forestillingen er plukket ut av poet og dramatiker Rawdna Carita Eira. Utdragene bygger opp om ideene bak de to verkene forestillingen er basert på. Tekstene beskriver sola og jorda som livsgrunnlaget og de livgivende kreftene, både i en kosmologisk forstand som grunnlaget for alt liv, men også som grunnlaget for samefolket, og for det enkelte levde liv.

Lik i romantiske operaer fra 1800-tallet tegner forestillingen opp en episk skapelsesmyte, om opphav, liv og død. Samtidig er det en helt spesifikk type liv som beskrives, et liv levd mellom viddene i Enontekiö, hvor Valkeapää vokste opp, og gáisene, de tårnende fjellene ved Lyngenfjorden i Ivgubáhta, hvor han bodde sine siste år. Solen og jorda bestemmer når det er på tide å fødes og når det er på tide å dø, men kanskje viktigere, når reinflokkene skal flyttes ut mot kysten, og når det er på tide å høste sennagress.

Tekstene fremføres av Egil Keskitalo, Mary Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, og Nils Henrik Buljo. Særlig Keskitalo og Gaups lekne lunhet passer tekstene godt, men med unntak av en kostelig sekvens hvor skuespillerne visker om høye herrer fra sør, gis ensemblet fra Beaivváš lite å spille på. For selv om oppsetninga beskrives som et scenisk møte mellom teater og symfoni i forhåndsomtalen, bærer regien mer preg av deklamering av Áilohaš´ poesi enn teater – noe som i og for seg er et greit grep, da det er disse tekstene og joikene forestillinga ønsker å hylle.

Joiken og symfonien. Ifølge Harald Gaski, oversetter for, og nær venn av Valkeapää, omtalte Valkeapää ofte joiken som samenes klassiske musikk, og han ville i sine siste komposisjoner vise hvordan man kunne bruke grep fra klassisk musikk i joik. Denne spenningen oppfatter jeg som en vesentlig del av Fjellheims prosjekt. Men heller enn å vise hvordan joik kan være klassisk musikk, får vi se hvordan den symfoniske musikken kan inkorporere elementer av joik.

Kveldens dirigent Anna Hartmann får frem både den musikalske tyngden og allsidigheten Arktisk Filharmoni innehar. Fjellheims orkestrering fungerer godt som akkompagnement for joikene, men mer interessant er det når orkesteret hiver seg med i joiken. Når trompeten og strykerne spiller en luohtti, eller mezzosopranen Adrian Angelico stakkato synger joikeord. Eller når flere taktarter høres i orkesteret samtidig, som for å dunke inn poenget om at dette er joik, vi forholder oss ikke til vestlige taktarter.

Solistene, joikeren Ulla Pirttijärvi Länsmann fra finsk side av Sápmi og den samiske mezzosopranen Adrian Angelico, står på hver sin side av scenen, og med orkesteret mellom seg søker de både å forene og vise spenninga mellom det symfoniske lydbildet og joikens urklang. Begge solistene er svært sterke – Pirttijävri er anerkjent som en av de beste joikerne i Sápmi i sin generasjon, og Angelicos vakre mezzosopran har gitt han annerkjennelse i operamiljøer både i Norge og utenlands. Men den virkelige magien skjer når de går inn i hverandres musikalske domener, som når Angelico legger en sopranstemme over Pirttijävris joik i nummeret Jearrat Biekkas.

Rørt, men litt lite utfordret. Forestillingen avsluttes med Eannan, Ellima Eadni, som går over i Valkeapääs kanskje mest kjente joik Sámi eatnan duoddariid, og en riktigere avslutning er nok vanskelig å se for seg. Gradvis stemmer publikum i, og det føles stort og viktig når operaen fylles med lyden av hundrevis av mennesker som joiker den uoffisielle nasjonaljoiken i kor.

For forestillingen formidler i aller høyeste grad joikens livskraft, og dens historiske og personlige mening for samene. Men jeg savnet derimot noe av den politiske brodden i kunstnerskapet, og en større tematisering av Valkeapää som kulturell og politisk figur. Det er først og fremst nasjonalskalden og folkekunstneren som kommer til utrykk i oppsettingen, ikke den til tider utfordrende og noen ganger utilgjengelige artisten Valkeapää.

Beaivi, áhčážan, Eanni, eannážan er en verdig hyllest av deler av Valkepääs kunstnerskap. Oppsetningen viser frem hans kunst og poesiverden, men i enda større grad Fjellheim som komponist, en komponist som viser oss hvordan man kan lage klassisk musikk på samiske premisser.

Prosjektet er nok ikke det endelige beviset for det musikalske slektskapet mellom joik og klassisk musikk, men viser heller at en helt fint kan spille joik med et symfoniorkester. Og det er jo en bragd i seg selv.