Rubatorevolusjonen kommer!

Valgforsker, politisk kommentator og professor ved Universitetet i Bergen (UiB), Frank Aarebrot, var kjent som en glitrende formidler. Ved grunnlovsjubileet i 2014 holdt han sin første direktesendte 200-minutters forelesning om norsk historie på NRK. Formatet ble populært, og flere lignende forelesninger fulgte.

Da Aarebrot døde i 2017, fortalte daværende rektor ved UiB i begravelsen at det skulle holdes en årlig forelesning til minne om Aarebrot, for å hedre den muntlige formidlingstradisjonen han sto for. Forelesningen finner vanligvis sted i anledning Aarebrots bursdag i januar og er åpen for alle interesserte. Årets forelesning var den syvende i rekken og køen var så lang at mange måtte snu i døren. Tidligere forelesere har blant andre vært økonom Kalle Moene, filosof Lars Fredrik Svendsen og klimaforsker Kikki Kleiven – altså akademikere fra helt ulike fagfelt.

I år var turen endelig kommet til musikkfaget – representert ved Are Sandbakken, bratsjist og professor i kammermusikk ved Norges musikkhøgskole. Da jeg leste at han hadde valgt seg Edvard Grieg som tema, var min første tanke at det kanskje var en smule uoriginalt, særlig her i vestlandshovedstaden. Oppvokst i det bergenske musikklivet har jeg følelsen av å ha hørt minst to tusen timer med Grieg-formidling i mitt liv. Ville to hundre minutter med en østlending kunne gi nye innsikter?

Hjemmekoselig storstue Skepsisen min ble tidlig gjort til skamme. Allerede før 20 minutter var gått, hadde Sandbakken dannet et historisk grunnlag for forelesningstemaet. Den fire minutters redegjørelsen hans for perioden fra Svartedaudens inntog i Norge til romantikkens nasjonsbygging ville nok gjort selv Frank Aarebrot andpusten.

I sin innledning for kvelden hevdet UiB-rektor Margareth Hagen at det er i den populære formidlerens ånd å vise hvordan musikkhistorie fra fortiden påvirker nåtiden. På en Aarebrotforelesning er det formidlingen som står i fokus, og den inviterte foreleseren velger selv hva hen ønsker å snakke om.

Sandbakken viste innledningsvis at han har en del selvironi knyttet til professorrollen, og han understreket at han først og fremst identifiserer seg som musiker og pedagog. Han kalte den forestående forelesningen for utforskning og hevdet han da sto friere til å være kunstnerisk medskapende, i tråd med det han ville formidle. Dette var selvfølgelig en sympatisk innstilling, men også et poeng som ble stadig tydeligere i løpet av de påfølgende de 200 minuttene. Med seg på scenen hadde Sandbakken studenter fra Griegakademiet – både sangere, pianister og strykere.

I den relativt nye universitetsaulaen i Bergen er det høyt under taket, og rommet inngir lett en ærverdig stemning. Denne kvelden var det imidlertid lagt til rette for at folk skulle senke skuldrene. Der det ved konserter i aulaen vanligvis er stilt opp tette stolrader, satt publikum ved kabaret-bord sammen med fremmede eller til og med i skråstilte sofaer. På scenen var det stilt opp gamle stålamper, planter, hyller med bøker og en liten byste av komponisten. I pausene var det god bergensk «tytestemning» og kø i baren. Folk holdt koken til tross for at klappstolene i aulaen var langt mindre behagelige enn i universitetets forelesningssaler. En enkel, men bevisst lysdesign bidro til dramaturgien.

Professor med dansefot Innledningsvis åpnet Sandbakken opp for felles undring over hva Grieg ville sagt til at Morgenstemning brukes i utallige reklamefilmer, for ikke å snakke om at I Dovregubbens hall ble brukt i Donald Trumps valgkampanje i 2016. Han la til grunn en påstand om at Grieg gir oss en forankring som musikere i Norge, men at komponisten også er en døråpner til den store verden. Videre fortalte han at han kjenner et ansvar for å bringe arven etter Grieg videre og gjøre musikken hans tilgjengelig. Dette klarte han til gagns.

