Rovkapitalismens siste dager

«Ete, elske, slåss og drikke»: tøylesløs fråtsing er myndighetenes anbefalte livsstil i den fiktive amerikanske byen Mahagonny, der alt er tillatt, barene er åpne døgnet rundt og køen til bordellet er uten ende. Denne dødssyndenes pøl er unnfanget av Bertolt Brecht og Kurt Weill, og den figurerer i musikkteaterstykket Byen Mahagonnys oppgang og fall («Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny») fra 1930. I en flengende karikatur av et gjennomkapitalistisk samfunn beskrives menneskenes hang til blind, hedonistisk nytelse – og enkeltes uforbeholdne vilje til å utnytte denne hangen for å tjene mest mulig penger. Mahagonny oppnådde aldri samme suksess som Brecht og Weills første samarbeid, Tolvskillingsoperaen («Die Dreigroschenoper»), som hadde premiere to år før. Det er både litt rart og veldig synd, for førstnevnte har mange av de samme kvalitetene og poengene, bare fortalt på en helt annen måte. Derfor er det prisverdig at Opera Bergen nå har satset på en ambisiøs produksjon av operaen, og at de med dette, ifølge dem selv, sørger for at tyske originalversjonen får sin norgespremiere (selv om de av en eller annen grunn har brukt verkets engelske tittel, The Rise and Fall of the City of Mahagonny). De har også begått en aldri så liten genistrek ved å legge oppsetningen til en nedlagt maskinhall ved et delvis aktivt verft på Laksevåg.

Globalisert opera

I godt over 100 holdt Bergen Mekaniske Verksted til på området, før de gikk konkurs i 2016. Nå leies tomten ut til ulike firmaer, og hele området er fullt av uidentifiserbart skrap, flunkende nye skipsdeler, rustne heisekraner og strøkne yachter om hverandre. Det lukter kjemikalier og suser i rør og pumper, og på den snirklete veien til Opera Bergens rekvirerte dametoalett fikk jeg et glimt av en fyr i oransje kjeledress som jobbet overtid. Selve maskinhallen der forestillingen finner sted, ser ut som om den holder på å falle fra hverandre. Mange vinduer er tettet igjen med papplater, gamle, slitte kraner henger ned fra taket, og rusten blottlegges i den industrielle flombelysningen flere titalls meter over hodene våre. Brecht og Weills antikapitalistiske budskap får flere dimensjoner når oppsetningen bokstavelig talt er omkranset av globaliseringens nådeløse «oppgang og fall». Opera Bergen og regissør Neeme Kuninga har laget en oppsetning i tråd med omgivelsene. Langsmed den ene langveggen står en platting i flere nivåer. Den er sparsomt dekorert med et og annet sittemøbel og tilsynelatende tilfeldig sammenrasket skrot, blant annet et demontert flygel. Til venstre for plattingen sitter orkesteret, og foran den på høyre side står en diger, fullt fungerende SUV.

Som man reder...

Operaen åpner med at de tre skurkene Begbick, Moses og Fatty kommer ut av bilen, som har brutt sammen. De er på flukt fra politiet, på vei til kysten, der det er funnet gull. Uten bil kommer de ingen vei, og under Begbicks ledelse bestemmer de seg for å anlegge en by på stedet, der de ved hjelp av barer og bordeller skal loppe gullgraverne for penger på vei hjem. Det varer ikke lenge før folk strømmer til, og byen fylles av prostituerte, lykkejegere, sprit og penger. Etter at en varslet orkan bøyer av i siste øyeblikk og sparer byen for den totale ødeleggelse, eskalerer fråtsingen til nye høyder. Én eter seg i hjel, en annen blir drept i en åpenbart urettferdig boksekamp. Men tømmerhuggeren Jim begår den eneste synden det ikke finnes tilgivelse for i Mahagonny: Han går tom for penger. Etter å ha invitert hele byen til å drikke whisky på sin regning uten å kunne betale for seg, dømmes han til døden. Hverken elskerinnen Jenny eller hans gjenlevende venner vil låne ham penger, og hele byen vender ham ryggen mens de synger «som man reder, så ligger man». Etter Jims død går byen til grunne, i opprør, protester og inflasjon. Orkanen (eller kanskje Gud), sparte byen, men menneskene ødela den selv.

