Solid pakke

Det moderne symfoniorkesteret er en kjerneinstitusjon på det klassiske musikkfeltet. Men som paradokset – moderne/klassisk – antyder, er symfoniorkesteret ikke først og fremst moderne ved å gå foran og bryte nytt land. Aktualiteten ligger heller i evnen til å tilpasse seg og omskape bildet av hva som utgjør klassiskfeltet i stadig nye historiske kontekster. På den ene siden er det moderne symfoniorkesteret slik med på å forme nye kriterier for hva det ypperste på dette feltet til enhver tid består i. På den andre siden blir orkesterkulturen utvilsomt et uttrykk for en dyptgripende, om enn til dels dynamisk konservatisme som ikke bare preger vår kultur, men kanskje til og med kjennetegner dens særegne modernitet.

Oslo-Filharmoniens program for sesongen 2021/22 er på mange måter et presist uttrykk for en slik fleksibel posisjon. Sammensetningen, forankringen i den romantiske orkestertradisjonen og spriket mellom gammelt og nytt, tradisjonelt og eksperimentelt, avansert og populært, viser hvordan orkesterinstitusjonen beveger seg. I tillegg er programmet selvsagt resultatet av et møysommelig puslespill hvor et nærmest uendelig antall hensyn skal tas. Til tross for enkelte savn, er det som helhet blitt en solid pakke med mye å glede seg til for de aller fleste.

Ambisiøs sjefdirigent Størst spenning er naturligvis knyttet til hvordan finske Klaus Mäkelä, orkesterets nye, unge sjefdirigent, vil prege orkesteret fremover, både teknisk og på repertoarfronten. Ryktene går om en allerede ferdig innspilt komplett Sibelius-syklus på selveste Decca. Men den som hadde sett frem til å høre Sibelius-symfoniene live i Oslo, blir dessverre skuffet. Derimot vil de bli fremført både i Wien og i Hamburg i mai. Hva dette sier om dirigentens arbeidsmønstre, er det selvsagt for tidlig å si noe om; Mäkelä på podiet vil man uansett få god anledning til å bli kjent med. Repertoaret spenner dessuten fra Bach (h-moll-messen til påske) over Mozart (c-moll-messen på sesongåpningen) til Mahler-, Tsjajkovskij-, Sjostakovitsj- og Beethoven-symfonier, i tillegg til sentrale verk av Bartók, Debussy, Ravel med mer.

Klaus Mäkelä profilerer seg slik markant gjennom sentrale symfoniske verk som skulle være godt kjent både for Oslo-Filharmoniens musikere og publikum i Oslo Konserthus. Det blir også utdypet med kjente gjestedirigenter som Jukka-Pekka Saraste (Mahlers sjette symfoni), Manfred Honeck (Mahlers femte) og ikke minst Semyon Bychkov (Mahlers syvende), en av Europas sentrale dirigenter. Norsk repertoar er det derimot mindre av i Mäkeläs uker, og noen videre interesse for norsk samtidsmusikk er heller ikke å spore. Orkesterets eneste norske bestillingsverk er en tubakonsert av Marcus Paus, som riktignok fremføres med det såkalte Ung Filharmoni (unge musikere fra talentprogrammet Crescendo har plass i orkesteret). Høydepunktet er imidlertid Ultimafestivalens åpningskonsert, hvor det prisbelønnede verket Jordens sang (2019) av Rolf Gupta får sin Oslo-premiere under ledelse av Peter Szilvay.

Sentralt repertoar I det øvrige repertoaret leter jeg forgjeves etter en tydelig satsning, muligens med unntak av en viss orientering mot britisk romantikk og tidligmodernisme. Elgar, Holst, Smyth, Britten og ikke minst Walton dukker opp, men det gjør også gjengangere som Bruchs første fiolinkonsert i g-moll og ikke minst Griegs a-moll-konsert. Til gjengjeld får vi både Stravinskijs fiolinkonsert med Leila Josefowicz og Gershwins klaverkonsert med Louis Schwizgebel, verk av Gliere, Vasks og Stenhammar, i tillegg til Smetanas komplette Má vlast (ikke bare den mest spilte satsen «Moldau»), samt Bartóks forrykende balletter Treprinsen og Den mirakuløse mandarin. Brahms’ første og andre symfoni er også på plass, i likhet med symfonier av Rachmaninov og Nielsen. Av wienerklassisk repertoar er det heller skrint, riktignok med unntak av Mozarts store messe og hans klaverkonsert nr. 27 med hammerklavervirtuosen Kristian Bezuidenhout. Nevnes skal også besøket fra Stavanger symfoniorkester og deres nye sjef Andris Poga, som også gjester Oslo i et eget prosjekt. Tilsvarende spiller Oslo-Filharmonien i Stavanger, og denne typen utveksling er utvilsomt en god ting. Oslo-publikummet kan i tillegg glede seg over familiekonserter, jule- og nyttårskonserter, i tillegg spektakulære filmkonserter som i år fokuserer på mesterverket Amadeus.

