Publikum på prøve

Det blåser kuling i Trondheim når jeg trasker opp stiene rundt Kristiansten festning. Jeg har funnet veien hit ved å følge røde bånd som er knyttet rundt lyktestolper. Jeg har fått beskjed om å gå alene uten musikk på øret. For min del innebærer denne spaserturen å vandre tilbake dit jeg kom fra, før jeg troppet opp på startstedet for forestillingen Pilegrim av danserne i Supernova. Denne transportetappen, som tar omtrent tyve minutter, er nokså begivenhetsløs. Den kunne vært en hvilken som helst spasertur gjennom sentrum. Det skapes imidlertid en forventning i meg, for når utøverne krever denne innsatsen av publikum, så må vel belønningen være tilsvarende stor?

Mister kontakten Framme ved festningen møter jeg en dame kledd i et kostyme som ser middelaldersk ut. Hun har på seg en slags kjortel med en brynje over. Kostymet passer til skogen og de militære omgivelsene, og når vinden tar tak i tekstilene skapes en dramatisk effekt. Dette er en forestilling som oppleves av én tilskuer om gangen og i starten er det åpenbart at jeg skal følge etter utøveren. Men så mister vi fullstendig kontakten. Utøveren danser stumt rundt, hun bøyer seg mot bakken, går hit og dit mellom trærne og springer rundt mens hun holder en grein i hver hånd. Hun virker som hun er i sin egen verden, og jeg blir usikker på om det er meningen at jeg fortsatt skal følge henne eller utforske på egen hånd. Jeg velger å se meg rundt og oppsøker to andre utøvere i lignende kostymer. En av dem synger en høystemt variant av poplåten Fuck the pain away, men ingen av dem enser meg. På et tidspunkt står den ene utøveren på alle fire og dytter hodet inn i stammen på ei furu, mens kvinnen som opprinnelig møtte meg pirker henne i ryggen med en pinne. Jeg greier ikke å se noen sammenheng eller mening i handlingene som utføres. Det føles som å jukse når jeg til slutt spør en fotograf om det er meningen at jeg skal forlate området når jeg selv føler for det. Da blir det tydelig at “min” utøver skal føre meg bort fra plassen, og vi får det med ett litt travelt idet neste publikummer kommer gående mot oss.

Det har sjeldent vært så uklart for meg hva som er min rolle eller hva utøverne ønsker å formidle i løpet av en forestilling. Dette aspektet, publikumskontrakten, viser seg å bli et nøkkelfenomen i møte med flere av Multiplié dansefestivals programposter. Tydeligst er det under Playhouse av det finske kunstnerkollektivet Wauhaus, som beskrives som et verksted heller enn en forestilling. Jeg tas med inn i et rom med en tydelig gym-estetikk; en gammeldags bukk er satt opp i det ene hjørnet og et par gymnastikkbenker i det andre. Men det er også to bilseter her og på gulvet ligger et par pisker. Mannen som tar i mot meg har på seg en trang sykkelshorts og skinnvest over en neongrønn t-skjorte. På armen har han tatovert ordet “lover”. Han forsikrer meg om at det er frivillig å delta på alt som skjer i dette rommet.

SM-gymnastikk I motsetning til Pilegrim, er det her en kontinuerlig kommunikasjon mellom publikum og utøvere. Vi får oppgaver som vi skal utføre sammen med en tilfeldig partner. Det er latent erotisk: Vi klemmer hverandre uten å gi slipp, helt til vi ender opp i en bylt på gulvet. Senere skal jeg be partneren min om å klype, dra, slå eller utføre noe annet halvaggressivt mot meg. Poenget er å utforske egne grenser og å lytte til hverandre slik at det hele fortoner seg som et samarbeid. Deltakerne er forsiktige, og de mest absurde scenarioene blir forsøkt ufarliggjort med nervøs latter. Det er noe av det kleineste jeg har vært med på. Jeg mønstrer alt jeg har av det kritiker Susanne Christensen kaller for “kunstkritisk opplevelsesvillighet”. I det ligger det noe essensielt, for jeg vil heller bli svett enn å kjede meg. Det oppstår en spenning mellom de pedagogiske formuleringene om samtykke og valgfrihet som gjentas i løpet av seansen og en annen realitet: Dette skal være litt ubehagelig. Det er en gjensidig forståelse mellom meg som publikummer og arrangørene. Det blir likevel tynt, for det er først og fremst ubehaget som farger opplevelsen og ikke prosjektets innhold. Jeg opplever heller ikke noen spesiell tilknytning til mine partnere. En av dem forteller derimot at hun føler seg tryggere på meg etter at vi har omfavnet hverandre i flere minutter. Jeg hører selv hvor åpenbart det er at jeg lyver når jeg på klønete vis forsøker å gjengjelde komplimentet.

