Rutinert relevans – Scenekunst

På Rogaland teaters intimscene blir publikum sluppet inn i et rom som minner om et tomt svømmebasseng. Scenograf Mathias Lundgren har dekket veggene med grønne og hvite fliser som innimellom åpner seg i bånd av lys. Langs gulvet på den ene langsiden løper en forhøyning som dels er sitteplasser til publikum, dels spilleareal. På den andre langsiden står stolrader i et lite amfi. Jeg ender i amfiet, men som publikum møter vi både skuespillernes og hverandres blikk.

Allerede scenografien i forestillingen Skyt meg visker altså delvis ut skillet mellom aktører og publikum. Dette har lenge vært et grunnprinsipp i samarbeidet mellom regissør Even Torgan og dramatiker Tine Skjold, og denne produksjonen er intet unntak. På Facebook-profilen til Antiteateret, som Torgan startet i 2013, står disse fem dogmene:

Vi skal aldri lage teater kun for teaterinteresserte.
Vi skal aldri sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i.
Forestillingene skal aldri vare i over 1,5 time.
Vi har som mål å belyse tabubelagte temaer.
Regler er til for å brytes (Inkludert de over).

Dette er imidlertid ikke en Antiteateret-produksjon. I denne forestillingen har Torgan og Skjold arbeidet med et kunstnerisk lag fra Rogaland teater.

Krim og realisme

Skyt meg handler om rusmidler og menneskeverd, og om hvorvidt kriminalisering av rusbruk virker. Tidlig i forestillingen mister politietterforskeren Kine (Nina Ellen Ødegård) datteren sin i overdose. Kolleger ved politistasjonen ser ikke nytten av å etterforske, og i fortvilelsen tar Kine saken i egne hender. Hun begynner å nøste i nettverket av terapeuter, kjærester og dealere som på ulike måter forsynte datteren hennes med dop.

Vi rekker å bli kjent med datteren Mikaela før tragedien rammer, blant annet ved at både vi og Kine får være med Mikaela inn i en terapitime. Som liten var Mikaela et urolig barn som tidlig trengte medisiner, og mellom linjene sliter moren Kine kanskje med en lignende uro.

Parallelt med denne tilsynelatende sceniske realismen låner stykket også ganske uhemmet fra krim som fiksjon. Det gjør handlingen umulig å gjengi i detalj uten å avsløre cliffhangere for et framtidig publikum. Disse vendingene er ofte tragiske og komiske på samme tid, og ingen av dem ender særlig bra. Som tittelen røper, har en politietterforsker enkel tilgang til våpen.

Pedagogisk dialog

Stolene vi sitter på, kan også tenkes som rekvisitter. De ser ut som om de har vært i bruk på nærmeste ungdomsskole siden tidlig 1990-tall. Regissør Torgan har arbeidet mye med teater for yngre målgrupper. Det samme har jeg fra et publikumsperspektiv, blant annet med å veilede ungdom som skal gi tilbakemelding på scenekunst laget for dem. Derfor assosierer jeg fort til Den kulturelle skolesekken når skuespiller Tarjei Sandvik Moe i åpningen av forestillingen, uten annen introduksjon, henvender seg til oss i amfiet og ber alle som mener at alkohol bør være tillatt, om å rekke opp hånden.

Skuespilleren forteller etter hvert publikum at han heter Troy og er psykiater. Rollefiguren Troy fortsetter å stille oss spørsmål. Samtidig minner han om at ingen er nødt til å svare, og at vi har ansvar for hva vi deler. Hvorfor er alkohol tillatt i Norge, mens mange andre rusmidler er illegale? Er cannabis mer risikabelt enn alkohol, og i tilfelle hvorfor? Troy ber om meninger fra yngre publikumsstemmer. En jente tar ordet og sier at det er lite snakk om rus på skolen hun går på, og at hun gjerne skulle lært mer. Psykiateren spør en voksen mann i publikum om han kjenner seg privilegert. Mannen svarer bekreftende og reflekterer rundt rusbruk, privilegier og trygghet. Troy styrer samtalen rutinert fram mot spørsmålet om avkriminalisering. Kan det styrke menneskeverd for rusavhengige og senke terskelen for å søke hjelp?

Spørsmålet er aktuelt. I 2021 la den daværende regjeringen fram et forslag til rusreform som innebar at bruk og besittelse av små mengder narkotika til eget bruk skulle møtes med hjelp og behandling i stedet for straff. Ulovlige rusmidler skulle fremdeles være ulovlige, men reaksjonene skulle komme fra helsevesenet og ikke fra politiet. Forslaget ble nedstemt i Stortinget.

