Priser til glede og besvær

Maren Saedi, student i kostymedesign, skriver en engasjerende og inspirerende kronikk på Scenekunst.no 2. mars hvor hun etterlyser en egen priskategori for kostymedesign under Heddaprisen. Inspirerende fordi det forteller oss at vårt langvarige arbeid med prisen blir tatt på alvor. Heddaprisen har jo også hatt nettopp dét som ambisjon: Å inspirere. Å sette pris på. Å verdsette. Å beundre, hylle, anerkjenne, og HEDDA er – som enhver pris, får vi tro – en kjærlighetserklæring til kunstarten den hyller. Det er også en pris som opp gjennom årene har forsøkt å være raus mot en bransje hvor mange gir mye av seg selv hele tiden. Men den har aldri vært ment som en fasit, aldri som den endelige og eneste dommen.

Meninger om Heddaprisen fra unge profesjonelle som forhåpentligvis står foran lange og givende karrierer i feltet er derfor inspirerende, og synspunktene vil bli tatt med inn i Heddakomiteens kontinuerlige arbeid med prisen. Noe må vi likevel få kommentere her:

Organisering og kategorier Norsk teater- og orkesterforening (NTO) har initiert og eier prisen. Det vil si at den er finansiert av NTOs medlemsteatre. NTO har oppnevnt en egen Heddakomité som i sin tur utnevner juryen. Komiteen har det faglige ansvaret for prisen og er blant annet ansvarlig for hvilke kategorier det deles ut priser i. Dette har utviklet seg i alle år, helt siden den første utdelingen i 1998, og hele tiden i dialog med bransjen.

Selvsagt kunne det vært en egen pris for kostymedesign. Og selvsagt blir dette diskutert. På samme måte som det finnes faglige argumenter for egne kategorier til også andre disipliner og prestasjoner. Men vi har endt på dagens ordning av flere grunner. Blant annet er det ofte slik at det er én og samme person som har ansvar for både kostymer og scenografi i en forestilling, og juryen vil da kunne velge å løfte frem begge sidene ved den visuelle helheten som vedkommende har skapt. Samtidig vurderer juryen fra gang til gang om det er kostymedesign, scenografi eller begge som i det enkelte tilfellet fortjener en nominasjon eller pris.

Flere fagfelt har opp gjennom årene konkurrert i samlekategorier, og i dag eksisterer to designpriser: «scenografi og kostymedesign» og «audiovisuell design». Den siste inkluderer video, lysdesign, lyddesign, musikk. Grenseoppgangene er krevende og spennende – og hele tiden under lupen og til debatt i komiteen.

Juryens arbeid Heddaprisen har alltid forsøkt å finne balansen mellom egne ambisjoner og realisme når det kommer til ressurser som økonomi, tid og mennesker, men også hva vi kan «utsette» en jury for av arbeidsmengde, forventet kompetanse og oversikt.

Ulike priser har ulike juryordninger. For Heddaprisen er det slik: Forestillingene skal sees. Live. Punktum. Dette er selvsagt meget krevende for en syvpersoners-jury i et land med store avstander og enkelte ganger korte spilleperioder.

Dernest er det snakk om én jury. Én jury som vurderer alt prisen favner innenfor alle kategorier. Heddajuryen består ikke av medlemmer som velges på grunn av sin spesialkompetanse innen ett felt. Alle juryens syv medlemmer forventes å ha en bred teaterfaglig plattform og må forholde seg til helheten – forestillingen – og kunne vurdere så vel regi- og skuespillerprestasjoner, som scenetekst og kostymer. Aktive scenekunstnere som er involvert i mange produksjoner blir i så måte fort inhabile.

Videre er ressurser selvsagt helt avgjørende. I motsetning til hva mange kan synes å tro er hverken NTO eller HEDDA sterke økonomier. Hedda er et spleiselag mellom NTO-teatrene, hvor hovedinvesteringen ikke er festen, men juryarbeidet – og hvor vi får mye ut av det faktum at vi som bransje er selvforsynt med gode festarrangører.

De færreste får I forrige sesong så og vurderte Heddajuryen hele 173 norske produksjoner. Mange strålende arbeider blir altså sett. Diskutert grundig. Anerkjent som svært gode. Bare noen få av disse blir nominert. Og la meg stoppe litt ved dette: Noen få blir nominert blant mengder av strålende arbeid. For det er altså ikke slik med HEDDA som det i blant spøkes med i andre prisutdelinger: «Slapp av – alle får». Nei, alle får ikke. De fleste får ikke. Til det er bransjen for stor og de profesjonelle aktørene for mange. Kun noen veldig få av svært mange gode prestasjoner kommer gjennom nåløyet og får synlig heder gjennom en nominasjon eller en pris.

Vi synes nok Maren Saedi gir et litt fordreid bilde når hun hevder at man må tilbake til 2004 for å «finne en prisvinner for kostymedesign», samt at kostymedesign i andre land blir anerkjent og priset, mens i «Norge derimot, er saken en helt annen». Vi kan ikke snakke for filmen, men senest i 2017 vant Olav Myrtvedt Heddaprisen for beste scenografi og kostymedesign til «Orlando». Han vant med andre ord for sitt kostymedesign. Og han vant for scenografien. Samme år ble Katrin Nottrodt nominert for scenografi og kostymedesign til forestillingen «Som dere vil». I 2016 gikk to av tre nominasjoner til kostymer og scenografi, og i 2015 ble Ingo Krügler nominert for kostymer til «Et drømspill», mens Rebecca Ringst ble nominert for scenografien, altså som et team, slik Saedi etterlyser. I 2014 vant Bård Lie Thorbjørnsen for både kostymer og scenografi. Og så videre.

Vurderinger og diskusjoner Men som sagt. Hvilke kategorier som skal vurderes er til kontinuerlig debatt i møtene i Heddakomiteen. Vurderingene er både faglige, økonomiske og praktiske. Hva finnes det faglige sterke argumenter for? Hva har vi råd til å finansiere? Hvem andre kan bidra? Hva har vi kapasitet til å vurdere? Hva er viktigst på listen over alt vi ønsker oss, men ikke har kapasitet til i dag?

Og siden vi skal være åpne og ærlige: Vi ville ikke vært mye til teatermennesker om vi ikke også lot det følgende spørsmålet gjøre balanseøvelsen enda mer krevende: Hvor mange enkeltpriser tåler HEDDA som forestilling?

Morten Gjelten, direktør Norsk teater- og orkesterforening