Vekket bevissthet Ellers er det særlig to ankepunkter som dessverre vender tilbake. Det første gjelder selvsagt kjønnsbalanse, noe man i den klassiske verden dessverre ikke kommer utenom å omtale som nettopp det, i alle fall ikke i sammenhenger som dette. Programmet tyder imidlertid på at bevisstheten er vekket. Dels finner vi hele seks kvinnelige dirigenter (mot 13 mannlige), noe som til tross for skjevheten angir en god retning. Mei-Ann Chen vil lede Ung Filharmoni og Simone Young leder Bruckners monumentale åttende symfoni. Videre vil Joana Mallwitz og Dalia Stasevska ha hver sin sentrale produksjon, mens Nathalie Stutzmann tar hånd om Nyttårskonsertene og Cathrine Winnes vil lede en live-versjon av orkesterets satsning på podkast-sendinger (disse ligger tilgjengelig på nettsiden).

Det andre punktet gjelder den nye musikken, en kategori som også til dels faller sammen med innslaget av kvinnelige komponister. For å begynne med det siste finner vi her den britiske Ethel Smyth (1858–1944), som ifølge nettsidens ennå ikke helt optimale konsertarkiv, aldri tidligere har stått på Filharmoniens program. Videre fremføres Kaija Saariaho, Unsuk Chin, Sally Beamish, Missy Mazzoli og Mette Henriette, alle nålevende, til dels etablerte navn. Jeg skal innrømme at jeg, typisk nok, er begrenset orientert om enkelte, men litt minimal research antyder en slags tendens som delvis knytter an til bemerkningene om symfoniorkesterets struktur, som nevnt innledningsvis.

Modernistiske hull Påfallende er det nemlig at den såkalte 2. wienerskole (Schönberg, Webern, Berg) og senere den sentraleuropeiske høymodernismen – med navn som Berio, Nono, Boulez, Stockhausen og senere Lachenmann med flere – er totalt fraværende. Dette er neppe tilfeldig, for selv om det kan gjenfinnes i ulik grad, var disse komponistene preget av en grunnleggende skepsis til det etablerte, inklusive det moderne symfoniorkesterets tradisjonelle struktur. Muligens som en reaksjon på modernistenes subversive impuls, må vi si at det blant dagens komponister vokser frem en type samtidsmusikk som, uten å henfalle til nyromantiske og entydig tradisjonalistiske klisjeer, ser ut til å utvikle en mer pragmatisk holdning til orkesterstrukturen. Kanskje er det en typisk vinn-vinn-situasjon, dels ved at orkestrene i større grad vil programmere nyskrevet (om enn ikke radikal) musikk, dels ved at publikum sakte men sikkert inviteres inn i noe som i alle fall gir følelsen av en kontakt med samtiden.

En pragmatisk vending? Hvor det ble av modernismens kritikk, kan man naturligvis spørre seg. Med tanke på den moderne orkesterinstitusjonens to hovedutfordringer – kjønnsbalanse og nytt repertoar, er det i alle fall slående at man på kjønnsområdet har oppnådd mer på bare noen få år, enn det den nye musikken noensinne har vært i nærheten av – og ikke minst: i dag kan våge å håpe på. Det høymodernistiske repertoaret for symfoniorkester blir som et paradoksalt tog: Før det nådde frem til perrongen var det allerede gått.

Nå vil jeg selvfølgelig også høre ny og radikal musikk fra Oslo-Filharmonien fremover. Men i et historisk-kritisk perspektiv fremstår det dels som fånyttes å etterlyse den eksperimentelle og strukturkritiske musikken år etter år, dels som påfallende at det, muligens i tråd med orkesterets dynamiske konservatisme, vokser frem en samtidsmusikk som rett og slett prioriterer en mindre komplisert og avansert kommunikasjon, eventuelt ofrer den subversive impulsen for (det man oppfatter som) større tilgjengelighet. Jeg lar det i det minste stå som et spørsmål. Alt mens jeg ser frem til å bli bedre kjent med Klaus Mäkelä i det som tross alt ser ut til å bli en spennende, energisk, variert og innholdsrik sesong.