Skrekkblandet fryd

Mange av oss har i ung alder lovet å elske noen for evig, men ikke holdt løftet. Men hva om personen du gav dette løftet til en dag, dukker opp to tiår senere for å holde deg ansvarlig for de forelskede ordene dere utvekslet? Dette tankeeksperimentet var utgangspunktet da den tyske dramatikeren Roland Schimmelpfenning skrev sceneteksten Kvinna frå før.

Roland Schimmelpfenning er omtalt som en tysk viderefører av den såkalte «blod og sperm»-retningen, der dramatikere som Sarah Kane og Mark Ravenhill er sentrale. Schimmelpfennings tekster skiller seg imidlertid fra sine engelske kollegers ved en elegant kjølighet og en nærhet til en mer klassisk dramatisk tradisjon. Dette er første gang Kvinna frå før settes opp i Norge.

Tilbake til begynnelsen av stykket: En kvinne oppsøker mannen som en gang for lang tid tilbake var kjæresten hennes. Hun banker på døra hvor han bor sammen med sin familie og forteller både ham og hans nåværende kone om hvordan mannen en gang sverget evig kjærlighet til henne. Nå vil hun at han skal holde løftet, forlate familien sin og leve sammen med henne.

Kjærligheten til kvinnen fra fortiden virker i utgangspunktet som en skjør konstruksjon sammenlignet med ekteparets kjærlighet. De sistnevnte er gift, har en sønn i slutten av tenårene og har holdt sammen i tykt og tynt. Allikevel viser det seg at det småabsurde scenarioet setter deres forhold på prøve og at det tilsynelatende sterke båndet mellom ektemannen og kona står i fare for å brytes.

Presise scener Replikkvekslingene mellom mann og kone er krasse og velformulerte. Den tragikomiske sammenblandingen av humor, sinne og sårhet ligner Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap, men Schimmelpfennings drama inneholder ikke den samme utmattende, overdrevne utbrodering av konfliktene. Scenene er mer presise, skarpe utsnitt som stikker dypt. Den stadige slamringen med en dør som ikke går igjen, en telefon som stadig faller i bakken og tragisk timet snubling over leketøy er elementer som i sin komikk ikke tilbyr noen comic-relief, men tvert imot bidrar til å øke ubehaget.

Kvinna frå før er et drama om alvorstunge tema: kjærlighet, tillit og hva det vil si å være trofast. Det er interessant hvordan nyansene i dette alvoret kommer til syne ved å trekke inn elementer fra horror-sjangeren.

Instinktiv fare En kan fra første stund fornemme at kvinnen utgjør en trussel mot familien. Det antydes at dette handler om noe mer enn at hun skaper problemer mellom kona og mannen. Det at hun i alle disse årene har tviholdt på tanken om sin og mannens store kjærlighet gjør at hun fremstår som ustabil og farlig. Hennes mørke øyne der hun står på terskelen til familiens hjem gjør at hun ligner en vampyr som ikke kan entre huset uten invitasjon.

Ida Løken Valkeapää har rollen som kvinnen fra fortiden. Hun får frem det tragiske og farlige ved denne skikkelsen og har en tilbakeholdenhet i spillet som skaper nysgjerrighet, frykt og spenning rundt hva kvinnen er i stand til å gjøre for å få det som hun vil.

Som i en horrorfilm brukes omgivelsenes reaksjoner på denne kvinnefiguren til å styrke fornemmelsen av at noe forferdelig kommer til å skje. Anna Dworak, som spiller konen, er både irritert og forbannet over at denne kvinnen dukker opp i livet deres, men hennes intense avsky og brutale forvisning antyder en slags instinktiv trang til å beskytte familien mot en fare verken den eller publikum enda kan overskue.

Det tydeligste indikasjonen på at noe er forskrekkelig galt, kommer når parets sønn og hans kjæreste kaster stein etter kvinnen når hun forlater huset. De kan ikke forklare hva trangen til å skade kvinnen skyldes, og episoden illustrerer hvordan de underbevisst forsøker å beskytte seg mot den fremmede inntrengeren.

