Poseringens by

«Velkommen inn i City of Passion, en altoppslukende fiksjon med en bymur av tekst og kostyme. (…) I City of Passion undersøker vi hvordan fantasien er vår evne til å forstå at vi ikke bare er subjekter i en verden, men aktive transformatorer av den. I en tid preget av binære fortellinger trenger vi fiksjon og fantasi for å gå inn i perspektiver som ikke er våres , karakterer som observerer turbulensen på en overdreven, frenetisk og paranoid måte. (…)».

Det er lørdag 15. januar. Klokka nærmer seg 19.30, og jeg står hutrende på den lille parkeringsplassen utenfor Kaffe-Fuglen i St. Halvardsgate i Gamlebyen. En malerisk sminket mann med en stor, tupert parykk på hodet og ikledd en kostymekreasjon som ser ut som en krysning av en rysje-kjole og en dressjakke, står nonchalant og venter. Rundt ham samler det seg gradvis en spredt gjeng.

Karakteren begynner å snakke. Jeg hører ham ikke så godt fra der jeg står, men det er en slags fusjon mellom løsrevne poetiske setninger og praktiske beskjeder. Vi må gå inn i grupper på tre og tre. I første etasje ligger «city of toilets», der kan vi også henge fra oss ytterklærne før vi beveger oss opp trappen der forestillingen skal finne sted. Før vi setter oss, fårvi servert hvert vårt glass valgfri vin. På hver stol er det plassert et eple og et program formet som en Lonely Planet-reiseguide .

Det er et provisorisk lokale. Det finnes ingen inndekning, og lyset ser ut til å være enkelt arrangert. Scenografien ligger spredt utover det dype spillerommet som et gulvlandskap av stueplanter, romantiske lamper med rysjer og blomstermønster, en lavalampe og en lysende hagegnom. Her er rosa stearinlys, en hvit gips-jesus med utstrakte hender som snurrer langsomt rundt, en figur som forestiller to fluesopp, ulike nips- og porselelensfigurer. Tingene er plassert på toppen av små forhøyninger eller stabler, som stilleben eller varder.

Flere steder er det satt opp skiltstolper i tre med skiltpiler som peker i ulike retninger: ‘City of fashion’, ‘City of Porsgrunn’, ‘City of truth’, ‘City of satan’, ‘Sex and the City’. Midt i dette landskapet sitter tre aktører i lotusstilling, de beveger overkroppene og armene langsomt, som sjøgress i en mild undervannsstrøm. De har overlessede rokokko-kjoler med store skjørt og enorme tuperte parykker som dekker hodene og mesteparten av ansiktene deres. Kostymene får dem til å ligne en mellomting mellom renessanseoverklasse og fantasimonstrene i Spike Jonzes filmatisering av Where the Wild Things Are. På en balkong ytterst på høyre side av scenen står en kvinnelig DJ bak et miksebord og styrer musikk og lyd under noe som likner en tacky betlehemsstjerne.

Tre renessansefeministiske søstre Det er de tre søstrene – Charity, Carmenta og Ops – sine brokete blikk på en alternativ virkelighet vi får følge i løpet av forestillingen. I dette universet befinner de seg tilsynelatende innestengt i en form for romlig limbo. Det refereres stadig til «Daddy», et slags overhode – muligens et bilde på Mannen – som ser ut til å ha overlatt dem til seg selv. Innestengt i det retningsløse ingenmannslandet tilbringer søstrene tiden med å klage, krangle, posere, krabbe omkring på scenen som mekaniske leketøy, lese høyt, drikke te, spise kake og gre håret. Sceneteksten tegner opp en dramatisk verden som befinner seg nærere poesiens assosiasjonslogikk enn noe uttalt og retningsgivende narrativ:

Tror du at det å re opp senga er en slags spirituell metafor? Jeg hadde sex med en som drev med manuelt arbeid en gang. Her om dagen drømte jeg at jeg steg opp av et sneglehus som en gudinne.

Replikkene bygger i liten grad på hverandre. Søstrene fremstår som figmenter av samme kropp og bevissthet. De henvender seg først og fremst til publikum som i en konstant søken etter å bli beundret. En konsekvens av at karakterene hele veien opptrer som adskilte satelitter, og at dette (så og si) aldri brytes opp, er at forestillingen etter hvert oppleves nokså statisk. Her savner jeg en mer fremtredende lysdesign som kunne understøttet atmosfæren og scenekomposisjonen eller skapt flere kontraster og brudd. Heller ikke det sparsommelige lydbildet, en skranglete synth, bidrar til å tilføre mer dynamikk og driv.

