Skravlemanipoesi

Hvordan fange nået mens man snakker? Hvordan bevege seg på innsiden av språket, uplanlagt og usensurert? Hvordan si hva man egentlig tenker, her og nå? Dette er noe av det Sarah Vanhee og medspillerne undersøker i performance-forestillinga Turning-Turning – A Choreography of Thoughts, vist på Stamsund Teaterfestival i Lofoten 5. juni.

Talestrøm med alarm Formen er enkel: Tre aktører sitter på hver sin stol i utkanten av scenen. På signal kommer én etter én av dem fram og ”åpner seg på vidt gap” for publikum. Alt som faller inn i hodet deres blir verbalisert i samme øyeblikk og får komme ut i en dada-aktig talestrøm. Når aktørene har åpnet munnen, lukker de den ikke igjen før en liten forhåndstilt alarm piper. Det finnes ikke noe manus, plan eller stikkord – bare tanker som blir satt ord på nesten før de oppstår. Innimellom disse friimproviserte scenene spilles videosnutter der filosofer, språk- og teaterteoretikere og psykoanalytikere kommenterer denne thinking-talking-teknikken.

Om formen er enkel, er prosjektet som helhet muligens mer komplisert. Sarah Vanhee og medspillerne utviser en åpenhet man sjelden får bevitne i offentligheten. Slik fri assosiasjon er ofte knyttet til psykoanalytisk metode, som en teknikk for å få innsikt i det ubevisste hos pasienten. Der man i «klassisk» psykoanalyse er vendt bort fra tilhøreren (terapeuten) står aktørene i Turning-Turning vendt mot sine tilhørere (publikum – en fullsatt storsal på Teater NOR i Stamsund) og er bevisst deres tilstedeværelse.

Ordsetter situasjonen Om man ikke er vendt mot ham/henne, har man uansett terapeuten å relatere seg til i en normal terapitime, og overføringene av følelser mellom partene er av stor betydning. Også i Turning-Turning er ”pasientene” bevisste på reaksjonene de KAN vekke hos publikum med alt de lirer av seg. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom at de ordsetter det de skjemmes over i øyeblikket («Huff, nå spytter jeg mens jeg snakker», «Å, nå går praten for raskt/sakte» et cetera).

Et høflig publikum i en klassisk publikumssetting kommer ikke med tilsvar, kommentarer eller motoverføringer. I en terapisituasjon kan dette være angstvekkende. Hva er det ikke da for disse aktørene, som blottstiller seg helt for en hel bøling av fremmede? Man kan formelig føle på kroppen hvor skremmende det er. Dette vekket i alle fall hos meg en velvilje for prosjektet og aktørene: Jeg sitter og heier inni meg på at de at de ikke skal gå i stå, på at de skal overleve dette ekstremsport-stuntet.

For innimellom virker det som de balanserer på eggen. Aktøren som kommer til orde til sist i forestillinga begynner å svaie allerede i starten av sin ”monolog” – og etter hvert forteller hun også at det kjennes ut som hun holder på å besvime. Men hun tar seg sammen, og klarer å fortsette å kjøre på, i nået, i språket.

Krevende Hvorfor gir dette en så sterk effekt? Jeg tror det kan ha å gjøre med at når man tvinger seg til å være så totalt åpen om alle sine innfall, assosiasjoner og fantasier – beveger man seg nødvendigvis også inn i det som til vanlig er tabuisert og sensurert. Det er som om aktørene representerer et slags omvendt Tourettes syndrom: Der Tourettes-pasienter har problemer med å stoppe innfallene sine, jobber aktørene her for å overvinne det som hindrer den frie innfallsstrømmen. Da kommer også mye fra de mørkere sidene av sinnet fram: Det handler om lyst, raseri, grove seksuelle beskrivelser, tanker om sykdom og død – og en av aktørene ser ut til å nærme seg en orgasme når hun tilsynelatende er i en talestrøm-flow. Det er åpenbart at dette krever mye av aktørene, selv om de er godt trente i teknikken.

Plutselig poesi Det er også påfallende hvor mange fine vendinger som flyr ut av munnen deres: ”/…/ Jeg vil gjerne underholde dere, det er akkurat som jeg har svelget en haug med radioer, jeg vil ikke dø, kan noen bytte sjel med meg? /…/” Dessverre fikk jeg ikke notert ned så mange slike sitater, og nå har de forsvunnet (om da ikke noen andre tilstede skrev ned eller filmet denne forestillinga). Det setter et ekstra fokus på teater som øyeblikksform. Det som skjer, skjer her og nå, i akkurat dette møtet med akkurat dette publikummet. Som publikummer må du være konstant årvåken for å få tak i det som skjer. Som lyttere liker vi å søke etter sammenhenger i det vi hører. Når det som her i tillegg er nokså umulig å forutse akkurat når de gylne, mest poetiske tekstbrokkene vil komme, samtidig som hele prosjektet oppleves såpass risikofylt – får det oss til å bli ekstra oppmerksomme publikummere. Jeg sitter langt fremme på stolen, like åpen mottaker som aktørene er givere, og nilytter.

Men samtidig: Selv om performancen er gripende og åpner opp for mange spørsmål om tankers natur, teater, selvframstilling, eller mangel på sådan – blir det til slutt noe tomt over det hele. Jeg er normalt en fan av åpenhet, og mener at forstillelse ofte er ufruktbart. Men da bør åpenheten helst skje i dialog med noen.

Tom åpenhet Og det finnes ikke her. Selv om aktørene tydelig er bevisste på oss i publikum innimellom (”Så mange det er med blondt hår her, er det ekte? Noen av dere har kreft inni dere, vet dere det?”), er maktforholdet skjevt. I terapisituasjoner er også terapeuten til stede og kan komme med korrigeringer og oppklarende spørsmål, for å klargjøre, utvikle, farge opplevelsen. Men her har aktørene overlatt seg selv til kun seg selv. Ingenting blir stoppet, ingenting blir motsagt eller korrigert. Det blir noe manisk og tørt over åpenheten da. Det er som porno – når man hele tiden får se ALT, blir til slutt ingenting pirrende.