Særpreg og demografi

Teaterdebatt kan være både utmattende og underholdende, men for å være givende er det viktig å være redelig og tydelig på hva man snakker om.

Regissør og studieleder for regiutdannelsen ved KHiO Hans Henriksen skriver i sitt innlegg ”Teatrene trenger store forandringer” på Scenekunst.no den 5. november, etter min mening om Oslo, men kaller det Norge. Han innsnevrer riktignok et par steder målet for sin oppmerksomhet til de store teatrene, men bruker oftere samlebegreper som teaterstrukturen, og teater i Norge.

Spør teatersjefer på Teater Innlandet, Teatret Vårt, Hordaland Teater eller Nordland Teater om de kjenner seg igjen i Henriksens beskrivelse. Med litt velvilje kan vi inkludere Bergen i Henriksens Norges-begrep, og kanskje også Trondheim og Stavanger.

Henriksens lett svartmalende institusjonskritikk hvor storbyerfaring utledes til generelle selvsikre synspunkter på norsk teater i sin alminnelighet, er velkjent unyansert, og kunne avfeies som det. Men siden avfeiing på slikt grunnlag også ville kunne avfeies som feigt retorisk utenomsnakk så skal studielederen tas på alvor.

Hans kritikk oppsummeres i fem punkter:

– De store teaterhusene er ikke kostnadseffektive. Gjennom lang tid har teaterstrukturene blitt fastlåste og dyre. Nærmere 75 % av de ansatte ved de største teaterhusene er ikke kunstnere.

Javel, hva tenker Henriksen på som kostnadseffektivt? Bare det å bruke begrepet uten å se det opp mot en virksomhets formål er direkte useriøst. Og jeg kjenner at jeg etter hvert er så uendelig trøtt av sekkebegrepet ”ikke-kunstnere”. Det oser ikke nettopp av respekt for en svært sammensatt gruppe mennesker med kompetanse og kjærlighet til sin rolle i teatermaskineriet.

– Kunstnerne er ikke institusjonenes ledende krefter. En svært stor del av makten ligger i avdelingene for økonomi, teknikk og marked. Særlig programmeringen av hovedscenene preges av disse.

At mennesker med ulik kompetanse har innflytelse på beslutninger er vel naturlig og ønskelig både i teater og i verden for øvrig, men Henriksen påstår altså at de ledende kreftene ved norske teaterinstitusjoner ikke er kunstnere. Det er ikke annet å gjøre enn å be Henriksen om konkrete eksempler.

Publikum – Teatrenes tradisjonelle publikum er i endring. Det tvinger de offentlige teatrene til i større grad enn tidligere å dekke inn sine inntektsbehov gjennom sikre kommersielle produkter som kunne tilhøre privatteatrenes repertoar.

Det kunne være fristende å be regissør Henriksen om en liste over ”sikre kommersielle produkter”, men jeg skal nøye meg med å be ham belegge påstanden om at norsk teater er mer kommersielt enn tidligere, og samtidig reflektere over temaet privatteatre og demografi. Henriksen bekymrer seg både over at Egner er for dyrt på Nationaltheatret, og at det subsidierte teaters programmering av Egner slår bena under et eventuelt privatteatermarked.

Det er viktig å diskutere den økonomiske terskelen for å oppleve scenekunst, men hvor sannsynlig er det at et privatteatermiljø selv i Oslo ville levere hhv. storslagent barneteater eller musikaler på nynorsk til en billigere pris?

– Teatrene har problemer med å nå et yngre publikum.

Hvilke teatre snakker vi om nå tro? Vi får tro han ikke snakker om barn, men om ungdom. I så fall har han rett. Ungdom har alltid, heldigvis, vært en ulydig publikumsgruppe. Voksne som vet hvordan man kommuniserer med ungdommen er en etterspurt gruppe.

– Teatrene når ikke en flerkulturell befolkning, men kun en etnisk kulturell europeisk del av befolkningen. Det har i flere tiår vært gjort forsøk på å møte dette problemet fra institusjonenes side fordi det har stått høyt på den politiske dagsordenen. Dette har ikke ført til noen grunnleggende endringer.

Dette er et altfor sammensatt tema til at jeg skal forsøke meg på lettvinte svar. Men ingen må være i tvil om at temaet tas på alvor.

Et variert teatertilbud Henriksen bruker også spalteplass på å rose Oslos byråd for kultur for å ha nyoppdaget begrepet prosjektteater. At Oslo kommunes årelange gjerrige og utmattende behandling av Oslo Nye Teater kan få stempelet interessant og nyskapende er i beste fall flatterende for byråden. Oslo kommune kan gjøre som de gjør fordi staten tar ansvar og sikrer hovedstadsbefolkningen kunstopplevelser gjennom å ta 100 % ansvar for Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Oslo Filharmonien, Dansens Hus og Den Norske Opera & Ballett, samt gir betydelig og avgjørende støtte til Dramatikkens hus, Black Box Teater og en rekke andre.

Norsk teaterpolitikk handler om langt mer enn å flørte med drømmen om at de store byteatrene skal bevege seg i retning av Antwerpens berømte Toonelhuis. Det er demografiske, geografiske, språklige og historiske grunner til at ulike land har ulike teatertradisjoner. Skal man trekke inn det riktig store mangfoldsperspektivet er det jo lov til å tenke: takk og pris for forskjellene.

Henriksen skal ha ros for å problematisere den liberale oppfatning av at markedet må sterkere inn i kunstfeltet. Slik jeg leser ham er han nok oppmerksom på hvilke politiske venner man uforvarende kan pådra seg gjennom en innimellom helt nødvendig kritikk av det som gjerne kalles den instrumentelle siden av tradisjonell sosialdemokratisk kulturpolitikk.

Men derfor er jeg også skuffet over at han ikke er litt mer nyansert og litt mer konkret.

Løsningen er en mer differensiert teaterpolitikk, skriver han mot slutten. Her er det et anslag til å diskutere noe reelt. Differensiert bør etter mitt syn bety at vi utvikler institusjoner, grupper og enkeltkunstnere med særpreg. Men jakten på det nye må i min bok alltid kombineres med evnen til å ta vare på kvaliteten og kompetansen i det eksisterende.

Sterkere programmerende scener Et ”Toonelhuis” i hver stor by høres knall ut. Man kan jo begynne med å styrke de eksisterende programmerende scenene kraftig, samtidig som man gir Norsk kulturråd romsligere budsjetter til uavhengige grupper og prosjekter. Dette gjerne for å utfordre det eksisterende. Men dersom man mener at dette også må erstatte hele den nåværende strukturen av produserende teatre, stopper nok enigheten.

Vi trenger nå kulturpolitikere som kan tenke helhetlig for feltet, skriver Henriksen. Utfordringen går tilbake til Hans Henriksen. Beskriv gjerne nærmere hva du legger i behovet for ”dype strukturelle forandringer på teaterfronten”. Beskriv gjerne også hvilke kvaliteter ved norsk teater det er verdt å videreføre. Da får vi vite mer om du skremmer folk opp fra eller ned i skyttergravene. Det er bra, for ingen av oss vil vel kun overlate tekningen til politikerne?