S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Amanda Øiestad Nilsen – 22. oktober 2019

Peer er en Bitch!

Bilde fra Henriette Pederse og Nartmanstifelsens forestilling Peer Bitch. Kompaniet mottar nå støtte fra ordningen Fri scenekunst – kunstnerskap. Foto: Sveinn Fannar Jóhannsson. Lys: Ane Reiersen. Scenografi og kostyme: Olav Ryland Myrtvedt. Scenografi- og kostymeassistent: Antti Bjørn. Parykk og sminke: Embla Høyland Skognes.


Publisert
22. oktober 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans Teater

Peer/Bitch av Henriette Pedersen/Nartmanstiftelsen Black Box teater, premiere 19. oktober 2019

Koreograf: Henriette Pedersen. Dramatiker: Runa Borch Skolseg. Utøver: Caisa Stina Forssberg. Lys: Ane Reiersen. Scenografi og kostyme: Olav Ryland Myrtvedt. Scenografi og kostymeassistent: Antti Bjørn. Parykk og sminke: Embla Høyland Skognes. Lyd: Vilde Ilkama Nupen. Ytre øre: Katrine Ganer Skaug. Dramaturg: Oda Radoor. Produsent: Morten Kippe.

Co-produksjon: Black Box teater

Tekstsitatene er hentet herfra.


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/peer-er-en-bitch
Facebook

I koreograf Henriette Pedersen og dramatiker Runa Borch Skolseg sin forestilling Peer/Bitch er Henrik Ibsens Peer Gynt blitt en bitch.

“Alle menn jeg dater er morsomme, men dumme, de legger ordene i munnen min og tvister dem til de ligner sine egne”, slik starter Peer/Bitch sin monolog. Peer/Bitch er en splittet karakter. Hun er litt Peer Gynt og litt en senkapitalistisk bitch. Peer/Bitch er, som det står i programteksten, en selvsentrert, kynisk, glatt, smidig, bløt, medgjørlig, men laus livsnyter med endometriose og glutenallergi. Peer/Bitch dater Solmund, men ikke eksklusivt.

Dramatiker Runa Borch Skolseg har skrevet en overøsende tekst. Peer/Bitch er en shout-out til Henrik Ibsens Peer Gynt fra 1867, men forholder seg løst til Ibsens epos. Teksten er dratt inn i nåtiden med referanser til hip hop, tv-serier, internett og YouTube. Peer er blitt kvinne og Solveig er blitt Solmund. Utover navnene er det ikke så mange direkte referansepunkter, men den originale Peers persona lar seg enkelt oversette inn i vår senkapitalistiske og selvsentrerte internettkultur.

Den svenske skuespilleren Caisa-Stina Forssberg utfører monologen på svensk, norsk, svorsk og engelsk. Hun er kledd i et løsthengende gammeldags undertøysplagg, med en rødmønstret smokingjakke over. Hun har beige Buffalo-sko og en kort, lyshåret parykk. Kostymet er like splittet som karakteren selv, litt Peer og litt Bitch – og totalt identitetsforvirret. Caisa-Stina Forssberg står godt i rollen og drar publikum med og til seg.

Feministisk, maksimalistisk og innholdsløst Scenerommet og lysdesignet, egentlig hele forestillingen er rød. Like rød som mensen:

“I know a girl that bleed and killed her kids, I know a girl that almost won the nobel- prize but then she bleed, i know a girl that was in the finale in the olympics but then she bleed, this is not jokes, this is true stories about how system always keep women down”

Forestillingen er feministisk og frigjort, men er også innholdsløs, masete og ansvarsfraskrivende. Peer/Bitch dater mange, for ingen skal kunne profitere på henne, men hun mister seg selv i møte med sine beilere. Hun er samfunnskritisk, men samtidig “doughgrl” på YouTube. Dough eller deig er et gjennomgående tema i teksten. Peer/Bitch identifiserer seg som “doughgrl” flere ganger, og jeg ser for meg at hun har en egen YouTube-kanal hvor hun spiser ulike typer deig, til tross for at hun egentlig har glutenallergi. Forestillingen er full av motsetninger og identitetsforvirring, og er på mange måter like elastisk som en deig.

