Scenisk sorgarbeid

Veien fra et undertrykkende regime til et ungt demokrati har vært kompleks for Sør-Afrika. Og den har vært langt fra feilfri; det er fremdeles mye som ikke er som det skal i regnbuenasjonen, nær tretti år etter apartheids fall. I sitt doktorgradsarbeid fokuserer den sørafrikanske teaterviteren Lesego Chauke på scenekunstens plass i en nasjon preget av sorg. Hvordan kan scenekunsten bearbeide det mange beskriver som en kollektiv sorg og enorm skuffelse? Chauke er del av forskningsprosjektet ReTags, en forkortelse for Reimaging Tragedy in Africa and the Global South ved Universitetet i Cape Town. Da jeg møtte henne i Cape Town tidligere i år, fortalte hun at prosjektet har tre formål: å arkivere, skape og forske på klassiske tragedier i det globale sør. Det innebærer å arkivere gamle forestillinger basert på greske tragedier og sette opp nye, samt omfattende forskning om hvordan klassiske greske tragedier har spilt en rolle i scenekunsten utenfor Vesten. Prosjektet er ledet av professorene Mark Fleishman og Mandla Mbotwe. ReTags er et femårig prosjekt som nå er i sitt siste år, og Chauke er en viktig brikke i dette maskineriet.

Sorg som teatertema Gjennom dybdeanalyse av et utvalg av sørafrikanske forestillinger fra 1994 til i dag, har Chauke opparbeidet seg en inngående forståelse av hvordan temaet sorg har utviklet seg gjennom tidene. Chauke gjør et tydelig skille i scenekunsten før og etter apartheid, eller nærmere bestemt før og etter Truth and Reconciliation Process (TRC), sannhet og forsoningskommisjonen, som ble grunnlagt av president Nelson Mandela i 1996, og hvis formål var å bearbeide det kollektive traumet apartheid var. “Før sørget man i scenekunsten over alt det vonde som hadde skjedd under rasesegregeringen; volden, tapene og smerten. Ofte inspirert av sannhets- og forsoningskommisjonen av 1996 iscenesatte kunsten de vonde minnene som en måte å hylle innsatsen lagt ned for å bekjempe apartheid, forteller Chauke. Hun kaller perioden etter kommisjonen og de neste 16 årene for post-TRC era, etter forkortelsen for kommisjonen. Man sørget over de enorme tapene, men perspektivet var håpefullt – nå kommer lysere tider. Nelson Mandela var president, det var flertallsstyre, de gamle skillelinjene forsvant. Det var en gledens tid. 

Men den gleden varte dessverre ikke så lenge.”Nå, nesten 30 år senere, sørger man over alt Sør-Afrika ikke ble og hvor kort man egentlig har kommet i likestillingsarbeidet mellom etnisiteter”, forklarer Chauke. – Med håpets lyst blåst ut, rår en ullen dystopi over mange tragedier, hvor det vonde stadig blir verre. Et viktig vippepunkt var, ifølge Chauke, massakren i Marikana i 2012. Marikana er en platinumgruve hvor streikende arbeidere kjempet for å øke de lave lønningene til en mer levedyktig inntekt. 16. august 2012 skjøt og drepte det sørafrikanske politiet 34 streikende gruvearbeidere, delvis på ordre fra den nåværende sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa. – Likheten mellom massemordet i Marikana i 2012 og massakrene under apartheid, som Sharpevillemassakeren i Johannesburg i 1960, avdekket hvor kort vi faktisk hadde kommet som en nasjon, forklarer Chauke. – Det reflekteres i scenekunsten hvor politikere ofte blir den store stygge ulven, ikke de store heltene. Kritikken har haglet mot bildet av et demokratisk, likestilt Sør-Afrika etter kommisjonen, som i dette intervjuet (There is Neither Truth nor Reconcilitation in So-Called “South Africa”) fra 2020.

Teater + universitet = sant Nedenfor berget der Universitetet i Cape Town ligger, finner vi Baxter Theatre. Siden 1977 har universitetsteatret spilt en viktig rolle i byens scenekunst. Til tross for datidens rasesegregering var dørene her åpne for alle. De er tilholdsstedet til den årlige Zabalaza Theatre Festival som feirer innovasjon i den sørafrikanske scenekunsten og viser frem byens nye og lovende talenter på provinsens hovedspråk xhosa, afrikaans og engelsk (tre av Sør-Afrikas elleve nasjonale språk). Baxter Theatre er også den akademiske festningen til byens teatermiljø.

Det er mange samarbeid på tvers av teatret og universitetet, og det er på en plakat før en forestilling på Baxter Theatre jeg ser Lesego Chauke beskrive sitt arbeid. Jeg er på vei inn for å se ungdomskompaniet til Magnet Theatres Oedipus at Colonus, en sørafrikansk fortolkning av den greske klassikeren. Kompaniet har i årevis jobbet for å løfte frem talenter fra townshipene til scenen. Tragedien er flyttet fra oldtidsbyen Thebes til en township i Cape Town, og det gammelgreske originalspråket er oversatt til en scenetekst på engelsk og xhosa.

