Samfunnskritikk i skyene

Internett har på kort tid endret både hvordan og hva vi kommuniserer med hverandre. I løpet av de tjuefem årene det har vært tilgjengelig, har det utviklet seg på måter som var vanskelig å forutse da det først ble lansert, og utviklingen fortsetter inn i områder som virtuell virkelighet, kunstig intelligens og brukergrensesnitt som kan etterligne menneskelig interaksjon. Slike forrykende teknologiske utviklinger er god grobunn for dystopiske samfunnskildringer som spekulerer i hvordan framtida vil bli, og så også for forestillingen Underland: The Cloud, som har undertittelen «et lite stykke dystopisk sci fi-teater».

En vellykket dystopi avhenger imidlertid ikke nødvendigvis av forfatterens evne til å forutsi framtiden. Vel så viktig er det at den sier noe relevant om samtiden. De beste dystopiske skildringene sier mer om tiden de er laget i enn tiden handlingen eventuelt finner sted i. Dystopien kan bedømmes ut fra sin evne til å si noe relevant om sin egen samtid. Underland: The Cloud foregår tilsynelatende i vår tid og omtales som et dystopisk sci fi-teater.

En begravelse for glemselen Underland: The Cloud åpner og slutter med en fortelling om «Vår frue av glemselen» som lever et beskyttet liv i en landlig hage med kirsebærtrær. Hun er imidlertid ute av takt med tiden. I følge tjeneren sin hemmer hun en nødvendig utvikling, den kommende våren. Hun blir oppsøkt og arrestert av militæret, som planlegger å henrette henne. Hun protesterer, men i følge militæret er en henrettelse uunngåelig.

Fortellngen peker på det faktum at vi lagrer stadig mer informasjon, og i følge stykket kan det føre til at vi kan miste vår evne til å glemme. Mot slutten antydes også at framtidige generasjoner risikerer å ha glemt at det i det hele tatt fantes noe som het glemsel.

Fortellingene om Vår frue, tjeneren og militæret bindes sammen av scener der skuespillerne veksler mellom monologer og talekor. Aktørene veksler mellom å snakke samtidig og å avløse hverandre. Tekstens rytme er viktig. Den ligger tett opp til musikken, som bygger opp under teksten og driver den fram. Disse delene omhandler på forskjellige måter vår internetthverdag, fra generasjonskritikk til skildringer av dypnettet og overvåkning.

Røyk, speil og maskinmusikk Stykkets form gir scenografien og musikken en viktig rolle. I fraværet av tradisjonelt skuespill er de med på å binde stykket sammen og tilfører det også ny mening. Koret fungerer som en selvstendig aktør. Nina Kays’ scenografi består av enkle, men virkningsfulle elementer som på forskjellige måter viser til internett og den digitale virkeligheten. I taket er det festet hvite ballonger som et symbol på skyen. Pingpongballer får en lignende funksjon. Først legges noen ut over gulvet i en kartformasjon som minner om Norge. Senere heller skuespillerne ut fire kasser pingpongballer så hele gulvet blir dekket. Mot slutten manifesteres «skyen» i det hele rommet fylles av røykmaskiner. Dette er i det store og hele svært godt gjennomført, og er et av de mest velfungerende elementene i stykket.

Sjur Miljeteigs musikk (eller «audiovisuelle design», som det står i programheftet) bidrar med en maskinaktig og mystisk stemning og understreker også innhold og rytme i teksten. Lydene er stort sett produsert eller bearbeidet på datamaskin slik at de ikke oppfattes som produsert av et menneske. Dette legger grunnlaget for et tydelig skift lenger ute i forestillingen når Miljeteig tar fram trompeten og spiller en lyrisk solo. Dette er første gang vi får høre levende musikk. Bruddet virker imidlertid umotivert i relasjon til handlingen i stykket, og dette er kanskje symptomatisk for musikkens rolle i helheten. Musikken er både virtuos og vakker, men det kunne kanskje vært reflektert mer over dens betydningsbærende muligheter, og ikke bare dens evne til å skape stemning og form.

Underlandtriologien Underland: The Cloud er siste del av en trilogi som har blitt omtalt tidligere her på scenekunst.no. Sammenlignet med forrige stykke representerer tredje del en dreining vekk fra mer teknologibaserte produksjoner i grenseland for hva mange vil oppfatte som teater, og mot en mer tradisjonell avantgardistisk form. Denne dreiningen ser også ut til å ha hatt betydning for innholdet. Mens Underland 1.2 gjorde aktiv bruk av teknologi og stilte spørsmål ved den gjennom dette, fremstår The Cloud i større grad som en kritikk utenfra, både av selve teknologien, men også av menneskene som anvender den. Jeg oppfatter tilnærmingen som både mer utenforstående og kritisk, samtidig som formen er mindre tilgjengelig og heller ikke retter seg mot ungdom, slik tidligere stykker har gjort. Kanskje er dette en følge av at kompaniet har valgt å trekke inn eldre og mer etablerte aktører å samarbeide med. Dette er sikkert et lurt grep med tanke på å få innpass og oppmerksomhet i mer tradisjonelle teatermiljøer, men jeg er usikker på om det tjener Pøbelkompaniets egen målsetning om å lage teater som blir lyttet til av dagens unge.

Få nye innsikter Alt i alt opplever jeg at manuset faller mellom to stoler på en måte som verken god regi, scenografi, skuespill eller musikk kan rette opp. De overordnede poengene er for lite konkrete til å fungere som god samfunnskritikk. Teksten går heller ikke langt nok inn i poesien til å gi oss nye bilder og måter å se teknologien på. Noen partier er interessante og får fram viktige poenger, som delen om overvåkning hvor vi forsikres om at politiet ikke har noen mappe på oss før det kort tid etterpå sies at de har et kart over hele befolkningen. Andre deler virker litt oppbrukt og klisjeaktige og tilfører lite nytt, som portrettet av «generasjon like».

Det overordna budskapet forblir imidlertid for uklart til at jeg kan ta med meg særlig mye av det. Glemselen skal begraves, men jeg synes det er vanskelig å skjønne hvordan vår tidsalder skal avskaffe glemselen. Også digital informasjon vil falme og forsvinne, og de fleste av oss vil bli glemt i løpet av få generasjoner, selv om vi altså konstant lagrer informasjon. Samtidig opplever jeg at den dystopiske, skumle stemningen i stykket bidrar til at kritikken oppleves som fremmedgjort fra det dagligdagse i teknologien, og jeg sitter i liten grad igjen med nye innsikter i «å være menneske i denne tidsepoken av uante teknologiske muligheter».