Performativ mikrotonalitet

Harry Partch (1901-1974) var en pioner innenfor både mikrotonal musikk og scenekunst. Han nøyde seg ikke med å føre den tradisjonelle vestlige harmonikken inn i ukjente farvann, men utfordret selve toneinndelingen musikken baserte seg på. I stedet for de tradisjonelle tolv tonehøydene lagde han sitt eget system ut fra en skala med førtitre tonehøyder. Vel så viktig som den tonale utforskingen var imidlertid hans fornyelser av musikkteateret. Han ønsket å lage en mer konkret eller kroppslig musikk enn den vestlige kunstmusikken, som han oppfattet som for abstrakt. Et av midlene var å fjerne det han så på som et unødvendig skille mellom teater og musikk. Han gikk i motsatt retning av den tiltagende spesialiseringen, hvor solister ble mer og mer virtuose på sitt ene instrument. Han hentet inspirasjon fra antikke og østlige musikkteatertradisjoner, og skrev heller musikk som krevde at utøverne skulle både danse, synge og framføre tekst i tillegg til å spille forskjellige instrumenter.

Instrumenter tenkt på nytt Helt sentralt i Partchs prosjekt står instrumentbyggingen, både for den tonale utviklingen og for det musikkteatrale. For å kunne skrive musikken han ønsket var han nødt til å utvikle en rekke nye instrumenter. Den tyske samtidsmusikkgruppa Ensemble Musikfabrik fikk i 2012 laget en ny versjon av instrumentparken Partch etterlot seg, som består av mer enn femti enkeltinstrumenter. Før fantes det kun et sett, som det er University of Washington i Seattle som har ansvaret for. Antagelig har dette vært en av hovedgrunnene til at Partchs musikk har vært såpass lite kjent utenfor USA. Gjennom prosjektet pitch 43_tuning the cosmos har Ensemble Musikfabrik ønsket å bøte på dette, på den ene siden ved å spre og forvalte Partchs musikk, men også ved å stimulere til «nye impulser i omgang med Harry Partchs musikalske arv» ved å få nålevende komponister til å skrive for instrumentene hans. En av de første framføringene av Partchs musikk i nyere tid i Norge, Delusion of the Fury på Nationaltheatret under Ultimafestivalen i 2013, var del av dette prosjektet, og det samme gjelder konserten under årets Ultima. I tillegg til framføringen av Partchs eget verk And on the Seventh Day Petals Fell in Petaluma ble også to nyskrevne verk for Partchs instrumenter presentert: Simon Steen-Andersens Korpus og Helge Stens (også kjent som Deathprod) Sow Your Gold In The White Foliated Earth. Det siste ble urframført denne kvelden.

Skulpturelle instrumenter og scenisk tilstedeværelse Det første som møtte oss i kanonhallen var Partch-instrumentene fint stilt opp, røyklagt og belyst av et rødlig og gult skjær. De fremsto som en massiv installasjon av skulpturer i glass, tre og metall. Flere av instrumentene baserer seg på tradisjonelle instrumenter, slik som orgelvariantene og de mikrotonale gitarene, noen xylofon- og marimbaaktige instrumenter og forskjellige harpelignende strengeinstrumenter. Andre er det vanskeligere å se slektskapet til, som for eksempel en rekke store glasskuler som henger fra et rammeverk. Instrumentene er visuelt utformet og blir et performativt aspekt i seg selv. Dette forsterkes når musikerne tar dem i bruk. Mange av instrumentene krever store bevegelser hvor hele kroppen må brukes: Tunge klubber slår mot treklosser, plektre fyker over lange serier med strenger og musikerne må strekke seg langt for å slå på de forskjellige glasskulene. Musikernes kroppslige tilstedeværelse blir et viktig element i musikken, og utøverne fra Ensemble Musikfabrik vet også å få dette fram. Det tydeliggjør gestene sine med en musikalitet som lar musikken komme til rette.

Konserten vil kanskje ikke kunne kalles scenekunst i streng forstand, på tross av de viktige visuelle elementene i stykkene. Likevel er det utvilsomt at et prosjekt som pitch_43 og konserten under Ultima kan ha stor relevans for scenekunstfeltet. Litt på samme måte som at And on the Seventh Day Petals Fell in Petaluma kan sees på som et slags forstudium til det mer rendyrkede musikkteaterverket Delusion of the Fury, kan kanskje konserten på Ultima sees på som en antydning av de mulighetene som ligger i Partchs instrumenter i en mer rendyrket musikkteatral sammenheng.

Lyd som konsekvens: Korpus Første halvdel av konserten besto først Simon Steen-Andersens nye verk, etterfulgt av Partchs eget. Korpus var et kortere og relativt statisk stykke. Det kom og gikk i bølger, bygget seg langsomt opp før det trakk seg tilbake igjen, og unngikk større klimaks. Et gjennomgangselement i stykket var lyder som ble satt i gang som en bieffekt av andre lyder. En skarptromme resonerte på det ene orgelet som ble brukt, en ball i en kopp fikk sprette opp og ned på en treblokk som ble slått an av en perkusjonist, og flere plastglass ble brukt på samme måte. Disse effektene hadde en visuell såvel som en lydlig effekt. Som med mange andre av Steen-Andersen verker de siste årene synliggjorde Korpus det fysiske og visuelle ved musikkframføringen. Dette har han til felles med Partch, men han gjennomfører det på en annen måte, blant annet ved hjelp av prepareringer heller enn musikernes kroppslighet. Det at stykket tok i bruk såpass få av Partchs instrumenter, kombinert med den omfattende prepareringen, fikk meg imidlertid til å lure på om stykket egentlig hadde trengt å skrives for Partchs instrumenter. Sagt med andre ord: Interaksjonen med «Partchs musikalske arv» opplevdes som noe fraværende, selv om det var fint å høre et sterkt kompositorisk uttrykk som skiller seg fra Partch framføres med hans instrumenter.

