Puddelrock og puddelbarokk

Brageteatrets Robin Hood og den Sorte Hette starter allerede ute i foajeen på Drammen teater. Mellom spente små og store publikummere ses og høres brått noen som ikke ligner på alle de andre. To puddelrockere sprenger seg fram, hoier og roper. Det er den berømte Robin Hood (Lars Halvor Andreassen) og kompisen hans, Dalern (Håkon T. Nielsen). Når vi kommer inn i salen, treffer vi en hel gjeng – de er fire rockere i tallet. Vennene til Robin er både lune og godhjerta, det er ingenting å være redd for. Snart kommer også en prinsesse, Johanna (Marte Mørland), med en soldat på slep. Røverne bruker et barn som kamuflasje og trekker seg stille bakover, mens den outrerte, rosakledde og barokke prinsessen stiller seg på en liten krakk og forkynner: «Nå åpner snart rikhetsfestivalen! Der skal alle fattigfolk få lov til å se på de rikes skatter!» For å finansiere rikhetsfestivalen har denne onde herskeren krevd inn enda mer skatt fra de fattige enn før. Slikt blir man ikke populær av, men det skjønner ikke prinsessen.

Like grønt gress over det hele

Når vi kommer inn i salen, er scenen dekket med knallgrønt kunstgress, inkludert trapper og klosser som bidrar til dynamikk i scenebildet. Lange, lysende neonslanger henger ned fra taket og samler seg som henholdsvis Sherwoodskogens neongrønne trær og slottets neonrosa søyler. Scenografien gir forestillingen et tydelig, lekent uttrykk som spiller godt sammen med det høye tempoet. Produksjonen er liten, lett og turnévennlig. Scenografien er enkel og effektiv, med elementer som skuespillerne selv bærer inn og ut. Det visuelle uttrykket følges opp i musikk og bevegelse. Håvard Gressum Antonsen har lagd en pen rekke nye sanger som funker fint som brudd, krutt og fordypning underveis, mens Sunniva Skeide har satt sammen noen herlige dansekoreografier for hele ensemblet. I åpningsscenen inne i salen møter vi Robin Hood og gjengen hans gjennom en rocka sang. De er herlig selvtilfredse og lever det gode liv i telt ute i skogen. Sangen går i høyt tempo, drevet av skarp tromming, kjappe cymbaler og en insisterende gitar. «Det er jeg som er Robin, Robin Hood», gjentas som et slagord, i en tekst som ellers handler om å ta fra de rike, men egentlig ikke om å gi til de fattige. Slik kan vi allerede her ane at Robin Hood har beveget bort fra idealene sine. Låta sitter som et skudd, og med samkjørt, enkel og effektiv koreografi fester den seg hos publikum. Men noe har altså skjedd med Robin. Han virker selvopptatt og egoistisk, og heltestatusen ser ut til å ha gått til hodet på ham. Vi skjønner snart at han har blitt mer opptatt av å være populær enn av å hjelpe de fattige.

Fordeler og forventninger med kjent stoff

Fortellingen om Robin Hood er hundrevis av år gammel, men mange husker kanskje Disney-filmen fra 1973 aller best. Robin, Lille-John og Broder Tuck er de gode, som stjeler fra de rike og gir til de fattige. I Disney-filmen er prins Johan og Kong Rikard Løvehjerte karakterer, og det samme er den vakre lady Marion, som er kongens datter. Alle karakterene er med inn i denne forestillingen, men rollene er vridd på. Når man bruker en historie som mange kan, får man mye gratis med tanke på gjenkjennelighet. Mange kjenner figurene fra før, og truppen trenger ikke bruke så mye tid på å etablere universet. Det er gøy når ting ikke er slik vi forventer. Når man har sett filmen, forventer man å møte en ond prins Johan, men her får vi prinsesse Johanna. Vi venter at Robin bare er god, men det er han ikke. Han har svikta det han en gang stod for, og blitt mer opptatt av seg sjøl enn av de svake i samfunnet. Snart viser det seg at en ny tyv har kommet til skogen, den Sorte Hette. Mens Robin Hood ikke lenger er så opptatt av å gi alt han stjeler til de fattige, gjør Sorte Hette akkurat det. I tillegg synes de som ser Sorte Hette at han er både stilig, stille og elegant. Gjengen til Robin synes det er en god ting at flere vil hjelpe, men Robin ser ham bare som en konkurrent. «Det er ikke en popularitetskonkurranse», forsøker vennene å si. Men Robin er redd for at hans tid er forbi. «Min tid er nå!», roper han frustrert. Han vil ikke miste posisjonen sin.