Sandbakken understreket tidlig at han ønsket å formidle Grieg-biografien slik den kommer til uttrykk gjennom musikken, og at han ville vise hvordan komponisten var med på å forme nasjonen Norge idet han påvirket utviklingen i norsk kulturliv. Vi fikk høre om betydningen av Griegs forhold til nasjonsbyggere som Bjørnstjerne Bjørnson, Ole Bull og Rikard Nordraak, men Sandbakken klarte å unngå svulstige formuleringer og genierklæringer.

Et av mange forfriskende trekk ved Sandbakkens forelesning var at han lot verk illustrere liv på andre måter enn ofte ellers i Grieg-formidlingen. Som foreleser var Sandbakken åpenbart svært bevisst sin egen språkbruk. Han forklarte begreper for å forsikre seg om at alle kunne henge med, men det ble aldri fordummende eller unødvendig forenklende.

Gjennomgående bød professoren på seg selv: Han danset menuett og swing for å illustrere det sosiale aspektet ved musikken. Senere på kvelden tok han til og med noen hallingtrinn for å demonstrere hvordan hallingdansen har fellestrekk med menuetten. Hele tiden trakk han linjer på kryss og tvers.

Gradvis kom Sandbakken inn på hvor viktig tempo og klangvolum er for det musikalske uttrykket. Dette ble passende nok demonstrert ved å la publikum synge med på den bergenske nasjonalsangen «Nystemten», først i den originale menuettversjonen, deretter i dagens mer utbredte «stadionversjon», som han kalte den.

Revolusjonær studentbevegelse Av de mange interessante temaene Sandbakken tok opp, var nok fortolkningen av Griegs musikk det som inspirerte meg mest. Så er dette også Sandbakkens spesialfelt: romantikkens fremføringspraksis. For å få oss til å forstå i hvilken grad og på hvilke måter vår tids fremføringspraksis avviker fra den romantiske fortolkningstradisjonen, lot Sandbakken oss lytte til Griegs egen innspilling av klaversonaten sin fra 1905. Måten han haler og drar i frasene på, klinger lett svulstig med de rammene vi i dagens klassiske musikkmiljø er oppdratt til å lytte innenfor.

Dette har også komponist Ørjan Matre lekt med i sine rekomposisjoner av Griegs lyriske stykker fra 2019 og 2023. Der legger han for eksempel ujevn tikking fra en metronom oppå et opptak av Griegs egen fremføring av klaverstykket Sommerfugl. Når den stakkars metronomen prøver å holde følge med komponistens romantiske, frie frasering, oppstår åpenbar komikk. Samtidig kan verket ses på som et vennlig nikk bakover i historien idet det gir en forståelse for hvor mye fortolkningstradisjonen har endret seg. Vi tror vi kjenner Grieg ut og inn – hvorfor fremfører vi da musikken hans så vidt forskjellig fra hans egne intensjoner?

Denne samme kjærlige humoren som Matre har gått Grieg i møte med i sine rekomposisjoner, kom også til uttrykk hos Sandbakken gjennom hans formidling. Han prøvde å få oss til å forstå hvordan datidens musikere var forpliktet til å medskape, ikke bare spille lydig fra notene. Rubato – en uttrykksfull variasjon av tempo – er et viktig begrep for å forstå de grunnleggende forskjellene mellom vår tid og romantikken. Ifølge Sandbakken har det oppstått et miljø på Musikkhøgskolen for å vekke denne fremføringspraksisen til live igjen. Visstnok er det ting på gang ved Griegakademiet også. Sandbakken kalte det rubatorevolusjonen.

