Sær, egalitær og noe for enhver

Brått var høsten over oss, og atter en gang var det duket for nyskapninger stimulert fram gjennom kollektiv innsats fra inkubatoren VoxLAB og deres VårFEST – den fjerde i rekken. Festivalens navn kan nytes med en skvett ironi, all den tid vi skriver primo september, men den oppmerksomme leser vil kanskje huske at de første årgangene av VårFEST ble avviklet i april. Den velvillige leser vil også forstå våren som noe mer enn et tidspunkt, men snarere som en tilstand hvor noe fornyes – og det sjeldent smertefritt.

Foreningen – initiert og drevet av Kristin Norderval – holder ellers jevn kok gjennom året med verksteder, fagseminarer, praktisk forskning, nettverksbygging og konserter. Primært på idealistisk vis, i samarbeid med faste allierte i Ruth Wilhelmine Meyer, Ann-Helen Schjølberg, Claudia Lucacel, Martyna Kosecka, Josh Spear, Vanessa Black, Mariam Gviniashvili, Marte Røyeng og Agnes Ida Pettersen. Til årets festival er de rause med bestillingsverkene, og de har for anledningen hentet inn to internasjonale gjester, som begge er stjerner på den på den tyske avantgardehimmelen. Men mer om det senere!

Meditativt klangrom Tirsdagens klanglige rom i Kulturkirken Jakob var preget av andektig refleksjon over det menneskelige – kropp, liv, uttrykk – og stemmens plass og ulike formater. Et tverrsnitt av Oslos menighet for eksperimentell vokalmusikk var samlet for å overvære åpningen av festivalen. Først ut var Mariam Gviniashvilis lydinstallasjon Lotsva, som på liturgisk vis ble servert som en opptakt til de resterende verkene.

Installasjonen, et collageverk i formatet 2D ambisonics (et surround sound-format som gir utøveren stor frihet i hvor de romlig kan plassere lyden) fant sted i krypten, som for anledningen var fylt av levende lys, et teppe som kunne fungere både som bønneteppe og som rastematte, samt høyttalere plassert i en sirkel. Verket besto av innsamlet lydmateriale, i form av bønner, salmer og lignende fra 27 forskjellige land, som ble sendt rundt i høyttalerne. Noen ganger overlappende, noen ganger ikke. Noen ganger sang, noen ganger tale.

Med unntak av de nordiske bidragene inviterte den språklige begrensningen til å lytte dypere, til det pre-verbale og det følelsesmessige innholdet i materialet – noe som ga et meditativt fokus. Teppet inviterte til ro og til å skru ned tempoet. Noen satt, og noen lå på gulvet. Det var befriende å se, og jeg merket selv at pulsen senket seg etter å ha hastet fra barnehagehenting, småjogget gjennom Torggata og stresset med å være på riktig sted til riktig tid. Det er pussig i grunnen, at vi utsetter oss selv for slikt. Det virker så banalt i den store sammenhengen

Medskapende maskinlæring og stemmer med nerve Som en ekstrem kontrast til Gviniashvilis svært nære og dempede verk fikk vi servert en multimodal sci-fi-thriller – som tatt ut av en episode av Netflix-serien Black Mirror. Natasha Barrett har i lang tid utviklet stykket The Transformer sammen med operasanger og danser Silje Aker Johnsen, som hadde urpremiere denne kvelden.

I stykket opptrådte Johnsen, kledd i hvit bukse, t-skjorte og hvite hansker, sammen med en KI (kunstig intelligens), som samlet inn data (maskinlæring) og responderte på hennes bevegelser og stemmelyder. Resultatet ble en medskapende prosess der Johnsens parametere også ble bestemt av hva KI’en valgte å gjøre. I seg selv er det en tankevekkende refleksjon, all den tid vi kanskje har lett for å tenke at det er mennesker som bestemmer hva maskinen skal gjøre da mennesker har utviklet handlingsrommet til maskinen.