Enhjørning blant gamle travere En annen forestilling som får meg til å reflektere over min rolle som publikummer er Gentle Unicorn av italienske Chiara Bersani. Publikum sitter på gulvet inne i en black box mens Bersani ligger på en hvit dansematte i midten. Bersani har medfødt benskjørhet, noe som blant annet medfører veksthemming. Den lille kroppen på knapt en meter ligger lenge i ro, med bare noen små bevegelser i armer og ben. Hun har på seg en kort, hvit kjole. Det spilles av en knitrende lyd, som når man knøvler sammen dropspapir. Det er lett å forestille seg at det er Bersanis ledd som lager lyden, og slik understrekes kroppens sårbarhet. I programteksten sammenligner hun seg selv med en enhjørning og spiller dermed på sin annerledeshet.

I løpet av forestillingen skjer det ikke så mye annet enn at Bersani krabber sakte forbi publikum og setter seg nesten i fanget til enkelte. Hun drar seg bortover gulvet, og jeg tenker at det må være anstrengende. Hun holder øyekontakt med oss, det oppstår en nærhet som føles ekte. Noen ganger, når Bersani står på hender og knær foran en ny person, løfter hun på det ene benet slik at tærne krummer seg. Det er en virkningsfull gest som helt uten ord formidler vennlighet og nysgjerrighet. Bersani snakker ikke i løpet av forestillingen, men gisper, sukker eller klukkler, hvorpå publikum ler med på et påfallende omsorgsfullt vis. Jeg kjenner en ambivalens, for ville publikum ha opplevd det hele like rørende hvis det var en såkalt majoritetskropp på scenen? For min del tror jeg ikke det. Tvert imot er det noen partier som er alt for langdryge og nedstrippet, og med en konvensjonell utøver i tillegg hadde det rett og slett vært kjedelig. Er jeg dermed med på å stakkarsliggjøre Bersani? Jeg undrer meg over hvem som egentlig er mest eksponert her, utøver eller publikum.

Langstrakt program Årets festival var fremdeles noe preget av korona-restriksjonene, selv om disse var opphørt da den fant sted. Den strakk seg nemlig over elleve dager, men programmet var ikke egentlig omfattende nok til å fylle hele perioden. De to siste årene har festivalen beklageligvis blitt avlyst på grunn av pandemien, men i 2019 ble den avholdt slik vi kjenner den: Da besto festivalen av seks dager med flere unike forestillinger per dag. Hvis man primært er interessert i forestillinger – og ser bort fra samtaler, verksteder og boklanseringer – ble det denne gang flere korte dager med kun én eller ingen nye forestillinger å se. Til gjengjeld var det tre forestillinger som kun ble vist på festivalens nest siste dag, og selv fikk jeg ikke med meg disse da jeg ikke kunne være til stede hele perioden. Det var skuffende, men jeg regner med at det ville vært organisert annerledes hadde det ikke vært for restriksjonene i planleggingsfasen.

Programmeringen føyer seg inn som en del av festivalens møte med publikum og hvordan disse møtene ble tilrettelagt. Det er først og fremst dette jeg kommer til å huske, slik det artet seg i Pilegrim, Playhouse og Gentle Unicorn. På hver sin måte var relasjonene, eller fraværet av dem, bemerkelsesverdige – i større grad enn innholdet i hvert enkelt arrangement. Et unntak er Chotto Xenos av Akram Khan Company, som var så visuelt slående at det til tider var en fryd å se på (denne forestillingen er anmeldt her på Scenekunst.no tidligere). Jeg sitter igjen med inntrykk av en festival som ikke helt fant sin form, og hvor flere av forestillingene ikke greide å benytte seg av potensialet som ligger i eksempelvis det offentlige rom eller relasjoner. Forhåpentligvis vil vi få en mer tettpakket og innholdsrik festivalfølelse neste år, når festivalen har ristet av seg alt korona-etterslep.