Stykket er i gang når publikum kommer inn i salen, og lyden av ei surrende vifte høres svakt. Scenerommet kan minne om et månelandskap eller en apokalyptisk verden, hvor hele gulvet er kledd i et svart, hårete teppe. Strålene fra lysstoffrørene helt innerst gir følelsen av en uendelig stor flate og avstand mellom utøverne og oss som publikum. Jeg ser inn i en surrealistisk verden og ned på et dødt landskap.
Insisterende bevegelsesprosjekter
En lang åpningssekvens, hvor Terje Tjøme Mossige tripper rundt på gulvet som en avventende høne, gir opplevelsen av begrenset bevegelse og stillstand. Én etter én kommer de andre danserne inn i rommet med sine egne, bestemte bevegelser. De glir inn og ut av historier jeg selv skaper meg – der de opptrer alene, men i samdans med andre. Mossige går inn i en lederrolle fra første stund, og med sin makt og kontroll over både utøverne og forløpet, hopper han inn og ut av de flertydige lagene i forestillingen. Look at that person on the floor, synger han. Latter hos publikum. Jeg er egentlig best på å ikke være meg selv, innrømmer han senere. Han sitter på sannheten om å ikke være sann. Han er den sosiale maskens mester, som folk følger, og bokstavelig talt aper etter.
Uten fotfeste
Parallelle historier følger hverandre, hvor ønsker og traumer utspiller seg hos hver og én av danserne. Kraftige og utmattende bevegelser følges opp av flyt og rolig gange. Duetter og kvartetter oppstår like raskt som de opphører. Midt i forestillingen finner alle danserne sammen, og bildet av den lange rekken mennesker manifesterer seg i rommet. Danserne holder hverandre i hendene, og vrimler frem og tilbake; bortkomne, flyktige og uten retning for hvor de vil eller skal. De har vidåpne øyne og flakkende blikk. Kjedereaksjonen mellom dem utgjør mønstre og bilder som med et hint av felemusikk refererer til leikarring og kollektivisme. Hvem bestemmer hvor vi skal, når ingen styrer? De retro-kostymerte danserne gir meg et nostalgisk tilbakeblikk på 1970-tallet og tiårets voksende religionskritikk, feminisme og sanger om hvor frie og uavhengige mennesker vi er.
Innestengt i egen kropp
Personene vi møter i Ingen har bedt om dette sitter fast i en tid, en bundet form, hvor lengten etter frihet og selvrealisering er blitt umulig. I det ene øyeblikket slipper danserne seg løs og følger alle impulsene de får. I det andre øyeblikket undergraver de impulsene fullstendig, og den naturlige drivkraften, ønsket og viljen om å boltre seg rundt på det hårete gulvet forsvinner. Mennesket er stengt inne i seg selv.
De korte øyeblikkene av samvær og dans gir stykket en dynamisk form. Sammen med musikken oppleves fragmentene billedlige, nærmest filmatiske. Et bilde jeg sent kommer til å glemme er da Ida Wigdel klatrer opp på stillaset med lysrør, og henger på korset som et ikon av en kvinnelig Jesus. Senere strømmer moderne halleluja-musikk ut av høyttalerne, og tanken på amerikanske vekkelsesmøter trer frem. Mange mennesker velger troen som utgangspunkt for sin virkelighetsforståelse, og i Ingen har bedt om dette ser vi hvordan noen hengir seg til religionen, mens andre forkaster den i søken etter sannheten.
Machokultur
Et annet spenningsmoment i forestillingen er duetten til Erik Rulin og Stian Danielsen. De mannlige utøverne håndhilser, klemmer og slåss, og portretterer på denne måten en intimitetsnorm mellom menn i det offentlige rom. Møtet mellom de to danserne minner om en machokultur, hvor nærheten mellom menn skal være hard, rå og helst gå over i en kamp om gunst og overlegenhet. En kan stille seg spørsmålet om hvorvidt dette grunner i fysiske behov for anerkjennelse fra det motsatte kjønn, og om denne forestillingen setter fingeren på kulturens verste fiende; nemlig det sårbare og seksuelle.
En homoerotisk undertone gjør duetten leken og spennende å følge, særlig i en sekvens som ender med at Danielsen blir liggende på gulvet og vri seg i sin egen orgasme. Publikum holder pusten, noen ler. Andre gjemmer seg bak skjerfet de har rundt halsen. Nytelsen går over i høylytte stønn, og de andre danserne sirkler rundt den stønnende, og ender opp på en rekke foran publikum. Det er flaut og morsomt på samme tid, og Mossige oppfordrer oss: vi kan lukke øynene vi nå.
Manipulert virkelighet
Den sosiale kulturen vår handler i stor grad om å språkliggjøre, navngi og ytre alt om oss selv til enhver tid. Den såkalte sannheten om oss ligger spredt utover Facebook, Twitter og Instagram. Vi observerer oss selv i det handlende øyeblikket og distanserer oss fra en virkelighet som kanskje ikke er mer spennende enn en skive med brunost. Vi manipulerer og pynter på situasjoner for å fremstå interessante. I Haagenschmagens forestilling poengterer danserne hverandres desperate forsøk på å være, eller opptre som, frie mennesker. De gjennomskues med kommentarer som: så fri du er, da.
Kunstnerne synliggjør behovet for mening i tilværelsen, samtidig som de løfter spørsmålet om hvorvidt vi stenger våre egne impulser ute til fordel for sosiale normer og regler.
Våre egne samfunnssystem regjerer på bekostning av et bevegende, impulsivt menneske – var det denne individualismen vi ba om?
Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.