Skummel familieforestilling

Årets julekonsert med Kringkastingsorkesteret (KORK) er viet den godt etablerte kombinasjonen av eventyrlesning og klassisk musikk. Både teksten og musikken som er valgt er imidlertid mindre velkjent: Eventyret «En gammeldags julaften» er hentet fra Peder Chr. Asbjørnsens Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1845), en samling med fortellinger og sagn som ikke fikk plass i Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr. Gisle Kverndokk har skrevet et nytt verk med samme navn som eventyret, som har sin urpremiere denne kvelden. Det spilles sammen med utvalgte satser fra Erich Korngolds Märchenbilder («Eventyrbilder»).

En uhyggelig julefeiring «En gammeldags julaften» handler om en offiser som etter en tids sykdom må holde seg i Christiania i julen, fremfor å feire den hos foreldrene i sin barndoms bygd. Han bor hos to gamle damer i Toldbodgaten og blir inkludert i deres julefeiring. I lyset fra kakkelovnen sitter løytnanten, de gamle damene, den enda eldre mor Skau, en vakker søsterdatter og «nogle muntre, livlige Broderbørn» og forteller hverandre julehistorier.

Da jeg leste dette eventyret på forhånd, ble jeg nokså overrasket over hvor makabre mange av disse små «historiene i historien» er, i stor kontrast til vår tids tendens til å gjøre julefeiringen så friksjonsfri og krampaktig koselig som mulig. I en av fortellingene tvinger nissen en tjenestepike til å danse seg nærmest til døde, og i en annen får vi høre om «de dødes julefeiring»: En gammel dame står opp første juledag og gjør seg klar til å gå til morgenmesse. Riktignok viser klokken halv tolv, men den har gått i stå, og det lyser uansett fra kirkevinduene. I kirken kjenner hun hverken igjen prest eller menighet, og snart skjønner hun at det er de døde som holder gudstjeneste. Hun skynder seg ut, men de døde kirkegjengerne griper etter kåpen hennes. Den gamle damen kommer seg helskinnet hjem, men når folk kommer til kirken neste morgen, ligger kåpen i tusen biter på kirketrappen.

Snill musikk Iselin Shumba, antakelig kjent for mange i publikum som Hjerterud i NRK-julekalenderen Snøfall, er forteller. Kledt i et tidlig 1900-tallskostyme sitter hun i en gammel lenestol foran orkesteret og nipper til en kopp te. Mellom satsene reiser hun seg opp for å lese. Hun leser med en trygg, rolig varme, og hun gir ikke egne stemmer og karakterisering til de enkelte figurene i historien. Det at opplesningen er delt opp i mindre biter, og med underbyggende musikk, gjør det likevel greit å henge med i dette lange og relativt ukjente eventyret og alle fortellingene det inneholder. Konserten er myntet på barnefamilier, så det er kanskje en grense for hvor mye det spøkelsesaktige bør trekkes frem. Jeg opplever selve opplesningen av eventyret som godt avveid i så måte, og Shumbas nøkterne fortellerstil holder de aller nifseste delene av eventyret litt på avstand.

I Kverndokks musikk, derimot, syns jeg juleuhyggen kunne fått større utløp, også innenfor den familievennlige rammen. Musikken til fortellingen om de dødes julaften, for eksempel, kunne gjerne vært enda mer eksplisitt skummel, ikke minst for å balansere mot det idylliske julemåltidet som kommer rett etterpå.

Men suiten har flere fine øyeblikk, med iørefallende melodier og harmonier som utdyper handlingen og skaper lun julestemning. Musikken følger handlingen tett, med satstitler som «En gammel gård i Tollbodgaten» og «Springdans i kirken». Spesielt slående er en rolig skildring av julenatten, som starter med en virkelig vakker melodi i horn og strykere. Korngold-utdragene passer også fint inn i konsertrammen, som den på samme tid søte og smådystre «Wichtelmännchen» (som på norsk kan oversettes til noe slikt som «en liten vette»), som brukes til å skildre nissen som tvinger tjenestejenta Kari til å danse halling hele natten lang.

De to komponistenes musikk har flere likheter, ikke minst hangen til det filmatiske og fortellende, med senromantisk frodige melodier og harmonier. Likheten gjør konserten til en fin helhet, samtidig som forskjellene gir akkurat nok musikalsk variasjon. KORK spiller strålende under ledelse av dirigent Chloé van Soeterstède. Jeg slutter aldri å bli fascinert over den massive og fyldige klangen som kommer ut av de relativt få strykerne. Det er velbalansert, og Soeterstède får frem den rytmiske snerten og de svimlende tempoovergangene i Korngolds musikk.

Alt som skal til Selv om jeg gjerne skulle hatt mer musikalsk mørke, fungerer En gammeldags julaften helt glimrende som familiekonsert. Selv med et lite kjent eventyr og dels ukjent og helt ny musikk, klarer formen på forestillingen å fange både unge og voksne tilhørere. Ikke minst er den akkurat passe lang. I en tid hvor julefeiringen blir stadig mer gjennomkommers og glatt, er det noe forfriskende enkelt ved denne konserten. Man trenger ikke så veldig mye mer enn en god historie og litt stemningsfull musikk.