Seksti, sprelsk og spretten

Scenen på Rosendal Teater ser ut som et postkort fra en chartertur til Gran Canaria. I reiserestriksjonenes tid skal det ikke mer til enn palmelignende blomsterdekorasjoner og tre godt voksne damer i fargesterke kjoler og blomsterdiadem før denne anmelderens tanker begynner å vandre sørover.

Kanskje kommer ikke assosiasjonene bare på grunn av Brit Dyrnes’ scenografi og Berit Rustens kostymevalg. Kvinnene på scenen slår seg løs på en måte nordmenn helst bare gjør når sola har tint dem opp tilstrekkelig. De virker lekne og ubekymrede. Med glimt i øyet knurrer de “grrrls!”. Men dette er ikke hvilke som helst jenter. Dette er Grrrls over 60.

Pønkete bestemødre Kari Hustad, Sissel Horghagen og Berit Rusten utgjør trioen Panter Tanter. Forestillingen Grrrls over 60 er basert på materiale hentet fra intervjuer med kvinner over 60 år. Innledningsvis får vi referanser til inspirasjonskilder som den amerikanske kunstnergruppen Guerrilla Girls, de feministiske punkerne i Riot grrrl-bevegelsen og russiske Pussy Riot. Det er med på å gi forestillingen kontekst. Girlsa i Trondheim fronter ikke bare feminisme generelt, men sikter seg inn på alderisme spesielt, to fenomener som skal vise seg å overlappe. Grrrls over 60 peker på fordommer og diskriminering som kan ramme kvinner når de hverken jakter karriere eller produserer barn lenger.

Forestillingen ligner en kabaret og består av ulike tablåer avløst av sang- og musikknummer. I de forskjellige delene tar utøverne for seg temaer som eldreomsorg, skjønnhetsindustri, lønnsforskjeller og mangelen på eldre, kvinnelige forbilder i media. Det hele gjøres med et overskudd av deilig, upretensiøs selvironi, men jeg synes ofte at de ulike tematikkene oppsummeres i hui og hast. De går ikke tilstrekkelig i dybden, og noen ganger er informasjonen som gis såpass direkte at det minner om opplesning.

Menn om menopause I en av de morsomste sekvensene beskriver Rusten hvordan Platon mente at kvinners livmor kunne begynne å vandre rundt i kroppen i løpet av overgangsalderen. Dette var selvsagt alvorlig og kunne medføre hysteri, ifølge filosofen. Rusten gjør en god kroppslig visualisering av hvordan det må se ut med livmor på villspor. I andre tilfeller, som i en fortelling om en dame som ufrivillig ble sjåfør for smuglere i Tanzania, overbevises jeg ikke helt av koblingen mellom lureriet og kvinnens alder.

Danseren Céline Meillaud bidrar med butoh-dans. Denne danseformen har sitt opphav i Japan og brøt med etterkrigstidens konvensjoner i vesten om hva dans skulle være. Den ikke-reglementære, rå uttrykksformen passer teoretisk sett til forestillingens tematikk. Likevel synes jeg at dansen i dette tilfellet blir noe påklistret, den ender opp som et slags pausenummer mellom pantertantenes innslag. Jeg er usikker på om årsaken er at dansen er for løsrevet fra resten av forestillingens elementer eller om den drukner litt i all den andre visuelle og lydlige stimulien.

Treffende tematikk Noe som derimot fungerer godt er kunstner Hanna Fauskes videosnutter som vises på bakveggen mens forestillingen utspiller seg. Her er Hustad, Horghagen og Rusten filmet i tilsynelatende hverdagslige situasjoner, men med et uhyggelig eller grotesk tilsnitt – karakteristisk for Fauskes kunst. Damene gjør for eksempel øvelser i et trimstudio hvor de virker glade og fornøyde mens grønt slim renner rundt munnen på dem. Et annet klipp viser en av kvinnene som liksom tilforlatelig tar tak og drar i et par svært naturalistiske testikler. Det er herlig burlesk.

I løpet av Grrrls over 60 refereres det til en anmeldelse av en av Panter Tanters tidligere forestillinger. Dømmekraften ofres på vittighetens alter når anmelderen trekker frem utøvernes alder og kroppsform som svakheter ved oppsetningen. Det levnes sånn sett ingen tvil om at Panter Tanter retter pekefingeren mot en viktig og relevant problematikk. Med samme dose humor og enda mer gjennomarbeidet innhold, ville panternes brøl runget enda høyere.