Tempoet på scenen er gjennomgående dvelende og repetitivt, bevegelsene er stort sett langsomme og poserende, og det foreligger i liten grad noen retningsgivende avgrensing midt i all tvetydigheten. Dette blir også forestillingens problem.

City of posing «Vi leker med representasjonens virke og styrke som en demonisk og altavgjørende kraft hinsides samtidens politiske diskurs» står det i programmet. Det er akkurat så tvetydig og vagt at det blir veldig fristende bare å nikke innforstått mens man hviler haken ettertenksomt mellom tommel og pekefinger. Men hva innebærer det egentlig, sånn konkret, å ‘leke med representasjonens virke og styrke som en demonisk og altavgjørende kraft hinsides samtidens politiske diskurs’? Det skal vel godt gjøres at en teaterforestilling virkelig er hinsides samtidens politiske diskurs? Kanskje er den tvert i mot påfallende representativ for hegemonisk diskurs, især diskurs og strømninger innen det frie kunstfeltet hvor brudd med for eksempel binær representasjon av kjønn og seksualitet (heldigvis) ikke på noen måte er et sjeldent skue?

Forestillingen beskrives videre som en ‘frankenstein-kompositt’. Dette bildet er interessant fordi Frankenstein som kjent er en fortelling om en skapning som ikke samsvarer med intensjonene vitenskapsmannen hadde da han skapte den. Vesenet antar en egen form. Her finnes en tydelig parallell til samfunnsdiskursens konstituerende og produserende kraft når det kommer til både kjønnenes og seksualitetens performative uttrykk, men City of Passion kunne gått lenger i sin utforskning. Er den såkalte ‘renessansefeminismen’ en feminisme som holder seg innenfor Frankensteins, eller Daddy’s, opptegnede paradigme?

Skuespillernes gjennomgående posering sender tankene mine til den feministiske teoretikeren og filosofen Judith Butlers utgivelse Gender trouble fra 1990 hvor hun analyserer kjønn som en sosial konstruksjon og tar for seg det performative aspektet ved kjønnsroller og våre forventninger til både menns og kvinners performative opptredener i offentligheten. Jeg tar meg i å ønske at forestillingen hadde gått dypere ned i materien enn det rent poserende og hadde forsøkt å nærme seg potensielle smertepunkt eller paradokser.

Lidenskap og selvoppgivelse I City of Passion finnes det ingen motpoler, men tilsynelatende heller ingen frihet. Avlesningen av ufrihet kommer av at karakterene fremstår narsissistiske og låst i både rom og tenkning. Men som det står i forestillingsprogrammet, «vi er ikke bare subjekter i en verden, men aktive transformatorer av den». Jeg synes City of Passion tydeliggjør det første mer enn det andre og skulle ønske den hadde vært modigere i sitt forsøk på transformasjon.

Virkemidlene i City of Passion blir for fragmenterte, og forestillingen er så full av kommentarer til samtid, mytologi, historie, populærkultur og diskurs at det er vanskelig å finne en kjerne. I tillegg gjør det ironiske tilsnittet i alt fra kostymer til scenografi og replikker at forestillingen på sett og vis blir ufarlig på den måten at det ikke står noe særlig på spill.

Det mest påfallende med City of Passion er nemlig fraværet av lidenskap. Og slik sett favner forestillingen kanskje likevel noe fremtredende ved vår tid. Charity, Carmenta og Ops beskriver eksplisitte seksuelle handlinger med likegyldig og dekadent distanse, som om ingenting egentlig betyr noe. Med sin stilistiske og utstuderte posering og selvbevisste blikk mot publikum understrekes det, tilsiktet eller utilsiktet, hvordan posering blitt en del av seksualitetens moderne prosjekt og hvordan mennesker har fått en voyeuristisk relasjon til seg selv.

For oppstår ikke lidenskapen først i det øyeblikket man slutter å være selvbevisst? Er ikke lidenskap nettopp det å gå fullstendig opp i noe utenfor seg selv, og dermed grunnleggende selvoppgivende i sin natur? Kanskje er det den type frihet som er vanskeligst tilgjengelig for mange av oss.