• teater i kampsonen:
Det skjer, og det har skjedd mye i internasjonalt, og i norsk teater de siste tiårene. Nye begreper, nye stiler, nye forbilder har kastet om på mye. Som regissør og som skrivende, i møter med skuespillere, scenografer, sjefer, dramaturger og journalister, opplever jeg – både hos meg selv og hos andre – en slags optimistisk forvirring: Det som var selvfølgelig er ikke lenger så selvfølgelig. Ord som teater og musikkteater har spaltet seg og blitt grunnleggende sett flerstemte, polyfone. Det samme har samtalene – diskursene – om teater. Inngangene til – og oppfattelsene av – teaterfaget har blitt mange, så også utdannelsene. Men selv om det stadig vekk proklameres, betyr ikke dette at teateret er i krise! (Det eneste som i så fall er i krise er den klisjefylte bruken av ordet krise.) Derimot er teateret generelt – og norsk teater spesielt – inne i en produktiv sone av usikkerhet. Det er bra, for der ligger mulighetene. Men dermed har også forvirringen blitt større. Det samme har faren for akutt fremmedgjøring, dobbeltkommunikasjon, forvirrende konflikter og skinnkonflikter i et vell av potente begreper og spissede slagord.
• metode: tanken om en 'refleksiv etyde':
Som de fleste i teateret vet: Veien fra tekster om teater til teaterscenen er lang og ofte utmattende. Det samme kan sies om den motgående traseen, hvor konkrete erfaringer gjort "på gulvet" og "i kampens hete" kan samkjøres og fraktes tilbake for å tenkes igjennom – i ro og mak. For begge retninger gjelder at den norske veibanen er dårlig og infrastrukturen svakt utbygd. Likefullt finnes noen muligheter – noen portaler eller innganger – hvor produktive møter mellom refleksjon og praksis faktisk finner sted, og hvor det skapes reelle stoffskifter mellom teoretisk praksis og praktisk teori. Det jeg har valgt å kalle reflefksive etyder knytter an til nettopp slike erfaringer. Ordet etyde utvides her fra musikkens mest "klassiske" avdeling (hvor det betyr teknisk øvelse), men sprenger i tillegg grensene for Stanislavskij-skolens typiske "skuespiller-etyder" og utvides til noe i retning av praktiske tankeøvelser for et interessert "teater-felt" som helhet. I dette ligger en bærende forståelse av at det å tenke over også er en øvelse, og at kunsten å tenke uløselig vil måtte henge sammen med kunst overhodet.
Høsten 2014 starter Tore Vagn Lid, som er regissør, kunstnerisk leder for Transiteateret Bergen og professor ved Teaterhøgskolen i Oslo opp programprosjektet «Kunnskaper og ferdigheter for et postdramatisk teater». Denne artikkelserien på Scenekunst.no er knyttet til dette prosjektet. Les mer om prosjektet i dette intervjuet: Vil fylle et «postdramatisk vakuum» (25.06.14)