Siste rest av Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen debuterte som romanforfatter i 1903 og døde i 1908, bare 33 år gammel. Jølsen er en av de norske, kvinnelige forfatterne som mange mener bør løftes fram fra glemselen og kanskje helt inn i den norske kanon. Da hun døde etterlot hun seg fem bøker, hvor den gotiske romanen Rikka Gan anses som et hovedverk. Her skildrer Jølsen depressive og driftsstyrte kvinner. Lars Øyno og Grusomhetens teater er blant dem som vil løfte Jøslen frem, og i forestillingen Rød høst tar de utgangspunkt i fragmentene av en påbegynt selvbiografisk roman ved navn Den røde høst. Arbeidet har resultert i forestillingen Rød høst.

Portretterer Jølsen

Scenerommet på Grusomhetens teater er halvtomt, og på scenen står det tre flate, krokete, trær av papp som kaster lange skygger på bakveggen. De ser ut som klassiske malte teaterkulisser. Bak et bord tildekket av sort molton i venstre hjørne sitter musiker og komponist Vanessa Isobel Black. Foran henne et det plassert et gammeldags skrivebord i tre med bøker, skrivesaker og en stol. På bakveggen mot høyre projiseres det store naturbilder, og det jeg antar er bilder fra Enebakk hvor Jølsen vokste opp. På veggen til venstre for publikumsamfiet henger det to malerier av trær. Scenebildet forholder seg stort sett statisk gjennom hele forestillingen, med unntak av naturbildene, lyset og skyggene som skifter. Forestillingen begynner forsiktig med fuglekvitter og en sortkledd Hanne Dieserud som sitter lenge med ryggen mot publikum. Det eneste hun gir fra seg av lyd er et hardt tramp. En stor hatt dekker for blikket hennes når hun vender seg mot publikum, den minner om den Jølsen har på seg på alle portrettene jeg har sett av henne. Generelt ser det ut som om Dieserud er kledd ut som Jølsen, og jeg antar at hun spiller en versjon av henne. Spillet er gestisk og bevegelsene langsomme. For eksempel tar hun av og på seg hatten flere ganger i et sakte tempo før hun kaster seg brått ned på pulten og velter et glass. Deretter fortsetter det som minner om stille miming. Etter en stund begynner Dieserud å ramse opp blomsternavn med en type intonasjon og diksjon som minner meg om fjernsynsteatret.

Referanser fra forfatterskapet

I programbladet blir Ragnhild Jølsen beskrevet som en vital forfatter med kraft og pågangsmot som har forsvunnet fra vår historie. I forestillingen blir hun framstilt som en som har tapt språket sitt og som vandrer alene i skogen mens hun klamrer seg til restene av det som var livet og forfatterskapet. Karakteren blir til klisjeen om den gale forfatterinnen som bare snakker i bruddstykker. Det skuffer meg litt, for jeg hadde håpet å se noe av kraften og vitaliteten Jølsen er kjent for. Det hjelper heller ikke at Dieserud er nesten dobbelt så gammel som Jølsen da hun døde og fort sklir inn i gal, middelaldrene tante-kategorien. Når Dieserud begynner å le manisk mellom de fragmentariske replikkene, minner hun meg om noe hekseaktig. Det stemmer med det mytiske og gotiske som finnes i forfatterskapet til Jølsen. Men det utvikler seg ikke til å bli noe eget, og når hun løfter armene over hodet, minner hun meg mest om tegneserieheksen Magica fra tryll fra Donald Duck-universet. Jeg får ikke inntrykk av at noe står på spill. Når hun på et punkt trykker hendene inntil muren på bakveggen, skjønner jeg ikke hva hun holder på med. Jeg ser bare skuespilleren som står utkledd i gamle klær ved bakveggen og trykker på den. Gestene som spillet er bygget opp av forblir dermed tomme og uten mening. Bortsett fra klærne og de få replikkene begynner jeg å lure på hva dette har med Jølsen, meg og min tid å gjøre. Når Dieserud begynner å gjenta et sitat fra Rikka Gan mens hun trekker på a’en, lurer jeg på hvor mye av forfatterskapet det er forventet at publikum skal kjenne, og jeg innser at hele forestillingen mest sannsynlig er full av referanser jeg ikke tar. Det provoserer meg litt, fordi jeg vier forestillingen det jeg har av konsentrasjon, men så holder den meg på en armlengdes avstand. Hvis utgangspunktet for forestillingen er at Jølsen er en glemt forfatter og skikkelse, synes jeg det er merkelig at den ikke åpner mer opp for de som ikke er fortrolige med forfatterskapet.

Gjengivelser av natur og musikk

Scenografien (Thomas Sanne) og lydbildet henter mye fra naturen. Også der opplever jeg at det er vanskelig å komme inn i formspråket. Projiseringen på bakveggen (Benjamin Egseth Martinsen) nærmer seg kitsch og minner meg om bildene som blir vist av natur når en datamaskin går i dvalemodus. I begynnelsen opplever jeg det som kulisser for handlingen, men etter hvert skifter bildet til animasjoner av blomster i ulike faser spilt i høy hastighet, og fuglekvitteret erstattes av en farevarslende kraing. De malte teater-trærne blir stående som en kontrast til blomsteranimasjonen og fremhever det teknologiske i gjengivelsen av blomstene. På liknende måte går det akustiske felespillet til Black i dialog med den teknologiske gjengivelsen av lyd. På et tidspunkt reiser hun seg med fela og går spillende mot en høyttaler som også spiller musikk. En stund klinger det fint sammen, men så opplever jeg det mer som en konkurranse mellom felespillet og opptaket av musikken. Jeg tolker det som et symbol på at både fela og Jølsen trues av å bli overdøvet av noe annet og mer moderne. Kanskje peker de ulike mediene mot en natur som gradvis går tapt for oss. I forlengelsen av dette kan vi lese Dieseruds karakter som en siste rest av Jølsens naturskildringer som kjemper for overlevelse i vårt kollektive minne. Men det er på ingen måte åpenbart.

Blir stående utenfor

Grusomhetens teater skriver i presentasjonen av Rød høst at de i tråd med teatrets kunstneriske utgangspunkt, Antonin Artauds visjon om det metafysiske teatret, ønsker å nå følelser i det kollektivt underbevisste. Det når ikke fram til meg, kanskje fordi gestene spillet er bygget opp av ikke får noen «magisk effekt», men forblir tomme. Jeg tar ikke del i en kollektiv erfaring, men blir stående utenfor og titte inn. Forestillingen henvender seg ikke til meg, men lukker seg om seg selv med et språk og uttrykk som kjennes gammelmodig og lite helhetlig. Jeg får ikke tak på hva den har med meg eller Ragnhild Jølsen å gjøre, annet enn å bygge opp under klisjeen om den gale og ensomme forfatterinnen. Bildet forestillingen tegner av Ragnhild Jølsen svarer ikke med det bildet jeg har fra før. Kanskje derfor lokkes jeg mot forfatterskapet hennes igjen, og når jeg kommer hjem begynner jeg å bla i bøkene på nytt. Jeg er ikke enig i portrettet som blir skapt, men har blitt egget til å skape meg et tydeligere eget bilde. På den måten har forestillingen klart å gjenopplive en interesse for den halvglemte forfatteren.