I tillegg til lyder var KI’en representert gjennom en animasjon på et lerret. Animasjonen var formet som stemmelepper sett ovenfra, men den beveget seg stadig over i andre figurer. Landskapet bak endret seg også, som regel i form av naturomgivelser som sto i sterk kontrast til animasjonens overnaturlige fremtoning. Det grå og sorte, kantete, svevende og klumpete utseendet minnet meg om en blanding av en Obscurus fra Harry Potter-universet og orakelet i barnetv-programmet Uhu. Noen ganger lystig og nesten hyggelig, mens jeg andre ganger fryktet at den hadde onde hensikter. Lydeffektene fulgte de visuelle uttrykkene, og verket ble dermed svært oppslukende. Etterpå var jeg ganske tappet, og slettes ikke klar for Gviniashvilis neste verk, som også hadde urpremiere denne kvelden. Dog var hennes Speak Up Before You Have No Voice konkret, intuitivt og emosjonelt engasjerende, i motsetning til kognitivt utfordrende og abstrakte The Transformer. Denne kontrasterende – eller komplimenterende – effekten gjorde hode og kropp mer mottagelig for flere sterke inntrykk.

Et lerret viste en animert verden i brann og mennesker som lignet flammer, og bak bildene hørte vi lyden av opptak som Gviniashvili har samlet inn. Tankene gikk til mange av protestene vi kjenner fra Midtøsten og fra Ukraina, men også til abort-kampen som fortsatt pågår i USA. Det var opprørende på en sorgfull måte, og jeg kjente en ulmende flamme i eget bryst av stemmenes nerve – stemmenes kraft.

Språket som “merzang” Etter en god pause var det tid for å høre en serie med fire komposisjoner skrevet spesielt for og med den Berlin-baserte sopranen Sophia Körber, som alle var deler av musikkteaterverket Imaginary Real. Stykkene utforsket drømmer, virkelighet og menneskelighet og ble først fremført på Sprengel Museum Hannover i oktober i fjor – som seg hør og bør da det er fødebyen til verkets inspirasjonskilde, billedkunstner og forfatter Kurt Schwitters. Verkene – Ich ward mein Lied av Arsalan Abedian, Gham-angiiz av Afshin Motlaghfard, ir:re:real av Joachim Heintz og Split av Martyna Kosecka – brukte alle i ulik grad koreografiske elementer, men også Körbers evne til trestrøkne toner og vokal gymnastikk, konkrete og ukonkrete referanser til Schwitters’ tonedikt Ich sing mein Lied, samt elektronikk til å undersøke gråsonene mellom virkelig og uvirkelig. Blant annet sto Körber på scenen iført hodetelefoner og sang, mens hun ifølge programmet fikk annen lyd enn publikum matet inn i ørene. Hun styrte også en fjernkontroll som endret lyden vi hørte, som om hun zappet mellom ulike kanaler. Isolert fra omverdenen kuraterte hun sin egen virkelighet.

Jeg opplevde kveldens program som en speiling av menneskelighet på forskjellige nivå. Både vårt sjelelige liv, gjennom uttrykk som nettopp bønn, hva som er menneskelig (medskaping gjennom KI), retten til å bruke stemmen gjennom demonstrasjon, og vår forståelse av språkets kraft (noe jeg vil kalle «merzang», Schwitters’ «merz» forent med et av stemmens musikalske formater) gjennom dekonstruksjon og undersøkelse av fonetiske bestanddeler. På grunn av de mange verkenes dype inntrykk hadde jeg kanskje ønsket at de spredte programmet enda litt mer utover, da jeg kunne ha trengt litt mer tid til å fordøye inntrykkene.

God og pussig programmering Jeg fryktet at det samme ville skje på Sentralen onsdag, som var en konsertkavalkade av ulike innslag, deriblant Smølg Trio!, Elin Rosseland og Johannes Eick, Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn, Marte Røyeng og Guoste Tamulynaite, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland med Claudia Lucacel, og Josh Spear.

Denne kvelden syns jeg VoxLAB fikk til å bruke Forstanderskapssalen godt, noe jeg gjentatte ganger har opplevd som et vanskelig rom. Tross mengden ulike innslag fungerte sammensetningen overraskende godt. Det var en letthet ved stykkene og en veksling mellom inntrykk og pauser, inkludert en tur opp til takterrassen, og en blanding av medier, der film, performance, kollektiv vokalimpro, liveelektronikk, aktivisering av publikum og nyskrevet opera fikk plass. Ikke minst var det en genistrek å avslutte med Josh Spears satiriske innslag Operator som fikk hele salen til å skoggerle med sin blanding av internett-memes og gamle TV-referanser. Jeg gikk derfra med et smil om munnen istedenfor lettelsen som noen ganger inntreffer idet man forlater en litt for tung kunstopplevelse.