Som på enhver god forelesning ble det også åpnet opp for spørsmål fra salen, ved at publikum kunne skrive ned spørsmål på lapper som ble lest opp fra scenen. På spørsmål om hva som har ledet frem til rubatorevolusjonen, svarte Sandbakken grundig. Han mener det har å gjøre med andre verdenskrig. Etter krigen oppsto et behov for rasjonalitet, en frykt for å la seg rive med av sterke følelser. Dessuten har plateindustrien har gjort oss til perfeksjonister, vi forholder oss til musikk som lyd, ikke som levende formidling. Rubatorevolusjonen er en motreaksjon mot dette. I Griegs humanistiske ånd er en imidlertid nødt til å tolke musikken med menneskelig engasjement, hevdet Sandbakken.

Unngikk klisjé-anekdotene Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg vært på omvisninger i Griegs villa på Troldhaugen og på konserter i Troldsalen. Ofte når Sandbakken kom inn på et nytt tema, tenkte jeg i mitt stille sinn: «Nå kommer den gamle røverhistorien om...» eller «det der er nok en overgang til å nevne det morsomme de alltid forteller om...» Sandbakken styrte imidlertid elegant unna de mest forslitte Grieg-anekdotene og tilbød mange nye perspektiver og tankefrø også for en som er oppvokst i et miljø fullt av selverklærte Grieg-biografer.

Da Sandbakken kom inn på forholdet til konen Nina, ble denne bolken rett nok innledet med en fremføring av romansen Jeg elsker dig, som ofte knyttes til henne. Men Nina ble grundigere enn ellers presentert som intellektuell og musiker, ikke kun som hustru og muse. Sandbakken nevnte heller aldri Griegs kjente elskerinne ved navn, men kom isteden med en generell betraktning om hvor dårlig den tidens mannlige kunstnere behandlet konene sine.

Med jevne mellomrom oppfordret Sandbakken publikum til allsang. Vi ble også bedt om å knipse takten til temaet i Griegs klaversonate. Sandbakken holdt seg på et nivå der det verken ble for vanskelig for noen eller for kjedelig for andre, og stemningen i aulaen var bemerkelsesverdig tilforlatelig.

Entusiasme fra flygelkrakken Det gikk aldri lenge mellom fremføringene av musikkeksempler fra scenen – noen ganger i form av små utdrag, noen ganger korte stykker i sin helhet slik at vi også fikk nyte musikken. For å demonstrere hvordan Grieg var inspirert av Robert Schumanns akkorder, satte Sandbakken seg ved flygelet og akkompagnerte seg selv mens han sang Schumanns kjente lied «Im wunderschönen Monat Mai». Også fiolinen (bratsjen hadde han lagt igjen hjemme) ble hyppig brukt for å spille snutter av alt fra Fanitullen til Aleksander Rybaks «Fairytale» – alltid med en relevant kontekst.

Da de kvinnelige studentene fra Griegakademiet sang en lett forkortet versjon av «De norske fjelde» fra Syv barnlige sange, ble det satt i sammenheng med Griegs kjærlighet til barnesang og at han hadde et nært forhold til sanglæreren sin, selv om det er velkjent at han generelt ikke trivdes på skolen. Kvelden ble avsluttet med «I himmelen», den siste av de fire salmene, det aller siste verket Grieg skrev. Sandbakken rundet av med å plassere Griegs musikk en historisk kontekst: Komponisten hadde hatt noe å kjempe for og fikk oppleve unionsoppløsningen to år før sin død. Dette engasjementet kan høres i verkene hans.

Sandbakken koste seg åpenbart på jobb og ble aldri hektisk, til tross for at han hadde en skjerm foran seg som talte ned tiden. Begeistringen hans var mer smittsom enn sesongens influensa, med utrop som «hør på den akkorden her da!» Slik glad-nerding er altfor sjelden vare i norsk kulturliv.