Noen må være fattige

Mens Robin kjemper for å være den kuleste helten, tråkker prinsesse Johanna Nottinghams innbyggere under hælen. Hvem skal sørge for at forskjellene jevnes ut?

Den jålete og fjollete prinsesse Johanna skråler: Hvis noen skal være rike, må andre være fattige, ellers er det ingen vits i. Egentlig er det jo kong Rikard Løvehjerte som er regenten, men da han dro ut i en ny krig, overlot han makten midlertidig til søsteren sin. Rikards datter, lady Marion, er del av hoffet. Marion ligner ikke på tanten sin. Hun synes man skal dele når man har mye, og at alle skal ha nok til å klare seg. Den gale prinsesse Johanna vil gjerne ta makten selv når Kong Rikard en dag dør, og hun tror selv på at hun er den åpenbare leder. «Klart folk vil bytte rettferdighet mot underholdning», hyler hun, og trykker opp sedler med sitt eget bilde på. Hun vil gjerne halshugge folk, og se hodene hoppe som sprettballer bortover scenen.

Hele ensemblet klovner, tuller, synger og danser seg gjennom historien. De er samspilte, og nesten alle spiller flere roller, noe som gir forestillingen ekstra driv. Spillestilen er stor og fysisk, sprudlende og freidig. Humoren sitter fordi den er tydelig timet, fysisk og presist spilt, med vitser som veksler mellom det banale og det mer snedige.

Likevel er det ikke fritt for at latteren setter seg fast i halsen når man lar tankene fly til verdens mektigste menneske, som Johanna på mange måter ligner ganske mye på. Alt det som er så absurd, spinnvilt og koko hos den onde prinsessen, som elsker bling og det å være rik, det er ting USAs president Trump kunne være troende til å si og gjøre. Ingenting kan toppe virkeligheten for tiden, men det er deilig, deilig å le av dumskapen og ignoransen. Når også Robin Hood ser ut til å rammes av selvforelskelse, er det godt at han rykkes tilbake i virkeligheten av en mye kulere utfordrer. Høy hockey

Robin Hoods røverbande er rockere i dongeri med høy hockey, bandanaskjerf og kjetting, som de sitter fast i 1980-tallets estetikk. Johanna er iført en overdådig rosa barokkjole med sløyfer og en liten seilskute i hatten, mens lady Marion er mer rock enn barokk, og fyller rollen som en mellomfigur med en frekk, hvit t-skjorte over et romantisk korsett og knallgrønt tyllskjørt. Både rockere og barokkere har puddelsveis, så her er det både puddelrock og puddelbarokk, og selv Marion har et stort, herlig krøllhode. Det er gledelig at teatersjef Nora Evensen fortsetter å gi Nils Petter Mørland tillit som dramatiker ved Brageteatret. Han var hennes forgjenger, og har fra før, i to årtier skapt og improvisert fram komikk og begeistring ved Det Andre Teatret sammen med gjengen der. Søsteren Marte Mørland har vært en nær samarbeidspartner gjennom alle årene. Sammen har de vunnet Norgesmesterskap i teatersport, og Martes komiske talent får fritt spillerom som den elleville og karikerte prinsesse Johanna. Uttrykket deres er karakteristisk, med en tydelig spillestil. Nå bruker de den samme formen, det samme vitsespråket og universet de selv har skapt, og overfører det til en kjent legende, noe som gjør improtradisjonen de står i til noe som treffer bredt. De vet hva som funker. Dette er de proffe på. Legenden om Robin Hood har blitt fortalt igjen og igjen gjennom århundrene. Lite er sikkert historisk, og mye av det vi tenker på som en klassisk del av historien har blitt lagt til etter hvert. Slik sett føyer Brageteatrets oppsetning seg inn i en fin tradisjon, der historien stadig skapes på nytt. Den leker videre med en historie som alltid har vært i endring og bevegelse.