Politisk gambling i Sameland

Artlab Lapland er en rimelig eksklusiv affære: kun en liten busslast på vel 40 publikummere får bli med på seansen en times kjøretid fra Tromsø sentrum. Vi fester setebeltene og blir vartet opp av en kasinovert og to vertinner, ikledt en oppstylet blanding av tradisjonelle samiske skjerf, sort bowlerhatt og blonder. De serverer husets drink basert på sevje og gin, mens menyen i setelommene lokker med sjetongpakker, merchandise, og en oppfordring om å kontakte vertinnene for en «privat opplevelse».

På skjermen i bussen snurrer en halvsatirisk dokumentar om samehistorie og kasino Golden Ájas tilblivelse. Idéen tilhører finansmannen Anders Andersson Labba, en moderne same i dress som er blitt inspirert av hvordan urfolksgrupper i USA holder liv i lokalsamfunnet med kasinovirksomhet og gambling. Han vil prøve det samme i Norge, og finner ut at en kongelig resolusjon fra 1754 gir ham råderett over landet på den gamle Lappa-siidaen, som kan trumfe gamblingforbudet i Norge. Velkommen til den samiske kasinoverden.

Laboratorium for scenekunst ArtLab er et samarbeid mellom Radart, Hålogaland Teater og Dramatikkens hus, hvor forskjellige kunstnere prøver ut idéer for publikum en gang i måneden. Stikkord er stunt, forskning, og lek, og kravet er derfor ikke et fiks ferdig scenekunstprodukt, men et punkt i en kunstnerisk prosess. ArtLab Lapland er basert på researchturer forfatter Sigbjørn Skåden og billedkunstner og arkitekt Joar Nango har gjort til urfolksreservater i USA, de forsøker å både gjenspeile og snu rundt på tematikken i samisk fortolkning. I opptakten til kvelden har arrangementets Facebook-side vært hyppig brukt for å få frem mediedekning av forestillingen, artistene som skal komme, og amerikanske urfolksgrupper som bruker kasinoinntekter til å finansiere helse- og velferdstjenester for lokalsamfunnet.

Artlaben er slik verken en forestilling eller en installasjon, men et eksperiment mellom ulike kunstformer som er betinget av at publikum er deltagere snarere enn tilskuere. Politisk trekker den paralleller til urfolks svært forskjellige status i Norge og USA, spesielt i møtet mellom nykapitalistisk entreprenørskap og verdier som handler om fellesskap og gruppetilhørighet. Den gir også assosiasjoner til happenings av typen som blant andre Richard Schechner lå i fronten for på 70-tallet, og som har gjort et slags comeback innen europeisk teater de siste årene.

Tacky og hot Golden Ája kasino er akkurat så tacky som forventet. Like av hovedveien, med fjellene i bakgrunnen, stanser bussen ved et hvitt hus med glorete skilt. Samiske dealere får kjapt omsetning på sjetongene våre, og de ivrigste gjestene løper rett bort til første bord for å spille poker. Andre kjøper en drink i baren, kikker på utstillingsmontrene, eller prater seg i mellom. Det snakkes samisk fra skuespillerne, mens gjestene mest bruker norsk og engelsk. Selv om vi alle vet at det er et kunstverk, krysser det virtuelle og det virkelige over i hverandre etter hvert som kvelden skrider frem.

To opplevelser må fremheves: på et tidspunkt stanser alt, og dealerne glir lydløst opp mot scenen for en minikonsert som gir en liten smak av spennende kunstnerskap. På sidelinjen, bak baren, foregår den tidligere omtalte ”private experience” med vertinnene. Prisen avtales direkte med dem, og foregår på et lite rom ovenpå, innredet med reinsdyrskinn, hvor en terning avgjør hvilken opplevelse gjesten får. Som scenekunsts utsending får jeg en plass i køen, og kan avsløre at det er et av kveldens soleklare høydepunkt. Det som vanligvis er en prostitusjonssituasjon, er omformet til en vakker og poetisk opplevelse hvor vertinnene, som også er dansekunstnerne, skaper et magisk øyeblikk. Det er intimt uten å være seksuelt, og fungerer godt som det private, ”andre” rommet over kasinobråket.