Kontrast til annen Grieg-formidling Gjennom hele kvelden spurte jeg meg stadig oftere: Hvorfor har jeg ikke støtt på denne typen levende, innfallsrik og variert formidling i løpet av utdanningen min? Eller i det store konserthuset som huser Griegs eget orkester og bærer hans navn? Ved innledninger i Grieghallens foaje før konserter med Bergen Filharmoniske Orkester er det altfor sjelden at flygelet tas i bruk eller at orkestermusikerne bidrar.

Og hva med alle de utallige gangene jeg har vært på Troldhaugen eller de to andre komponisthjemmene i bergensområdet, Ole Bulls Lysøen og Harald Sæveruds Siljustøl – hvorfor er det så uvanlig å kombinere tone og tale også der?

Sakte-tv-sendingen ved Grieg-jubileet i 2018 – Grieg minutt for minutt – viste at det finnes mye engasjement og idérikdom, og at eierskapet til Grieg er sterkt i store deler av befolkningen.

Jeg ønsker meg musikkformidling som legger til grunn kontinuitet og publikums vilje til fordypning – ikke kun pliktskyldige arrangementer ved komponistenes jubileer. På Troldhaugen må musikkinteresserte publikummere løpe gjennom villaen på cruise-turistenes premisser. Ved sommerens lunsjkonserter er det lite variasjon både når det gjelder repertoar og ikke minst hvilken historie museet velger å fortelle om Grieg. Vi trenger mer av Sandbakkens og Aarebrots innstilling til formidling – både i akademia og i kulturlivet.

Sandbakken evnet å vise både bredde og dybde – han hadde god balanse mellom de store perspektivene og de morsomme detaljene. Når han dvelte ved småting, var det heller ikke kun krydder, detaljene illustrerte alltid noe viktig. Når han kom med populærkulturelle henvisninger fra vår tid, fungerte de ikke bare som comic relief, de utgjorde alltid musikkvitenskapelige poenger.

Fra kjerring til våroffer Et av verkene Grieg selv var mest stolt av, Symfoniske danser, har i vår tid fått rykte på seg som stivt og kantete. I en av de fire satsene tok Grieg utgangspunkt i folketonen Såg du noko til kjerringa mi. Mot slutten av forelesningen satte Sandbakken seg ved flygelet, spilte orkesterstemmen og sang melodien med tekst. Denne fremføringen ble et strålende eksempel på hvordan rubatoen kan være et livgivende element i musikken. Sandbakken ville ha oss til å leve oss inn i dramatikken i den enkle teksten: Sangen handler om en mann som er oppriktig redd for at konen hans er blitt bergtatt. Sandbakken koblet dette til Griegs ekteskapsproblemer. Kanskje tenkte komponisten på hvor redd han var for å miste Nina?

Idet han dvelte ved den banebrytende akkordbruken til Grieg, trakk Sandbakken linjer 20 år frem i tid til den musikkhistoriske milepælen Vårofferet, og hevdet at Igor Stravinskij lot seg inspirere av Griegs harmonikk. Aldri har jeg vel visst at det var en forbindelse mellom Såg du noko til kjerringa mi og Vårofferet!

For akademikere som trenger ideer til neste forelesning, er det bare å spole til denne heidundrende fremføringen, 3 timer og 19 minutter ute i videoen. Hvis flere professorer hadde bydd på seg selv på den måten Sandbakken gjorde her, ville universitetsverden blitt et bedre sted å være.

For nå kunne jeg høre det: De symfoniske dansene har fått dårlig rykte på grunn av vår tids fortolkning av dem. Takket være Sandbakkens formidling kommer jeg til å lytte til dette verket med helt nye ører fra nå av – og jeg håper jeg snart får høre et orkester spille det mer i tråd med Griegs intensjoner. Med stor kjærlighet til faget og med respekt for sitt mangfoldige publikum, fikk Sandbakken vist hvilke muligheter som ligger i en rubatorevolusjonær tilnærming til det romantiske repertoaret.

Rubatorevolusjonen. Du leste det først på Scenekunst.no.

Her kan du se hele forelesningen.