Slagne mennesker og mennesker av samme slag

Når Det Norske Teatret markerer 150-årsjubileet for Olav Duuns fødsel, er Medmenneske et treffende valg. Duuns roman fra 1929 ble nemlig dramatisert for første gang på det samme teatret i 1937, i regi av daværende teatersjef Knut Hergel. I årets versjon har regissør Johannes Holmen Dahl stått for en nydramatisering hvor karaktergalleriet er smått slanket sammenlignet med 1937-versjonen. Like fullt er Dahls Medmenneske det man kan kalle en «tro» adaptasjon av Duuns roman. Handlingen er lagt til slutten av 1800-tallet og gården Stavsund, hvor den unge mannen Håkon har tatt over driften etter foreldrene Didrik og Tale sammen med sin kone Ragnhild. Men Didrik er ikke tilfreds i kårboligen, og med lyssky metoder forsøker han å karre til seg handelskaren Karl-Alberts tomt ved stranden for å satse på et moderne kvernbruk, i konkurranse med sønnen og på bekostning av datteren Lea. Han skaffer seg også fiender utenfor familien, blant annet unggutten Paul som er en barndomsvenn av Ragnhild. Didrik forfører tjenestejenta Indianna i håp om at hun skal hjelpe ham med å sikre en større arv fra sin aldrende tante, gammelfaster «Kvitugla». Men når arven i stedet går til Håkon, tilspisser det seg, og Didrik blir både vondere og voldeligere. Nesten alle i den lille bygda ønsker ham død, men det er den godhjerta Ragnhild som ender opp med å svinge øksen. Scenografien i Det Norske Teatrets Medmenneske er mer realistisk og konkret enn vi er vant til fra tidligere produksjoner av Dahl og hans scenografmakker Nia Damerell. En åpen huskonstruksjon med stue, kvernhus og loft representerer familiegården Stavsund. Damerell står i tillegg bak kostymene som også bærer preg av en form for realisme. De fremstår som gammeldagse, men ikke overdrevet daterte kostymer. Videre bærer forestillingen visuelt preg av nøysom veksling mellom lys og ulike nyanser av mørke, i design av Markus Fadum. Scenografien legger godt til rette for dramaturgisk flyt mellom scener, ved at skuespillerne hele tiden beveger seg mellom rommene. I tillegg får handlingen et mer klaustrofobisk preg av at nesten alt utspiller seg i eller rett utenfor huset. Det fungerer godt.

Mellommenneskelige relasjoner

Allerede fra start blir Ragnhild symbolsk forbundet med lys idet skuespiller Ameli Isungset Agbota bryter opp det mørke scenerommet ved å tenne en oljelampe. Like etter fyrer hun opp i stuens peis. Den unge kona på gården representerer det gode og varme i et ellers mørkt og kaldt hjem, og i løpet av forestillingen gjentar de andre karakterene mange ganger hvor god og snill de mener Ragnhild er. På denne måten representerer hun den rake motsetningen til Didrik (Geir Kvarme). Men bildet er ikke så enkelt. Det er flere likhetstrekk mellom dem, og det fremste er nok at de begge er ambisiøse – det er mer tak i dem enn de andre på gården. Handlingen kretser rundt Ragnhild og Didrik. Forholdet mellom Håkon (Preben Hodneland) og Ragnhild er fint portrettert. Samspillet mellom Agbota og Hodneland får frem kjemien og den dypere relasjonen mellom dem, og det er fint at vi får se øyeblikk av erotisk begjær som vitner om at det her ikke er snakk om noe rent fornuftsekteskap. Selv om barndomsvennen Paul (Mohammed Aden Ali) også er interessert i Ragnhild, er det tydelig at hun ikke er seksuelt interessert i ham, men ser på ham mer som en bror. Det er et slektskapsbånd mellom dem som bunner i en delt erfaring av utenforskap, som såkalt uekte barn, men det er Håkon som er Ragnhilds store kjærlighet. Mellom det gamle ekteparet Didrik og Tale (Sigrid Kandal Husjord) eksisterer det derimot ingen kjærlighet. Mens Didrik legger seg etter «Kvituglas» (Marianne Krogh) unge tjenestejente Indianna (Thea Lambrechts Vaulen), opptrer han hatsk overfor sin kone. Han utøver både verbal og fysisk vold overfor henne. I en scene resulterer det nesten i et drap som Ragnhild avverger, og hendelsen bidrar til å legge grunnen for eskaleringen som foregår på gården. Tale er fanget i et vondt og voldelig ekteskap på en tid hvor mulighetene til å bryte ut var sterkt begrenset. I denne dramatiseringen blir det tydelig at Ragnhild ikke bare dreper Didrik for Håkons (og egen) skyld, men også langt på vei for Tales. Men er Ragnhild alene ansvarlig for drapet? Det var mange som ønsket Didrik død, og flere av karakterene sier det direkte til ham. En del av Ragnhilds forsvar bunner i at hun gjorde det for Håkons skyld, for at han skulle slippe å bli skyldig i fadermord. Men ville Håkon ha gjort det? Didrik gjenkjenner i hvert fall noe av seg selv i Ragnhild, som kanskje bidrar til å peke ut hvorfor det er nettopp hun som svinger øksen: «Deg er eg redd. For det er noko godt i deg; du er av same slaget som eg», sier han til henne på et tidspunkt. I en tidlig scene klager Didrik seg over måten han føler de andre ser ham: «Eg er visst ikkje eit anna menneske lenger». Men i døden blir han på et vis menneskeliggjort; han var ikke usårlig likevel. Han var et fælt menneske som løy og terroriserte andre, men byrden Ragnhild bærer etter drapet er grusomt tung nettopp fordi Didrik var et menneske, som hun nå har tatt livet fra. Ordet medmenneske betyr i grunnen egentlig dette: at vi er mennesker blant andre mennesker, og det gjelder både Ragnhild og Didrik. Til syvende og sist er vi alle som andre, likere enn vi liker å tro. Vi har alle kapasitet til å utøve både godt og vondt. Dette konfronterer Duuns fortelling oss med.