Runa Borch Skolseg beskriver seg selv som maksimalist, noe som kommer tydelig frem i tekstens masse. Det er tidvis så mye at det hele faller sammen og blir til ingenting, som at teksten i seg selv er identitetsforvirret. Jeg forstår teksten som en egen karakter som av og til spiller på lag med, og av og til overkjører karakteren som fremfører den. Caisa-Stina Forssberg kjemper med og mot teksten med aggressiv energi og driv. Forestillingen opplevdes intens og nesten anmassende, men også morsom og smart. Første halvdel var full av popkulturelle referanser og smarte samfunnsbetraktninger, men forestillingen økte så i intensitet og skapte et krevede og angstfullt rom med skarpt rødt lys, røyk og nesten trolsk musikk. Det var godt da vi halvveis fikk en pustepause i form av allsang til John Denvers Take me home, Country Roads. Det fungerte som et godt brudd, og et lettet publikum sang med av så full hals et norskt publikum kan makte, oppmuntret av en skuespiller som proklamerte “I love Norway”.

Tekst og koreografi I anmeldelsen av en forestilling som dette er det enkelt å fokusere på teksten, både fordi det er en nyskrevet og spennende tekst, men også fordi den får stort spillerom i en forestilling som blir vist i en dansekontekst, som en del av Coda-festivalen. Koreograf Henriette Pedersen er kjent for å arbeide i skjæringsfeltet mellom teater, dans og billedkunst. Det kan virke som at når tekst har en dominerende rolle i en forestilling, det være seg en danseforestilling, en teaterforestilling eller noe midt imellom, forstår vi forestillingen som teater. Og vi begynner å lure på hvorfor Henriette Pedersen er koreograf og ikke regissør for forestillingen. Jeg opplever derimot denne forestillingen som koreografert i dens behandling av virkemidlene, i dens forståelse av rom og tid, og hvordan alle forestillingens elementer beveger seg i samspill med hverandre.

Skuespilleren (ikke danseren) Caisa-Stina Forssberg har fått et tydelig kroppsspråk. Kroppsspråket er tidvis naturlig, men for det meste overdrevent. Likevel henger det sammen med det som blir sagt, og kan forstås som artikulering som forsterker teksten. På det røde voksdukgulvet er det tapet to hvite kryss. I første halvdel av forestillingen står den ene Buffalo-skoen som støpt mitt i krysset, og begrenser bevegelsene. Det begrensende er en fin kontrast til den ubegrensede og overøsende teksten.

Selv om teksten får stort spillerom, blir den også utover i forestillingen overdøvet av lyder, skrik og musikk. Språkvekslingen mellom svensk, norsk, svorsk og engelsk var også ofte forstyrrende for å få med seg det som ble sagt. Som publikummer ble jeg frustrert over at jeg ikke fikk med meg alt, men i etterkant av forestillingen forstår jeg det som et bevisst grep som fikk meg til å skifte fokus fra tekst til bevegelse og visuelle virkemidler. Og det gjorde at jeg opplevde teksten som en masse, som ikke nødvendigvis trengte å være meningsbærende. I denne forestillingen er det ikke først og fremst et poeng å få med seg all teksten (som det så ofte er i teater), det er kanskje heller et poeng at det ikke er mulig i vår komplekse og innholdsrike/-løse senkapitalistiske verden.

For meg var det forfriskende å få oppleve dramatikk skrevet av en jevngammel dramatiker. Jeg kjente meg igjen i den meningsfulle, men samtidig meningsløse tilværelsen vi lever i. Dette gjorde også at jeg kanskje ble litt for opphengt i teksten. Det er en sterk og dominerende tekst, men den fikk også motstand av sterke og dominerende prestasjoner fra de andre medvirkende aktørene og elementene i forestillingen. Det er ikke snakk om en likestilling av elementene, men en koreografisk strategi vi kan kalle “survival of the fittest”.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no