Uhøytidelig uttrykk And on the Seventh Day Petals Fell in Petaluma er nærmest en systematisk presentasjon av Partchs forskjellige instrumenter. Stykket tar form som en serie av kortere deler hvor besetningen stadig veksler mellom et mindre antall av instrumentene, ofte kun to eller tre. Uttrykket skiller seg fra de aller fleste av Partchs samtidige kolleger. Dette kommer ikke bare av mikrotonaliteten, men også av hans vilje til å ta i bruk materiale som kan oppleves som kitsch. Musikken klinger av orientalisme og amerikansk folkemusikk (klanger som munnharpe og slidegitar får ufolde seg fritt). Partch tilnærmer seg dette materialet helt uironisk, og resultatet er at musikken blir uhøytidelig, og til tider humoristisk, på en forfriskende måte. Mikrotonaliteten kan tidvis få musikken til å høres litt pussig eller skeiv ut for ører som er vant med vestlig harmonikk, særlig når han samtidig benytter seg av mer tradisjonelle strukturer. Ensemblet unnlater ikke å la dette skinne gjennom i framføringen sin, men understreker det gjennom mimikk, gestikk og tilstedeværelse. De fleste av de små stykkene har en tydelig rytmisk struktur som driver musikken framover, og jeg tar meg selv i flere av strekkene i å trampe med. Det hele understreker Partch som en outsider, som en annerledeskomponist, ikke minst i sammenligning med gravalvoret til de fleste av hans samtidige kontinentale komponister.

Langstrakte lydlandskap Jeg var i forkant av konserten spent på hvordan de ville låte når en komponist med bakgrunn i elektronisk støy og ambient skulle skrive et større verk for Harry Partchs helakustiske instrumentarium. I utgangspunktet så jeg få fellespunkter mellom Partchs intense og rytmiske drivende musikk, med utelukkende akustiske og ofte naturpregede instrumenter, og de langstrakte og elektroniske lydlandskapene Helge Sten har skapt under navnet Deathprod. Men resultatet av møtet viste seg å være fruktbart. Sten klarte å skape en ro og høystemthet som Partch sjeldent har, og stykket ble en kjærkommen demonstrasjon av den potensielle uttrykksbredden som ligger i Partch-orkesteret. Det var interessant å høre hvordan klanger som henger tett sammen med Partchs uttrykk, skapte et landskap som bar Helge Stens tydelige signatur. Sow Your Gold In The White Foliated Earth hadde lange, effektfulle pauser kombinert med små motiver og tonegrupper som ble repetert over lengre tid, og fikk slik en meditativ ro over seg. Selv om stykket hadde tydelig adskilte deler, videreutviklet disse ofte motiver fra de foregående delene, og dette skapte en langstrakt musikalsk struktur. Røyklegging og dynamisk bruk av lys understreket de forskjellige partiene og la en mørkere og mer alvorlig atmosfære over instrumentinstallasjonen og musikerne på scenen. Der de før var mer synlige, aktive og raskere i bevegelsene, ble de nå utydelige skikkelser hvis interaksjon med musikken var langsommere og mindre tilstedeværende.

Ensemble Musikfabrik og Helge Sten. Foto: Henrik Beck

Scenekunsten Det var tydelig musikken som sto i fokus denne kvelden, og ikke det sceniske, selv om musikken hadde viktige sceniske aspekter. Det musikalske sto seg også godt på egen hånd. Likevel mener jeg at både denne konserten og ikke minst prosjektet Pitch_43 har en bredere relevans for scenekunstfeltet. Ikke minst hvis man ser det i sammenheng med framføringen av Delusion of the Fury for to år siden (se Svante Aulis Löwenborgs tekst på Scenekunst.no her, red. anm), og mer generelt med Partchs modell for et integrert musikkteater. Det er nettopp den musikalske «grunnforskningen» som ble presentert som muliggjør denne modellen. Utformingen av Partchs instrumenter er en forutsetning for den unike blandingen av dans, musikk og teater som særlig Delusion of the Fury demonstrerer. Gestene og stemningene det mikrotonale systemet kan frambringe, og den visuelle og fysiske utformingen av instrumentene, åpner for en rekke spennende muligheter for ny scenekunst. De nyskrevne verkene viser uttrykksbredden som er mulig på disse instrumentene, og antyder slik mulighetene som finnes for mer rendyrkede musikkteatrale verker.

For scenekunstfeltets del håper jeg at framtidige komponister som engasjeres innenfor Pitch_43 også vil skrive verker som er mer tydelig inspirert av Partchs musikkteatermodell.