Slapp-stick

På en reise jeg var på i begynnelsen av tyveårene ble jeg kamerakvinne for to tenåringer bosatt i en liten landsby i Guatemala. De var besatt av Jackass og America’s Funniest Home Videos, og daglig filmet jeg deres febrilske forsøk på å overgå hverandre i klønete og komiske stunt. De skatet over en høy stein, løp inn i kratt, kræsjet med diverse gjenstander på sykkel og hadde latterkrampe over hvor dumme de så ut. I et forsøk på å være med på leken kopierte jeg et jackass-stunt hvor jeg skulle hoppe fra en høyde, men før jeg landet hadde panikken tatt meg, og jeg slo ut to tenner og forstuet håndleddet.

Jeg kommer på dette mens jeg går hjem fra Dansens hus tirsdag kveld etter å ha sett Revenge of the Lawn, det nyeste arbeidet til koreograf Kristin Helgebostad, komponist Laura Rueslåtten og utøver Sebastian Biong.

I Revenge of the Lawn snubler vi inn i gressplenens lunefulle univers. I seg selv høres det ut som et forfriskende premiss for en forestilling.

Gressplenen I det jeg har satt meg og ser ned på scenen ser jeg en grønn kjempehøy tujahekk og rundt den tråder med lodd i en sirkel som sakte dras mot den. To strobelys i rødt og lilla står foran på scenen og lyser opp i taket. I et hjørne står det en kopimaskin som spytter ut ark. Det får meg til å tenke på alle komedier som sentrerer rundt kontorlandskap og overdrevent byråkrati.

Biong kommer mot publikum i rød jakke, et blått skjørt og støvler som minner om en stygg drillpikeuniform. Han har knekk i knærne og armene strukket ut, og jeg forsøker å forstå hva jeg skal lese ham som, hva skal den overdrevne komikken som gjennomsyrer alt det koreografiske materialet produsere i meg? En lyd kommer på som minner om asiatiske gameshows hvor det komiske understrekes, og Biong svarer med å hyle. Grepet repeteres flere ganger, og allerede etter andre gang blir jeg litt lei.

Under hele forestillingen akkompagneres Biong av to tujahekker spilt av Julie Moviken og Kristin Helgbostad. Hekkene gjør alt fra det hekker vanligvis gjør som å stå stille til mindre vanlige ting, som å hente en parasoll og små plastdyr før de på slutten også korer Biong i hans versjon av 90-tallshiten Tender av Blur.

Flere og flere elementer legges til på «gressplenen». Etter at Biong har falt ned i en bøtte og ligger med beina opp, snubler han og lander på et skateboard som han kjører inn i flere bøtter. Dette fører ham igjen inn i hageslangen som han vikler seg inn i og ikke kommer ut av. Skjørtet og den røde dressjakken har forsvunnet, og han er nesten naken i en tynn liten badedrakt.

Kaos som strategi Jeg forsøker å lese arbeidet surrealistisk, for det et begrep de selv bruker. Men der surrealismen var radikal og eroderte grensene mellom maskulint og feminint og mellom virkelighet og det imaginære samtidig som den kombinerte kulturelle, sosiale og seksuelle konnotasjoner, er det som om dette materialet har blitt tolket og lest så bokstavelig i denne forestillingen at det kjennes ut som jeg er blitt en tik tok-slave som må stirre på en skjerm der videoene ruller over uten at jeg har noe innvirkning på innholdet.

Jeg blir sittende å tenke på hva forestillingen vil. Den finnes ikke potent, og jeg lurer på om det henger sammen med at de plasserer seg i en slapstick-tradisjon (Jackass med flere) som oppstod på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet i en periode der nihilismen stod sterkt og komedien ikke gjorde narr av makten fordi ingen trodde på makt uansett. Den verdenen vi lever i i dag er annerledes, og akkurat nå kjennes det ut som om alt står på spill. Å lage risikoløs slapstick som bare er en form blir litt tomt når man føler at verden virkelig brenner.

I én scene står Biong og strekker armene ut, hånden beveger seg raskt som en laser mot publikum. Lyden endrer seg og blir en up tempo-låt som han gjør en koreografi til som minner meg om aerobic på speed. Denne vekselvirkningen holder han på med en stund, og jeg kommer på forestillingen Still Not Still av Ligia Lewis som jeg så for noen uker siden på Oslo Internasjonale Teaterfestival. Også det kompaniet benyttet seg av slapstick og lek med stereotypier og popkulturelt materiale, men der den forestillingen produserte fantasi og viste oss de globale eller nyliberale maktstrukturers ekskluderende mekanismer, lykkes ikke Revenge of the Lawn med å produsere en fantasi.

På nettsidene til Dansens hus refererer Helgebostad til Monty Python og den politiserte kroppen som er lenket fast i sannheter og systemer og som gjør at kroppen må bryte ut. Helgebostad ønsker at forestillingen skal være en allmenn måte å reflektere rundt det å ikke få til ting på og tillate seg å være sårbar.

Jeg skal ikke skryte på meg å være en Monty Python-ekspert, men slik jeg har lest dem var hensikten deres aldri å være spesielt politiske eller satiriske. Det overordna temaet i komediene var hån mot autoriteter, de var systemkritiske og så på de store institusjonene som kirken eller byråkratiet. Den kumulative politiske påvirkningen de har hatt er enorm, men jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal lese Revenge of the Lawn systemkritisk eller hva slags politisert kropp Helgebostad referer til.

Komediens potensial Jeg tenker på komediens faktiske politiske potensial. Mikhal Bakthin har i flere tilfeller skrevet om vulgær-komedien som den eldste teaterformen i Europa, eldre enn den greske tragedien. Den er blitt beskrevet som et energisk og jordnært vrengebilde av virkeligheten som var maktkritiske uten å være eksplisitt politiske. Bakhtin skapte en liste med fjorten punkter som karakteriserte sjangeren. Blant annet skrev han dette som får meg til å tenke på kaos som strategi: «Sjangeren er uren, både filosofisk og i handlingsforløpet, noe som gir en total frihet til alle slags påfunn.» Kompaniet sier at det jobber med kaos som en strategi, men er det egentlig kaos det jeg ser på? Jeg tror ikke det.

Etter å ha konsumert både slapstick og Helgebostad sine tidligere arbeid, er materialet gjenkjennelig. Hva er egentlig det koreografiske prosjektet, fiksjonen eller fantasien hvis man har lest en sjanger så bokstavelig og direkte? Hva er det morsomme om det ikke ligger noe bittert eller sårt under og ulmer? Ja, prosjektet er ærlig og uskyldsrent, men landskapet og måten vi leser kropp og koreografi på har endret seg og blitt politisert uten at denne forestillingen ser ut til å ha tatt det innover seg. Kanskje hadde forestillingen tjent på å dyrke det nostalgiske Mr. Bean møter America’s Funniest Home Videos møter Jackass universet i enda større grad.

Helgebostad/Rueslåtten har tidligere skapt arbeid hvor deres pussige innfall skaper en grobunn for fantasi og vitalisme, men i Revenge of the Lawn er det som om overskuddet er tømt ut og publikum sitter fanget inne i en kjempestor tik tok-hjerne hvor det er lite motstand å spore.