Chaukes doktorgradsarbeid er snart ferdig, og Magnet Theatres versjon av Oedipus at Colonus er ett av de mange verkene hun har valgt å jobbe med. På scenen er den mest sentrale rekvisitten en sandkasse. Utøverne våger ikke å trå inn i sandkassa da landet det representerer er hellig. De løfter heller sanden og lar den renne gjennom fingrene sine mens de synger, danser og omringer den hellige jorda. – I originalteksten er landet Oedipus begraves i også hellig. Det samme er landet svarte sørafrikanere kjemper for å få tilbake med nebb og klør, sier Chauke. Med dette trer hun inn i et av de mest politisk betente temaene i landet; jordreformen. I 1913 ble The Lands Act iverksatt, en lov som gjorde at mange svarte sørafrikanere ble fratatt jord som ble gitt til det hvite mindretallet. På det verste, utgjorde de hvite jordeierne 7% av befolkningen og eide 87% av landområdene i Sør-Afrika. – Å bli frarøvet jord var en eksistensiell krise for flere svarte sørafrikanere som var helt avhengig av jorda for å overleve, forklarer Chauke. Mange av de som mistet jorda si ble slengt ut i en fattigdomsspiral og arbeidsløshet. Disse sosioøkonomiske mønstrene vedvarer den dag i dag da svarte sørafrikanere har langt mindre velstand og høyere arbeidsledighet enn den hvite befolkningen. Kun deler av eiendommene har blitt tilbakeført, men det er langt fra nok til å endre ulikhetene. Menneskene har også en dyp åndelig forbindelse til jorda, lik den i Thebes, deler Chauke. – Kampen for jord er ikke bare politisk, men dypt kulturelt og spirituelt. Det handler om å restaurere verdigheten vår i våre forfedres og formødres land, poengterer Chauke.

Korets røst Andre måter Magnet Theatre blåser liv i den gammelgreske tragedien på er bruken av koret. Koret har tradisjonelt spilt en kommenterende birolle over handlingsforløpet. I denne oppsetningen inntar koret hovedrollen i verket og omvender maktforholdet de vanligvis er satt i til en klassisk komposisjon. Dette glir ifølge Chauke lett inn i en sørafrikansk kontekst. Magnet Theatre har brukt korets røster til å kommentere det sosiopolitiske landskapet verket utspiller seg i. I tillegg synger de nærmest utelukkende på xhosa. – Magnet Theatres kor består av unge skuespillere som innehar rollen som townshipungdom og sosiale aktivister. De utfordrer korrupte politikere som ikke holder det de lover dem, forteller hun. Dette er en av scenene i forestillingen som er mest gripende; koret forfølger en lokalpolitiker i sang. Ikledd gullkjede og leopardskjorte etter et scenebytte har politikeren som før var på deres side latt seg bestikke og solgt sin sjel i prosessen. Det er tydelig for meg selv om jeg ikke aner hva de sier i sangteksten av Qondiswa James at denne politikeren er en Judasfigur.

Tropen om forræderen er ikke å ta hardt i; mange i Sør-Afrika kjenner seg sveket av det ledende politiske partiet, African National Congress (ANC). – Dette politiske partiet som avsluttet apartheid har mistet den jevne sørafrikaneren av syne. De fokuserer på å berike seg selv, sier Chauke. Her henviser hun tydelig til de mange korrupsjonsskandalene som har rokket partiet. Et kjent eksempel er tidligere president Jacob Zuma som bygget svømmebasseng i sitt private hjem som “brannsikkerhetstiltak” på statens regning. Nå for tiden skjer det omfattende og regelmessige strømbrudd, såkalt load shedding. Lengden varierer fra et par timer opp til 16 timer hver dag uten strøm i folks hjem, på skoler og andre institusjoner med mindre man er privilegert nok til å eie et strømaggregat. Det statlige strømselskapet ESKOM mener landets elektristetsverk er både gamle og underdimensjonerte mens andre peker på omfattende korrupsjon som hovedårsak til at de nødvendige oppdateringene ikke har blitt gjort. Det er i denne delen av samtalen en annen gjest på restauranten, hopper inn i samtalen vår. Skuffelsen er til å ta og føle på i hennes spontane, nærmest ti minutter lange monolog. Hun ber oss høre på sangen West Wind , som blant annet handler om å “free us from exploitation and strife”.

Stikker kjepper i hjulene Men det unge koret i forestillingen lar seg ikke kneble. De tar byutvikling i egne hender og bygger opp infrastrukturen de blir lovet år etter år, valg etter valg, men som aldri kommer. De overser regler om at de ikke har tillatelse til å bygge et sted. Motstandskraften til sørafrikanerne skinner gjennom en ellers desillusjonert tilstand. Resignert, men resilient.