Politikkens inntog i det private

Det åttende livet (til Brilka) av forfatter Nino Haratischwili er en romanbauta på over tusen sider som skildrer livene til en georgisk familie i det 20. århundre. Romanen gir innblikk i hvilke konsekvenser borgerkrig, verdenskriger og Josef Stalins kommunistregime hadde for enkeltmennesker og familiene deres.

Boka er strukturert med egne kapitler for ulike familiemedlemmer. Historiene deres flettes sammen til en større helhet samtidig som leseren får innblikk i hver enkelt hovedpersons individuelle opplevelser. Når Trøndelag Teater og regissør Mina Salehpour nå har laget teater av fortellingen, er det ved hjelp av en dramatisering av Emilia Linda Heinrich, Julia Lochte og Jette Steckel. I dramatiseringen, som er laget for Thalia Theater i Hamburg i anledning verdenspremieren i 2017, er en mengde av de mer perifere historiene i boka nødvendigvis luket bort. Likevel fyller forestillingen fire tettpakkede timer inkludert pause.

Sterke enkeltscener

Gamle scene på Trøndelag Teater er relativt nedstrippet. I starten henger en stor, hvit tekstilduk under taket og får den øverste delen av scenerommet til å ligne hvelvingen i et sirkustelt. Det som først og fremst fyller gulvet er potteplanter. Blomstene blir et passende bilde på rikdom og festligheter, men fungerer også som sorgsymboler. Familien Jasji fremstår relativt velstående med til dels mektige nettverk, men de utsettes også for grusomme overgrep. Kristine (Emma Caroline Deichmann), for eksempel, tvinges inn i rollen som en av elskerne til lederen av Sovjetunionens hemmelige politi. Når mannen til Kristines niese Kitty (Madeleine Brandtzæg Nilsen) mistenkes for landsforræderi, utføres det en ufrivillig abort på Kitty som straff. Forestillingen er best når den tar seg tid til å dvele ved sterke scener som de to beskrevet over. Da bidrar også scenografi (Andrea Wagner) og rekvisitter til historieformidlingen. Det er virkningsfullt når Kitty avhøres mens hun sitter i en plaststol plantet i en stor jordhaug. Sikkerhetspolitiet begraver de nakne beina hennes bestemt ned i jorden. Kitty er dermed ikke bare fastlåst, hun har også et bein (eller to) i graven. Under den brutale aborten dyttes den sittende Kitty bakover så det ser ut som hun ligger i en fødestilling idet hun veltes ned i skitten. Slike visuelle bilder formidler det traumatiske ved hendelsene på en måte som er overbevisende uten at det blir overtydelig. Det fungerer også godt når den dekadente Kristine introduseres for publikum ved at hun karrer seg fram til scenen via publikums seterader. Vi befinner oss på bryllupsfesten hennes, og hun henvender seg begeistret til publikum som om vi er gjester. Deichmann lykkes godt med å levendegjøre denne karakteren, og vi får umiddelbart et inntrykk av hva slags type hun er.

Historisk oppramsing

Andre deler av forestillingen fremstår statiske og som en kontrast til de meningsbærende scenene med Kristine og Kitty. Det er så mange datoer og personer som skal med at enkelte partier bærer preg av oppramsing. Det oppstår en paradoksal form for distanse når en av de mer anonyme karakterene, mannen til Kristines søster, forteller hastig om sine erfaringer som løytnant i Den røde armé. Selv om krigshendelsene er alvorlige og betydningsfulle i et historisk perspektiv, er ikke formidlingen god nok til at jeg kjenner alvoret på kroppen. Spesielt første del av forestillingen fremstår som om man må få «gjort unna» en del opplysninger om karakterer og hendelser ved å nevne dem kjapt i tettpakkede replikker. Det opprinnelige bokformatet tillater flere sidehistorier og mer bakgrunnsmateriale enn det sceneoppsetninger ofte gjør. Sånn sett ville forestillingen hatt godt av å bli kortet ned gjennom å si mer mellom linjene eller i større grad bruke visuelle virkemidler. Det er på ingen måte en enkel oppgave, forestillingen er et tydelig eksempel på utfordringer som oppstår når man skal iscenesette omfangsrike romaner.

Altomfattende og personlig

Når teatret og regissøren likevel har tatt fatt på den krevende oppgaven, må det være fordi historien til Haratischwili fremstår betydningsfull i dag. At det først og fremst er kvinnenes historier som blir fortalt, fyller et hull i tidligere historieformidling. Den åpenbare parallellen til dagens krigssituasjon ligger som et bakteppe, men blir aldri direkte påpekt i forestillingen. I romanen nevnes Sovjetunionens ekspandering til Ukraina og Hviterussland under andre verdenskrig, og at denne ble omtalt som en frigjøringsaksjon som skulle gjenforene folkene i de berørte områdene med Sovjetunionen. Slike beskrivelser får en aktuell klangbunn i dag, og kunne blitt fremhevet mer i forestillingen. Det ville muligens løst opp i noe av det litt satte, historiske materialet. På en annen side er det forestillingens personlige historier som gjør mest inntrykk, og spesielt hvordan traumatiske erfaringer liksom kan forplante seg nedover i slektstreet og påvirke relasjonene til barn og barnebarn. Forestillingen varierer i kvalitet, men avsluttes med en bunnsolid dialog mellom de to siste leddene i familien Jasji: Nitsa (Nilsen) og hennes 12-årige niese Brilka (Deichmann). Sistnevntes mange spørsmål rundt den dysfunksjonelle familiens avstumpethet forblir ubesvart, men omfanget og volden som ligger bak de uuttalte svarene er til å ta og føle på. I slike øyeblikk gnistrer det av forestillingen, og den hever seg til å bli noe langt mer enn et hastig bokreferat.