Spenningen skapes også i måten dramaet er strukturert på. Handlingen utspiller seg over et døgn, men er stykket opp i sekvenser som spilles ut i en rekkefølge som ikke er lineær. Mange av scenene gjentas flere ganger og inngår i en slags loop. Selv de mest dramatiske utvekslingene er presentert med presis nøyaktighet som skjerper konsentrasjonen og skaper en velkomponert spenningskurve. Et godt eksempel er en samtale mellom ektemannen og konen hvor han sier ord man, ifølge konen, ikke kan si til et annet menneske, i hvert fall ikke om man tenker å leve videre sammen. Etter samtalen spoles tiden tilbake og vi får se forløpet for dialogen. Det viser seg at det ikke er noe som kan berettige ektemannens forferdelige karakteristikker av sin kone. Bevegelsene fram og tilbake i tid skaper et slags uvitenhetsspill som gjør at publikum er nødt til å dømme rollefigurenes handlinger og ord på grunnlag av manglende informasjon, og er en effektiv måte å avsløre hvordan skikkelsene langt fra alltid har gode grunner for å agere som de gjør.

Uansvarlig I utgangspunktet har en som publikum sympati for ektemannen som blir overrumplet av en forstyrret ekskjæreste. Det er lett å tenke at han på sitt litt tafatte vis forsøker å gjøre sitt beste i en vanskelig situasjon. Men det er også noe ved mannens tafatte holdning i møte med denne eksistensielle trusselen som antyder at han kanskje ønsket at ekskjæresten skulle dukke opp.

Samtidig blir det klart at ektemannen ikke husker særlig mye fra tiden han tilbrakte sammen med denne kvinnen. Det underbevisste ønsket om at hun skulle dukke opp, ser ikke ut til å handle om en dyp, uforløst kjærlighet, eller et savn etter noe han ikke har i sitt nåværende ekteskap. Det kommer til syne som en nesten infantil uansvarlighet. Kvinnen fra fortiden tilbyr en utvei, og det frister et menneske med trang til å bryte ut når ting blir vanskelige.

På kløktig vis brukes det småabsurde scenarioet med en kvinne fra fortiden til å belyse en manns hensynsløshet i omgang med dem som står han nærmest. Kyrre Eikås Ottersens fremstilling av ektemannen greier på subtilt vis å vise fram en dypereliggende mangel på ansvarsfølelse og hvordan han i uvitenhet utsetter familien sin for stor fare ved å lefle med denne kvinnen.

Etter hvert viser det seg at kvinnen som banker på døren er en morderisk psykopat, og at det småabsurde gufset fra fortiden får de mest horrible konsekvenser. Denne sammensmeltingen av horror-sjangeren med det mer klassiske familiedramaet er ikke kun lett underholdning, det skaper dybde i dramaet.

– Pass munnen din! Mannens brutalt krasse ord til sin kone demonstrerer hans ubetenksomhet og at han ikke er klar over hvordan hans ord kan skade og såre andre. Kvinnen fra fortiden er med på å belyse nettopp dette ved å fra første stund ta mannens ord for å være sanne. Hun tar lovnaden hans om evig kjærlighet på ramme alvor, og når en ser hvilke konsekvenser dette får, sitter en igjen med et inntrykk av at han burde passe bedre på hva han sier. Når han i samtale med kvinnen gir uttrykk for at også han skulle ønske at det alltid bare hadde vært de to, oppleves det ikke bare som en legitimering av de grufulle handlingene hun har begått, men som et bevis på hvordan hans uansvarlig lette omgang med ord og lovnader får dødelige konsekvenser.

Ord og handling Selv om mannen ikke kan holdes ansvarlig for kvinnens ugjerninger, framstår hans oppførsel likevel klanderverdig. I en tid hvor en av verdens mektigste statsoverhoder kommer med de mest nedsettende, horrible uttalelser og oppfordringer, oppleves stykkets tematikk som urovekkende viktig.

Omsettingen av teksten, regien og spillet gjør Sogn og Fjordane Teaters Kvinna frå før til en elegant, velbalansert iscenesettelse som får frem fasettene av alvor, humor og uhygge som finnes i teksten.