Rollespill

«Altså, dere er jo teaterfolk – dere skjønner greia.» Regissør Marius Kolbenstvedt avbryter seg selv før han får introdusert forestillingen Flytende speil for publikum. Vi får altså ikke vite noe særlig om den på forhånd, men det viser seg fort at dette er en forestilling som leker med teaterkonvensjonene. Med et improvisert, nærmest hyperrealistisk spill snakker utøverne om seg selv og relasjonene dem imellom. Forestillingen forsøker å fri seg fra iscenesettelsen og nærme seg noe ekte. Sånn sett er kanskje det uformelle anslaget først og fremst en taktisk måte å sette stemningen på: Med en frekk twist har Kolbenstvedt gjort publikum til de tydeligste rolleinnehaverne i rommet. Flytende speil er en av flere forestillinger under årets festspill i Harstad som kan kalles dokumentarteater eller virkelighetsteater hvor narrativet er basert på virkelige hendelser, og aktørene gjerne representerer seg selv. Når det er sagt, så er jeg usikker på hvor bevisst denne kurateringen er. Festivalen pleier alltid å treffe bredt, med flere forskjellige kunstsjangre på programmet og opplegg både for barn og voksne. Årets festivalprogram fremstår i anledning 60-årsjubileet enda mer fullspekket enn vanlig, og det er vanskelig å få inntrykk av hva som er festivalens tema. Jeg finner det kun nevnt ett sted etter å ha søkt i arkivene på festivalens hjemmesider: «Sameksistens». Begrepet er så romslig at det kan bety alt og ingenting i denne sammenhengen. Det virkelighetsnære teatret har en tydeligere plass i programmet. For eksempel vises Kristina Junttilas Lykkejegerne, hvor ungdommer forteller om sin bakgrunn, og Almenrausch, Tore Vagn Lids hørespill basert på lydopptak med norske kommunister under andre verdenskrig. Her er også den politisk-teatrale plattformen Nordting, som med sine folkeforsamlinger inviterer til diskusjoner om aktuelle politiske spørsmål knyttet til nordområdene. Jeg skal komme tilbake til de nevnte forestillingene, men først litt mer om Flytende speil. Publikums sitteplasser fyller nesten hele det lille kontorlokalet hvor forestillingen finner sted. I midten er det plassert to stoler mot hverandre med et lite kaffebord i mellom. Her sitter de to utøverne Juliana Venter og Torbjørn Davidsen, mens en tredje utøver, Julian Skar, står ved siden av med noen elektroniske musikkinstrumenter. Forestillingen tar form som en mer eller mindre improvisert samtale hvor utøverne forteller om egne liv. Atmosfæren er intim både på grunn av den fysiske nærheten mellom alle i rommet og samtalene som handler om rus, sex, vold og ensomhet. Utøverne fremstår som både prøvende og umiddelbare, de adresseres med sine virkelige navn, og når en av dem mumler, må samtalepartneren flere ganger be ham om å gjenta det som blir sagt. Tekst og skuespill er samtidig såpass sammenhengende og sterkt at det aldri er tvil om profesjonaliteten bak. Det er vanskelig å gjette seg til hva som er utøvernes reelle erfaringer og ikke, eller hvor mye som er improvisert. I denne usikkerheten oppstår en spenning som holder meg fjetret. Forestillingen er konsentrert om denne leken med fantasi og virkelighet. Dette i motsetning til en av de andre forestillingene nevnt innledningsvis, Lykkejegerne, som er mer uttalt i sin målsetting om å formidle personlige historier fra virkeligheten. Her består aktørene av en gruppe ungdommer som etter tur forteller om det å komme som flyktning til Norge fra steder som Eritrea, Kurdistan og Ukraina. Ungdommene forteller om krig, oppløsning av familier og rasisme. Monologene rammes inn av en eritreisk kaffeseremoni hvor publikum sitter på tepper midt på gulvet og blir servert kaffe og snacks underveis. Historiene er fengslende først og fremst fordi vi kommer så tett på hovedpersonene og det selvopplevde. Flere av ungdommene har en sterk og underholdende tilstedeværelse i rommet. Det er for eksempel morsomt når en av dem ringer moren sin som bor i vedkommendes hjemland, slik at alle som er til stede får hilse på henne.