Klaustrofobisk Verfremdung

I tråd med Brechts idé om det «episke» teatret, der tilskuerne skal stimuleres til å observere og tenke selv, fremfor å la seg rive med i handlingen, er fortellerstilen hakkete og full direkte henvendelser til publikum. Overgangen mellom scenene er ofte brå og innebærer hopp i tid og sted. I denne oppsetningen går scenene over i hverandre, som om alt skjer i ett sammenhengende tidsforløp. Det er et godt grep, for det forsterker den brechtske effekten av at alt dette bare er noe vi blir fortalt fra en scene, snarere enn en fiksjonell virkelighet vi skal svelge med hud og hår. I tillegg skaper det en klaustrofobisk atmosfære, som understreker innbyggernes påstand om at de ikke kan komme til helvete når de dør, fordi de er der allerede. Ingen kostymedesigner er kreditert, men kostymene passer godt inn i de rufsete omgivelsene. De fleste har på seg slitne hverdagsklær med nåtidig snitt og en overvekt av dongeri og lær, med innslag av både rocka og gotiske detaljer. De prostituerte er parodisk grelle med knallsterk sminke og ville parykker.

Strålende skranglemusikk

Selv om det er en god del talte replikker i stykket, er musikken likevel det bærende elementet. Weill blander mange stiler i orkestersatsen; elementer fra jazz og datidens amerikanske populærmusikk er tydelige og messingrekkene fremtredende. Besetningen inkluderer uvanlige instrumenter i orkestersammenheng, som for eksempel en banjo. Musikken er full av rytme og driv, men dissonanser, rykk, rytmiske forskyvninger, og en instrumentering som fremhever kontraster snarere enn å skape harmoni, gjør at det høres skranglete og skrapete ut, litt som en bil som kjører videre i full fart med punkterte dekk. Lydbildet er både insisterende og fragmentert, og det understreker at vi ikke har med en strømlinjeformet fantasifortelling å gjøre. Dette er lyden av kald virkelighet og livets ubarmhjertighet. Opera Bergens Orkester låter svært solid, spesielt den bærende messingseksjonen, og Opera Bergens primus motor, Anne Randine Øverby, dirigerer med kontroll og overskudd. Det er også mange sterke solister på scenen. Shannon Keegan som grunnleggeren Begbick veksler mellom en nesten musikalaktig twang i dybden, som passer godt når hun er grusom og rasende, i sømløs overgang til full operatisk klang i de øvrige delene av registeret. Alexander Kravets’ (Jim) metalliske tenor har ingen problemer med å fylle det enorme rommet, og Eugenia Duschina har både nok vokal kraft og nyanserikdom til å portrettere bordellmamma Jennys iskalde kynisme og glimtvise sårbarhet. Når Bergen operakor forsterkes av resten av ensemblet, låter det knallsterkt, men i slankere passasjer kommer det frem noen ujevnheter. Det gjør imidlertid ikke så mye i dette repertoaret – det passer inn i verkets ruskete uttrykk. 

Endetidstegn

For en borger av 2026 med pessimistiske anlegg føles Mahagonnys endetid skremmende velkjent. Vår tids grenseløse fråtsing i dopaminrush fra de allestedsnærværende skjermene står knapt noe tilbake for Brechts etegilder, orgier og fyllekuler. Og man trenger vel knapt være pessimist for å frykte at rovkapitalismen snart kommer i posisjon til å ta demokratiet som gissel, ettersom perverse mengder makt, penger og kontroll over kritisk infrastruktur samles på stadig færre hender. Det å få Brechts fortelling og Weills musikk fremført såpass overbevisende, i usedvanlig egnede omgivelser, satte en støkk i meg som varer ennå.