Det tynget dog mitt hjerte at programmet på Sentralen krasjet med Kristin Bolstads Sound/In Light, fremført i James Turrells lysinstallasjon «Ganzfeld» i Ekebergparken, som jeg så gjerne skulle ha fått med meg. Tatt i betraktning størrelsen på festivalens publikum, og den lineære måten resten av konsertprogrammene er lagt opp, syntes det noe pussig at dette ble programmert samtidig. Når det er sagt, var forestillingen utsolgt lenge før start. Kanskje VoxLAB med hell kunne satt opp flere forestillinger med denne under festivalen?

Opera-verksted, dyrelyder og hjemmelagede instrumenter Torsdag, den tredje og siste festivaldagen, ble sirkelen sluttet – tilbake i Jakob kirke. Denne gangen var kvelden øremerket fremførelser i nyvinningens tegn. Den bayerske nestoren og musikkteknologen Limpe Fuchs (kjent fra kunst-kraut-duoen Anima) stilte her med et kobbel av egenproduserte instrumenter og en helt merkverdig deilig ro. Det er kanskje trettende å slutte seg til rekken av folk som messer imponert om hennes høye alder. Ikke vet jeg om det egentlig er så interessant, eller om Limpe selv setter pris på det. Det som er sikkert er at hun har en imponerende samling musikalsk erfaring i sekken, inklusive et kobbel av egne musikalske oppfinnelser. I etterkant av konserten leste jeg et intervju som bekreftet og belyste mye av det vi så på scenen: en åpenhet til lydene, mulighetene og menneskene rundt seg.

Ved starten av kvelden presenterte deltagerne på sommerkurset Occupy Operca første delen av forestillingen AnimareAnimate!, som ble utviklet sammen med Fuchs i løpet av den foregående uka gjennom et verksted holdt ved KHiO. I tillegg til deltagere fra Occupy Opera bidro musiker og joiker Viktor Bomstad og komponist Mirsaeed Hosseiny Panah på henholdsvis gitar og iransk santoor, så vel som med vokale islett.

Resultatet var en naturbarn-aktig utforskning av kirkerommet med klare, konkrete elementer. For eksempel snurret aktørene barbeint rundt som en bisverm, mens de summet «zzz», etterlignet jungellyder og spilte ut katte-karakterer. Etter hvert jobbet de seg i retning av instrumentene Fuchs hadde med seg. Utforskningen var preget av søkende musikalsk kommunikasjon og banalitet – for eksempel dyrelyder, som ganske sikkert speiler tittelen på forestillingen – men banalitetene gjorde det ikke desto mindre interessant å følge med på da det søkende også luktet av oppmerksom lytting og finstemthet overfor de andre utøverne. Etter hvert listet Fuchs seg gradvis inn og bidro på sine instrumenter. Først sammen med de andre aktørene, deretter i en lengre solosekvens, der hun spilte, sang og nynnet og beveget seg i en tilsynelatende tilfeldig koreografi.

Det tredje av fire ledd i denne forestillingen var nok en urpremiere – et samarbeid mellom Fuchs og Kristin Norderval. Sistnevnte sang med en blanding av operatisk og utvidet vokalteknikk, mens hun brukte liveprosessering med gest-basert teknologi. Også her bidro Bomstad og Panah og resten av Occupy Opera-deltagerne. Sammen eksploderte det hele i en ekspressiv finale.

Utvidet stemmeforståelse Med AnimareAnimate! konkluderte VoxLAB VårFEST årets festival, som gjennom tre dagers demokratisk og åpen anti-elitistisk utforskning har undersøkt stemmens fasetter. På tvers av sjangertradisjoner, kroppslige uttrykk, utdanningsbakgrunn og generasjoner (dog med en definitiv høykonsentrert tilstedeværelse av kunstnere i verdensklasse) fortsetter de å bane vei for en bredere og dypere forståelse av stemmen som et eget instrument.