Forestillingen er avhengig av at publikum får sympati for utøverne. De fleste blir nok rørt når et ungt menneske forteller gråtkvalt om tap av sin kultur og egenverdi. Jeg blir i alle fall trist på vedkommendes vegne, men det oppleves også som eneste riktige reaksjon, noe som lugger litt. Hvis man sammenligner med en forestilling som Flytende speil, må også den røre ved publikums følelser, men den er mer tvetydig i form og innhold. Flytende speil har et tydeligere kunstnerisk fundament, heller enn sosialt, noe som gjør det lettere å gå analytisk til verks i møte med den. Lykkejegerne, derimot, drar det mellommenneskelige fokuset for langt når aktører som er utplassert blant publikum skal få oss til å prate sammen om hva som gjør oss lykkelige. På den ene siden fremstår det slapt, rent kunstnerisk, å be publikum dele sitt lykkeligste øyeblikk med fremmede uten en tydelig intensjon. På den andre siden oppleves det påtrengende å bli satt i en situasjon hvor man skal fortelle om privatlivet sitt helt uforberedt. Tror man virkelig at denne type konfrontasjon leder til genuine samtaler? Det er som om verdien av det personlige og det samtalebaserte overvurderes; disse tingene er ikke nødvendigvis interessante i seg selv. Det må fremdeles iscenesettes på en god måte. I Tore Vagn Lids dokumentariske hørespill Almenrausch får vi fortellinger som er oppsiktsvekkende på et personlig så vel som på et samfunnsmessig og historisk plan. Verket ble først vist som teater i 2008, og siden har det vært vist i ulike versjoner. Det dreier seg om norske kommunisters motstandsarbeid under andre verdenskrig, som i etterkant har vært fortiet på grunn av politiske insentiver. Under Festspillene får vi høre kommunistenes vitnesbyrd gjenskapt av skuespillere i tillegg til noen sprakete utdrag av arkivmateriale hvor sentrale personer i Norges kommunistiske parti snakker. Publikum sitter og lytter rundt et bord som er dekket opp med kaffe og kake. Høydepunktet i narrativet er tyskernes storming av kommunistenes skjulested i Øystre Slidre i 1944, en hendelse som ikke er spesielt kjent til tross for at den er omtalt som det største angrepet på norske motstandsfolk under krigen. Hørespillet kan være vanskelig å følge, det er ikke alltid lett å skjønne hvem som snakker eller hvor i hendelsesforløpet vi er. Det er ikke noen stringent historie, her blottlegges blindveier i narrativet, og til slutt har vi kanskje flere spørsmål enn svar. Likevel byr verket på to intense timer med oppmerksom lytting hvor det som fortelles fremstår meningsfullt. Det gjør inntrykk å høre om kommunisten Leikny Bergh, som ble skutt under det nevnte angrepet i 1944, men greide å rømme fra sykehuset etterpå. Det kommer også frem at det var ulike idealer og potensielt motstridende lojaliteter innad i partiet. I en uformell ettersnakk påpeker Lid at få i det hele tatt vet hva kommunistene gjorde. Disse tomrommene, som publikum må fylle på egen hånd, gjør verket engasjerende. Til tross for at det ligger sympati for kommunistene i bunn, en anerkjennelse av deres innsats under krigen, er ikke verket noen helteskildring. På samme måte som i Flytende speil, er det denne flertydigheten som gjør fortellingen rik. Flertydighet som kvalitet er noe jeg blir sittende å tenke på under en av festivalens forestillinger som jeg ennå ikke har nevnt, nemlig Torvald av dramatiker og regissør Ibrahim Fazlic. Her gestalter skuespiller Harald Kolaas en mann basert på karakteren Thorvald Helmer fra Ibsens Et dukkehjem, lagt til tiden etter at Nora forlot ham. Publikum og Torvald sitter rundt et bord hvor vi kan forsyne oss av vin, kokosboller og Kongen av Danmark-drops. I løpet av de to timene forestillingen varer snakker hovedpersonen nærmest uavbrutt om hvordan det er å være en norsk, middelaldrende, heterofil (og så videre) mann i dagens samfunn. Han går løs på woke-kultur og det han mener er venstrevridd kulturelite. Torvald er ofte irriterende, innimellom er han provoserende, men han har også noen gode poenger.

