Skreddersydd og upolert

Stephen Sondheims musikal A Little Night Music fra 1973 er basert på Ingmar Bergmans film Sommarnattens leende(1955). Selv om enkelte detaljer er endret i overgangen fra film til musikal, følger Hugh Wheelers manus filmens intrige ganske tett: Advokat Henrik Egerman er gift med den altfor unge Anne, som egentlig er forelsket i hans sønn fra første ekteskap, Fredrik. Advokaten selv har ikke glemt sin gamle flamme, skuespilleren Desirée Armfeldt, men denne er for tiden travelt opptatt med offiseren Carl-Magnus Malcolm, som på sin side åpent bedrar sin kone Charlotte. Sistnevnte viser seg igjen å være Annes barndomsvenninne. Intrigen tilspisser seg når de alle bes til middag på godset til gamle Leonora Armfeldt, Desirées mor, men i løpet av den «smilende» sommernatten løses alle forviklinger, og alle får den de egentlig ville ha.

Ingen grunn til panikk

Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til at Nationaltheatret skulle gjøre en Sondheim-musikal med et utøverlag for det meste bestående av skuespillere med ulik (kjent) grad av sangkompetanse. Musikken er mer kompleks enn i det jevne Broadway-show, og sangrollene ligger så nærme det klassiske repertoaret at den ofte gjøres av operakompanier. Jeg fryktet at musikken skulle komme i annen rekke, halvveis og påklistret, og at vokalpartiene skulle kjempes frem med nødløsninger. De bange anelsene ble heldigvis gjort til skamme. Tvert imot har musikken fått spille hovedrollen i denne produksjonen, og alt annet er som skreddersydd til den. Katja Ebbels scenografi består i hovedsak av en lang og tett rekke smale speil som strekker seg over scenegulvet i store buer. Mesteparten av handlingen finner sted foran speilveggen, men til venstre danner speilrekkene et hulrom der det som skjer bare kan skimtes gjennom sprekkene. Musikerne sitter på høyre side av scenen, delvis synlige gjennom flere større åpninger i speilrekkene, og slik blir de en integrert del av scenebildet. I tillegg kommer en rekke halvsirkelformede benker uten ryggstø og kledt i rosa plysj, med tilhørende sølvfargede, runde bord, som utøverne flytter rundt i ulike formasjoner i tråd med handlingens behov. Dette enkle oppsettet skaper en fleksibel ramme til Tomas Glans’ dynamiske regi og koreografi: Alle bevegelser, sceneskift og overganger fra talt dialog til sang er vevd sammen i en sømløs strøm, som også glir ut og inn av rene dansenummer. På tross av sin enkelthet signaliserer de glinsende materialene fest, overklasse og art deco: Handlingen i både film og musikal er opprinnelig lagt til omtrent år 1900, men i Glans’ versjon ser vi ut til å befinne oss rundt 1920. Det er en god idé, for uten kniplinger, parasoller og korsetter føles det som handlingen foregår nærmere vår tid, samtidig som den får nok patina til å sette den smått arkaiske handlingen i historisk kontekst. Kostymene (også Katja Ebbel) følger heller ikke tidskoloritten slavisk, men har tatt seg mange nok friheter til at det ikke fremstår som et rent kostymedrama.

Sterkt sanglag

Et spesialtilpasset rammeverk har selvsagt begrenset verdi hvis musikken ikke også høres bra ut, men det er nettopp det den gjør. Kapellmester Simen Revholt har arrangert Sondheims orkesterpartitur for et lite kammerensemble med cello, fiolin, klarinett/saksofon (spilt av samme musiker) og tangenter. Arrangementet er akkurat passe stort til det intime formatet på Amfiscenen. Med så liten besetning får flere av instrumentene mange solistiske partier, og det gjennomsiktige lydbildet gjør at musikken føles enda tettere på handlingen. Det er mange sterke sangere med, og særlig ensemblenumrene er solide og presise. Riktignok er det hørbar nivåforskjell på solosangen, men også her er det gjort tilpasninger og skreddersøm som utnytter potensialet som finnes i ensemblet. De sterkeste sangerne får stor plass og bærer mye av uttrykket, og partier den enkelte behersker godt, fremheves og synges med full stemme. Andre steder er det lagt opp til en snakkenær stil som virker tilsiktet upolert og som en del av rolletolkningene. Det er et par høye solopartier der det ikke fungerer så godt, men helhetsinntrykket står seg.

Komisk alvor

Sammenlignet med Bergmans subtile og konstant flertydige historiefortelling, der alt er blodig alvor og ingenting betyr noe, er musikalversjonen mer rett frem, sentimental og dramatisk, og de komiske poengene tydeligere. Men de bergmanske karakterene har bevart noe av sin egenart; alle har de sine svake punkter og patetiske øyeblikk, samtidig som de kjemper tappert for seg og sitt med den utrustningen de nå engang ble tildelt her i verden.

I Glans’ regi er det som er igjen hos Sondheim av den bergmanske dobbeltheten i stor grad tatt vare på, slik at man både føler for og ler av rollefigurene om hverandre. Det er lagt opp til en stram og ganske stilisert spillestil med ganske formelt språk som kan passere som (vår idé om) 1920-tallets språkføring, men det er likevel rom til særegne og tydelige karakterer. Det er noe musikalsk over dette også, som om også karakterarbeid og talescenene føyer seg inn i Sondheims valsetakt. Henriette Marø og Jacob Jensen som Charlotte og Carl-Magnus Malcolm stikker seg litt ut med mer outrerte karakterer. Det virker som et umotivert brudd med den ellers så stramme spillestilen til ensemblet. Den underliggende smerten er i Marøs tilfelle overtydelig og hos Jensen nærmest fraværende, og karakterene deres blir dermed litt flate.  Men det er bare en parentes. I stort er dette likevel solid stykke musikkteater, der det kunstneriske laget har latt musikken sette premissene og skreddersydd stykket til rommet, utøverne og forutsetningene.