Skeiv, filippinsk dansekraft

Carl Aquilizan er en norsk-filippinsk danser og koreograf. Hen utforsker dekoloniale praksiser fra et skeivt og flerkulturelt perspektiv og ønsker å utfordre vestlige normer og åpne opp for nye måter å tenke på. Aquilizans tidligere verk inkluderer blant annet Flower Boy som ble vist på Dansens Hus i 2022. I forestillingen SIYA har alle danserne bakgrunn fra den filippinske diasporaen. Jeg befinner meg midt i en samtale i foajeen på Dansens Hus når den plutselig blir avbrutt av gledesfylte hvin og heftige beats. Publikum samler seg i en halvsirkel rundt danserne; Putli Hellesen, Ian Ancheta, Carlisle Sienes, Patrick Magnaye, Hanna Filomen Mjåvatn og Aquilizan. De har på seg sporty og fargerike kostymer som shorts og t-skjorter med trykk på. De ser inviterende og direkte på oss mens de danser til rytmen og utstråler intens glede, som om de eier rommet med kroppene sine og samtidig vil at vi skal bli med i dansen. Noen blir med, de fleste forblir gyngende og smilende tilskuere. Sienes klatrer opp på bardisken og ringer i en bjelle for å indikere at innslippet til forestillingen starter. Publikum følger etter danserne i retning Studioscenen, tydelig smittet av deres forfriskende energi.

Budots og babaylan

Ved inngangen til Studioscenen er gulvet dekket av et lillarutete teppe av bambus, mens sølvfargete tekstiler henger fra taket og børster meg lett i ansiktet. Inne på scenen er hele gulvet dekket av rutete bambustepper, og publikum er plassert på tre øyer som vender mot hverandre. Det sosiale aspektet ved forestillingen blir mer betydningsfullt når alle i publikum kan se hverandre. Musikken er høy og intens, det er litt som å komme inn på en klubb. Budots er navnet på en elektronisk dansemusikksjanger som oppstod i Davao City på Filippinene. Den ble skapt av Sherwin Tuna aka DJ Love for å akkompagnere en dansestil ved samme navn, som karakteriseres av bredbente posisjoner med knær som åpnes og lukkes mens armene svaier løst. Denne dansestilen benyttes av danserne som et slags utgangspunkt for bevegelse, mens de hilser og danser tett på publikum også etter de har satt seg. Den utadvendte og løse formen minner om andre typer street dance, og det er fint at de klarer å overføre den sosiale formen til scenerommet. Energinivået er imponerende høyt, og jeg er spent på hvor lenge danserne klarer å holde det oppe. De hopper i bredbent posisjon etter hverandre i en synkron gruppesekvens, stopper opp og poserer lekent. Publikum jubler og klapper, og det er som om jeg kunne ha vært et helt annet sted enn på Dansens Hus. Etter hvert skrus beaten av, og et lydlandskap med noe som høres ut som lyden av regn eller knitring kommer på. Danserne går hver til sitt, noen forsvinner bak publikum, andre skifter kostyme til noe som ser ut som folkedrakter. Noen beveger seg alene, andre finner sammen i grupper, fokuset er introvert, tempoet er roligere og lyset er mørkere. Her skapes det rom for refleksjon og kontemplasjon. I koreografien undersøker Aquilizan og danserne sin filippinske arv og hva det betyr å bære sine aners kunnskap og historier i kroppen. Det innebærer tilknytning til en kultur som de ikke nødvendigvis har hatt tilgang til. De utforsker også førkoloniale praksiser representert gjennom Babaylan, som varspirituelle ledere, healere, jordmødre og voktere av den guddommelige kunnskapen. De var primært kvinner, men kunne også være menn som kledde seg i feminine klær eller inntok kvinnelige roller, kalt asog eller bayok. De sto mellom den fysiske og den åndelige verdenen og levde utenfor kjønnsnormene. De filippinske språkene har ikke kjønnsspesifikke pronomen. Ordet «siya» er kjønnsnøytralt og inkluderer alle.

Minoritetserfaringer i norsk dansekunst

I midtdelen av forestillingen er koreografien så løs at det er som om den oppløses helt. Det gjør den vanskelig å få tak på. Jeg savner en struktur og form som kunne ha bygd bro mellom den første energiske delen og den andre kontemplative delen. Mot slutten av forestillingen finner danserne tilbake til hverandre igjen. I et stille parti klatrer de på hverandre mens de synger vokaler, og når posisjonen de står i blir utfordrende og sangen deretter, fremkaller det latter både hos dem selv og hos publikum. Forestillingen avsluttes med en lengre sekvens der danserne roterer rolig rundt seg selv med armene åpne og med vibrerende hender som på en kolibri. Jeg ser en av danserne bli tydelig berørt, og det smitter over på meg. I Dansens Hus sin podcast forteller Aquilizan om hvordan det var å jobbe sammen i et kollektiv, der mange har hatt erfaringer om å være den eneste filippineren blant majoritetsnordmenn. Jeg tenker på hvordan dansekunst passer godt til å romme ulike erfaringer og bakgrunner og setter pris på at stadig flere dansekunstnere tar for seg minoritetserfaringer på ulike måter. Det både utfordrer og beriker norsk dansekunst, samtidig som flere publikumsgrupper åpner opp nye perspektiver på det rent menneskelige planet. På denne måten blir en forestilling også en betydningsfull sosial arena og møteplass.