På sokkelesten

Janne Eraker er både dansekunstner og musiker, og hun jobber musikalsk med steppdans som verktøy blant annet som den ene halvparten av den elektroniske duoen Øy. Her produserer hun rytmer gjennom steppdans som bearbeides videre sammen med Kristoffer Lislegaards elektroniske lydarbeid. Så vidt jeg vet, har hennes koreografiske arbeider frem til nå primært bestått av solo-arbeider – men hun har lang erfaring med improvisasjoner med både musikere og dansere og som danser i ensembler. Forestillingene hennes har gjerne form som konsert, og spilles ofte også bare én gang per visningssted – noe som har ført til at jeg har gått glipp av flere av hennes tidligere arbeider. Ryktene om dem har likevel nådd meg, og det er med stor forventning jeg kommer til Riksscenen. I Soft Ice har hun med seg to andre steppdansere og én musiker. Forestillingen hadde premiere 23.januar på Rosendal Teater i Trondheim, som del av DansiTs program og ble vist uken etter på Riksscenen i Oslo som del av festivalen DANS DANS DANS.

Som et sovende barn

På en nesten mørklagt scene ligger noen kropper oppå hverandre i blålig belysning. Til venstre for scenen sitter en musiker. Jeg antar i hvert fall at det er en musiker eller tekniker, for innledningsvis ser jeg bare noen lys fra teknisk utstyr og en hånd som skrur på knotter. Vi faller til ro i salen. På vei inn i scenerommet har vi fått beskjed om å være så stille vi kan – og et lag med støy siver ut fra høyttalerne. Lyden er litt vanskelig å plassere, men høres mest ut som bakgrunnslyden man får når man gjør opptak ute i en by, den generelle støyen som en by gir – en kompakt lyd, litt som skitten bomull. Det blå lyset blir sterkere, og støyen får en mer elektronisk karakter. Sakte begynner haugen med mennesker å forflytte seg. De er søvngjengeraktige, vi ser ingen ansikter, og det litt som om det er saktefilm spilt baklengs. Bevegelsene på scenen minner litt om bevegelsene til et lite barn som sover. Det ruller frem og tilbake, får plutselige rykninger, og de tre på scenen er tidvis nesten som en kokong. De sklir fra hverandre – hele tiden med bortgjemte ansikter – for så å søke seg til hverandre, nærmest som en magnetisk kraft. Det organiske bevegelsesmaterialet er en kontrast til den stadig høyere musikken som det etter hvert blir synlig at skapes av en musiker med en el-gitar. I likhet med bevegelsene til de tre utøverne, stiger og synker musikken, både den og lyset øker og minker i volum. Kroppene på scenen følger etter hvert musikken; når den stopper opp, fryser også kroppene til. Har musikken en dikterende funksjon, eller er det en dialog? Musikken stilner, lyset endrer karakter til et mykere, mer gulaktig skinn, og nå er det utøverne som leder an – ikke musikken. Er det et maktskifte? De tre danserne har reist seg opp og gjør forsiktige stepp. De lar føttene skli litt og tapper forsiktig med føttene. Både de og musikeren har lukkede øyne, de liksom famler og føler seg fram i det jeg antar er en aktiv lytting til hverandre.

Form og farge

De tre utøverne er iført like kostymer: bukse og skjorte i samme farge og hvit singlet. Ettersom én av dem har blå bukse og skjorte, én grønn og én lilla-rosa, blir de i mine notater hetende Tante Blå, Tante Grønn og Tante Lilla – som en assosiasjon til Elsa Beskows barnebokkarakterer. Eraker selv er den blåkledde, Vilma Kananen er grønnkledd og Gaëtan Farnier er iført rosa-lilla. Det er ulik tekstur og materialer i kostymene – buksene til Kananen er for eksempel mer skimrende, mens musiker Juhani Silvola på sidelinjen er iført et helt sort antrekk. Fargekoordineringen gjør dem lett å skille fra hverandre, men valg av materialer fremstår litt tilfeldig. Jeg har opplevd det samme i mange danseforestillinger, at kostymer ser ut til å velges ut fra en felles intuisjon fra utøver og koreograf. De skal være i overensstemmelse med utøvers karakter – hvor abstrakt den enn måtte være – men de skal også skal være behagelige for utøveren å jobbe i. Siden scenerommet ellers har et slags studiopreg, noe også Ane Reiersens lysdesign understreker, lurer jeg på om mindre utstuderte kostymer kunne vært en fordel. Nå virker det litt som om noe er planlagt og at noe bare ble sånn. Erakers koreografi tar form som en slags feedbacksløyfe mellom lyd og bevegelse: Bevegelsene til de tre utøverne på scenen genererer lyd som reagerer på eller fører til reaksjoner fra musikeren på sidelinjen. Når de først har beveget seg opp i stående posisjon fra innledningen der de ligger i en haug, danser de med forsiktige stepp og med lukkede øyne. Vi hører et lavmælt klapp, klapp og et stepp fra de sølvfargede skoene deres – akkompagnert av knips og lyden av sko som sklir. Danserne beveger seg i sirkler, sklir til siden og trekkes tilbake – eller går som på skøyter fremover, for så å nærmest moonwalke tilbake. Det avgir en tørr lyd som kritt mot asfalt. De snurrer og sklir mens Reiersens lysdesign nesten umerkelig endrer seg og følger dem.

Puls-rytme

Dramaturgisk har forestillingen en slags puls-rytme: Det blir gradvist mer intenst før det så går over i et mer lavmælt parti før det bygger seg opp igjen. Det gjelder både lyd og bevegelser, som begge har kvaliteter av leken improvisasjon. Innimellom er det laget plass til små soloer, noe jeg tror forestillingen kunne vært tjent med å ha mer av. En plutselig liten stepp-basert perkusjonssolo skjerper konsentrasjonen og gjør meg mer påkoblet i de neste gruppesekvensene. Det samme gjelder en slags duett hvor en av utøverne danser med hip hop-aktige step som i en battle med musikeren. I andre halvdel av forestillingen kaster utøverne skoene – de tar dem av seg og lar skoene skli ut av scenen. Samtidig plugger gitaristen ut sin gitar, og de har en sekvens med stepp på sokkelesten. Selv om gitaren plugges inn igjen, forblir skoene heretter av. Skoene brukes som et slags instrument, men koreografien foregår uten sko på føttene, og lyden av sokker mot parkettgulvet på scenen har en helt annen kvalitet enn de hardere skoene. Dette inviterer igjen til en aktiv lytting hos tilskueren, men denne delen blir rett og slett litt i overkant lang. Musikk og koreografi fortsetter å speile hverandre i store deler av forestillingen, og det blir etter hvert en litt forutsigbar rytme i dramaturgien. Jeg savner en dramaturgisk og koreografisk komposisjon som overrasker mer og som inneholder mer friksjon. Det kommer av at flere av valgene fremstår som litt utydelige. Hva slags komposisjon og koreografi bestårSoft Ice av, hva er forholdet mellom bevegelse og lyd? Og hva slags relasjon har bevegelse og lyd til rom og visuell estetikk? Kostymene, rommet og komposisjon faller litt mellom det impro-hverdagslige og det komponerte. Forestillingen er avhengig av en aktiv lytting fra publikum og i sitt nåværende format blir den snaue timen den varer litt for lang. Selv med solo- og duettpartier som skinner, blir forestillingen litt for forutsigbar. Den ville vært tjent med enten mindre materiale eller en litt annen dramaturgi for å holde sanseapparatet til tilskueren på vakt.