I sin kritikk av Torvald publisert her på Scenekunst.no, skriver Vilde Standal Bøyum at forestillingen glimtvis får henne til å se Torvald og mennene han representerer som offer, og at dette gjør henne provosert fordi hun jo ikke mener at de er det. Det er bra at Fazlic og Kolaas levendegjør karakteren slik at det er mulig å føle sympati for ham, jeg tror ikke fortellingen ville fungert ellers. Når Fazlic lager en forestilling som først og fremst skal presentere en identitet, spiller han på stereotypier for å skape en felles referanseramme med publikum. Så bryter han med disse slik at publikum kan forlate salen med ny innsikt. Problemet er at også dette bruddet fort blir forutsigbart, all den tid man ønsker at forestillingen skal gjøre mer enn å bekrefte fordommer. Det at mennesker er sammensatte, også de man er uenige med, er åpenbart. Når dette likevel er et bærende poeng i denne forestillingen, er det muligens symptomatisk for dagens debattklima. Sånn sett er Torvald kanskje en forestilling vi trenger nå, for å synliggjøre nyanser, til tross for at den i seg selv er noe formelaktig. Torvald og Lykkejegerne er ulike på mange måter, men de er begge samfunnsrelevante. Jeg tror imidlertid forestillingene lider litt av at de er så personfokuserte. Det snevrer inn narrativet. Almenrausch, på sin side, lykkes bedre i å bake inn tema som identitet og klasse i en større ramme. Flytende speil er også svært personlig, men her har de ulike aktørene i forestillingen motstemmer å bryne seg på. Det skaper dynamikk og dybde. Nordting og frontfigur Amund Sjølie Sveen har som alltid en tydelig profil, men benytter seg av en mengde ulike hendelser, personer og uttrykksformer i sin praksis. I Harstad er torget utsmykket med en statue av bevegelsens symbol, en riksrein, i motsetning til Norges riksløve. Sveen er også involvert i New North Academy, en forestilling som tar form av en konferanse som behandler saker som er relevante for nordområdene. Også her løftes problemstillingene opp fra et individuelt til et allmennpolitisk nivå.

Virkelighetsteatret, og ymse avarter, bør ikke overvurdere betydningen av det personlige. Uten tilstrekkelig kunstnerisk bearbeidelse kan forestillingene fremstå mest som terapi eller moralske appeller. Når man blander inn en god dose fortellerkunst, iscenesettelse og andre kunstfaglige virkemidler i virkelighetsgryta, derimot, kan det oppstå nye rom som er besnærende å utforske både for kunstnere og publikum. Festspillene i Nord-Norge 2024 viser forestillinger som i varierende grad skaper disse rommene. Jeg skulle imidlertid ønske at festivalen var tydeligere i sin programmering, for eksempel gjennom et mer presist festivaltema eller ved å arrangere panelsamtaler om dokumentarisk teater. Når festivalen spriker i for mange retninger risikerer den å bli upersonlig. Hadde den i stedet siktet seg inn på enkelttemaer, hadde den tatt både seg selv og forestillingene mer alvorlig.