Verdisett på spill? Golden Ája er lek, moro og ironi, men har også en klar politisk tone. Når vertinnene deler ut ikke-seksuelle private opplevelser, går tankene samtidig til USA hvor urfolkskvinner opplever mye mer seksuell vold enn gjennomsnittet og ofte er taperne i disse nye økonomiene. Gamblinginntektene har sine mørke sider, og i vår midte har vi også en spillavhengig same. Gambleren Paul Pedersen, spilt av Stein Bjørn, er en slektning av kasinoeier Labba som bruker pengene sine på spill når han har fri. Spørsmålet fra programteksten, om det egentlig går bra med ham midt i denne kasinovelstanden, blir hengende ubesvart.

På bussen tilbake kommer problemstillingen tydeligere frem. I et videointervju forteller Greg Cajete, Director of Native American Studies ved University of New Mexico og selv en Tewa Indian, at gambling i seg selv er verken bra eller dårlig, men et svært komplekst tema. På den ene siden er gambling og spill en måte å skaffe inntekter på for samfunnet. På den annen side er verdisettene radikalt forskjellige, og kapitalistisk gamling er uforenlig med urfolks perspektiv på verden. Hvor mye av egen identitet og selvbestemmelse må de ikke gi opp for å delta i dette spillet, og hvilke konsekvenser får det for samfunnet? Mennesker har alltid drevet med spill, og gambling kan omfordele og spre økonomiske ressurser. Et urfolksdrevet kasino har ikke de samme målene som kapitalismens profittjag, men organisasjonsformen omformer også samfunnet over tid. Mange av spillerne er lokale, og noen kommer i et avhengighetsforhold til spillet. Hva slags konsekvenser får dette for deres tradisjonelle verdier på lang sikt?

Mer forskning eller mer kunst? Det trengs mer forskning for at vi skal forstå dette, hevder Cajete. Artlab Lapland insisterer på at det trengs mer kunst også. Kunsten åpner andre rom, der en lek med et kasino setter oss i bedre stand til å forstå både hvordan våre egne stereotypier former deltagelse, og hvordan lignende fenomen er virkelighet i andre deler av verden. For selv om Artlaben utelukkende tar for seg forholdet mellom USAs og Norges urfolk, kan den med fordel ses i en bredere kontekst. Urfolk over hele verden engasjerer seg i disse dager for selvbestemmelse og rett til å leve liv på sine egne verdier, fra Idle No More i Canada til Free West Papua i Indonesia – ofte imot multinasjonale selskapers inntog på landområder for å utvinne mineraler, energi, eller tømmer. Slike konflikter er heller ikke ukjente i Sápmi, hvor rettighetsanerkjennelse samt adgang til medbestemmelse varierer mellom de nordiske landene.

Videokommentaren gir en dypere forståelse av problemene, men et 30 minutters klipp på vei hjem fra en gamblingkveld er litt i overkant. Noen følger med, andre prater, sover, eller ser drømmende ut av vinduet. I likhet med resten av kvelden er det frihet her til å la oppmerksomheten vandre, men et av sluttpoengene står i fare for å forsvinne: Cajete snakker om ”the sustainable movement”, der bærekraft står sentralt både hva gjelder energi- og matproduksjon. Gambling er kanskje ikke fremtiden for urfolk, men det kan være et steg på veien via inntekter og investeringer i lokalsamfunn. Han mener at de smarte stammene er de som planlegger for det som skal være framtiden, i tråd med egne verdier.

Innspillet kunne kommet bedre frem ved et kortere videoklipp, eller ved at han fikk en levende rolle gjennom en av skuespillerne. Slik kunne gjestene relatert til ham som mer enn en forskerstemme som dekonstruerer speilbildet vi akkurat har vært i. Men det er kanskje også meningen? Det er begrenset hva man får inn i en fire timers seanse hvor to timer er reisetid, og i oppbygningen av Golden Ája er det mye potensiale for å utvikle personlighetene videre. Ambivalensen, leken og alvoret kan med fordel spilles mer på.

Tilbake i Tromsø forsvinner noenogtredve røde truckercapser ut i lørdagsnatten. Noen opplevelser og samtaler rikere, med flere spørsmål som surrer i hodet – også for dem som ikke i utgangspunktet hadde interesse for urfolkspørsmål eller alternativ scenekunst. Forhåpentlig planlegger kunsterteamet å åpne kasinoet flere ganger, for Artlab Lapland gir rom for lek, men også for å tenke og samtale om urfolk, samtid og samfunn i krysningspunktet mellom fiksjon og virkelighet.