Samtalen mellom Troy og publikum flyter godt, og mange deltar. Troy forteller at Rogaland fylke ligger i toppen av russtatistikken i Norge.

Sjarmerende, men ikke berusende

Denne typen henvendelse til publikum fra sceniske rollefigurer kan fungere fint, særlig i møte med ungdom som fjerner ut når virkemidler blir for poetiske og tvetydige.

Men der i bassenget kjenner jeg gradvis på en motvilje mot rollen som flink tilskuer. Pedagogikk er også manipulasjon, og jeg savner at Troys umåtelig effektive samtaleledelse lager et rom for å reflektere over hva den selv gjør. Når psykiateren går opp på en lav, flettet divan og deklamerer et dikt om beruselse i mer overordnet forstand, som livskraft, er det sjarmerende, men ikke berusende teater.

Publikumsinvolveringen Troy setter i gang, blir imidlertid med videre inn i dramaet. Muhammed, en politikollega av Kine, kommer inn i rommet med en avis, blar opp quizen, stiller spørsmålene til publikum og henter inn svar fra oss, som om vi satt ved lunsjbordet på politistasjonen sammen med ham. Lenger ut i forestillingen er vi alle kolleger på et julebord som ikke ender slik stasjonssjefen og Muhammed har planlagt.

Politietterforsker Kine er derimot ikke i direkte dialog med publikum, selv om hun forholder seg til oss, for eksempel på det nevnte julebordet. Nina Ellen Ødegård bygger en rollefigur som ikke umiddelbart kan regnes ut. Det engasjerer på en annen måte, som demper min motvilje og i stedet vekker interesse. Mellom mor og datter bølger dyp kjærlighet, forakt og frustrasjon på samme tid. Når det verste skjer og avgrunnen åpner seg, veksler Kine videre mellom svart humor, blind hevnlyst og fortvilelse. Ødegård skaper en yrkeskvinne som gjør alt hun bare kan, som aldri mister et skjevt og humoristisk blikk på verden, men som også er jaget, sliten, redd og grunnleggende urolig. Det berører.

Det er ikke noen far i bildet, og det faktum får Kine tilbake i trynet når hun ringer en av datterens tidligere lærere for å fiske etter positive barndomsminner. Læreren erklærer kjapt og greit at hun bare har ansvar for det elevene hennes skal lære. Det er jo sant, men noen av disse mer perifere rollefigurene blir litt flate og fungerer som tegn og prinsipper mer enn som personer. Avstanden mellom læreren i manus, og et forslag fra publikum i den innledende samtalen om å styrke skolen med flere nærværende voksne, blir påtagelig stor.

Spørsmålet som profesjon

En scene som sitter sterkere igjen, er når Kine oppsøker psykiater Troy etter datterens død. Både psykiatere og etterforskere bruker spørsmål som verktøy. Han spør fra behandlerens perspektiv om ikke hun trenger hjelp til å bearbeide det emosjonelle kaoset hun står i. Hun spør tilbake som etterforsker om ikke medisinene han skrev ut, kan ha medvirket til datterens rusavhengighet og død. Begge har til en viss grad rett. I en annen type manus kunne denne dialogen blitt utviklet til en dypere samfunnssatire: De to profesjonene er utarbeidet av samfunnet for å løse felles problemer, men begge mangler verktøy som faktisk kan hindre tragedien. Dette manuset rekker bare å brette ut situasjonen som overflate og mulighet.

Det er fint hvordan Skyt meg gjennomgående nekter å velge mellom å være komedie og tragedie. Forestillingen er markedsført som en interaktiv krim og løfter tunge spørsmål med humor og fortellerglede. Likevel har den en kvikk effektivitet som for meg kan vippe over i rutine. Når Nina Ellen Ødegård gir denne effektiviteten motstand, skjer det noe som fanger meg. Men regi og dramaturgi tar sjelden risiko. Mellom de fem dogmene overfor ser jeg en uuttalt regel om å aldri, aldri miste publikums oppmerksomhet. Regelen er sympatisk, og jeg tror også en slik praksis kan vokse fram nesten ubevisst som konsekvens av at Antiteateret jevnlig spiller for et ungt publikum som ikke selv oppsøker forestillingene.

Men hva kunne skjedd hvis regien av og til, bare av og til, hadde tatt sjansen på å bryte den regelen? Hva er forholdet mellom rutine, risiko og relevans?