Solid, men lite overraskelser

I skarp kontrast til åpningsscenen, innledes mordscenen med at Ragnhild er innhyllet i et kaldt mørke. Drapet utløser et brudd med forestillingens realisme: Huskonstruksjonen trekkes fra hverandre sånn at den splittes opp i mindre deler. Ragnhild blir stående som lamslått helt foran på scenen mens et desorienterende lydspor fyller rommet. Grepet fungerer svært godt til å underbygge en følelse av uvirkelighet: Det er som om hele verden (som Stavsund langt på vei er for menneskene som bor der) oppløses. Oppløsningen av scenerommet legger også opp til at skuespillerne kan spille på fysisk distanse. Uvirkelighetsfølelsen understrekes ytterligere idet Håkon og Tale kommer inn på scenen. Når de snakker, er stemmene deres svakt fordreide med en ekkoeffekt, noe som skaper en opplevelse av at vi som publikum befinner oss tett på Ragnhilds synsvinkel. Samlet sett fungerer de desorienterende grepene godt som respons på mordet og blir et svært velfungerende brudd på forestillingens ellers realistiske register. Noe av det mest vellykkede med forestillingen er nettopp etterdønningene av mordet, og jeg tror forestillingen hadde vært tjent med flere brudd med sitt ellers realistiske register. Et annet tidspunkt forestillingen gjør dette på vellykket vis, er en festscene tidligere i forestillingen, hvor skuespillerne boltrer seg på fremste del av scenen og beveger seg energisk og lekent til fiolinspill blandet med elektronisk musikk. Det er slike smått uventede øyeblikk som redder forestillingen fra å vippe over i det monotone. Det mest kjente sitatet fra Duuns Medmenneske er: «Det vonde drep du ikkje med øks». I romanen kommer erkjennelsen til Ragnhild i et mareritt etter drapet, hvor djevelen og Didrik hjemsøker henne som én person. I Dahls dramatisering blir ikke ordene sagt på scenen, men budskapet kommer likevel frem, om enn på et litt mer subtilt vis. Jeg tror forestillingen kunne vært tjent med å konfrontere publikum enda hardere med de etiske problemstillingene Duuns fortelling stiller opp. For eksempel blir det lille barnet som Ragnhild må forlate for å sone sin straff bokstavelig talt stemmeløs – den lille bylten gir ikke fra seg én lyd gjennom hele forestillingen. Det ligger for så vidt et visst ubehag i dét også, men mest av alt forblir perspektivet fortiet. Ved hjelp av gode skuespillere og overbevisende rolletolkninger, ender Medmenneske som en solid forestilling. Likevel, med et så godt lag både på og bak scenen hadde jeg håpet på å bli enda mer overrasket, konfrontert og røsket tak i som publikummer.