På overflaten av storpolitikken

I foajeen på Vega scene henger det rød kinesisk pynt i taket, og det deles ut røde pakker med lykkekjeks når man går inn for å vise billett. Inne i salen er det mørkere, rommet er svart og svakt opplyst. Scenerommet er bare fylt med tre svarte bokser og en bobinett som innsnevrer scenerommet. Midt på gulvet står Oskar (Frank Kjosås) i en hvit spotlight. Og der står han store deler av forestillingen. Skuespiller Line Heie Hallem har vært tilknyttet Vega Scene siden åpningen, og hun leder prosjektet De Ultimate hvor skuespillere i løpet av én uke skal lage en forestilling basert på nordiske manus som ikke tidligere har vært oppført i Norge. Kool Kool Kina, skrevet av Aleksa Okanovic, har tidligere blitt iscenesatt som en del av dette prosjektet. Sceneteksten kommer fra Danmark og hadde urpremiere der i februar 2023. Nå har forestillingen blitt en egen produksjon og får Norgespremiere med regi av Hallem og resten av ensemblet. Kristofer Grønskag har oversatt teksten og er også forestillingsdramaturg. På nettsidene blir forestillingen beskrevet som politisk og mørk satirisk komedie.

Blogger fra fortiden

Oskar er mannen bak bloggen «Kool Kool Kina» som hyller det kommunistiske Kina. Han er 55 år, skilt, har en datter og er universitetslektor på Historisk-filosofisk fakultet (HF). Han er kledd i hvit, kortermet skjorte med penner og skilt i brystlomma, en bukse som ikke sitter helt riktig og et mønstrete slips. Når han blir stressa, trekker han i slipsknuten som for å få mer luft og løsner eller tar av hele slipset når han slipper seg løs. Han har også store briller og en gammeldags stresskoffert. Han minner ikke om noen av lektorene eller professorene jeg har møtt på HF og gir kanskje aller mest assosiasjoner til da Kjosås spilte i Book of Mormon. Etter Russlands invasjon av Ukraina skriver Oskar på bloggen sin at Putins krigshandlinger er legitime. Det fører til at han får sparken. Deretter forfaller Oskars verden ytterligere i takt med at fetisjeringen av Kina intensiveres. Han er besatt av politikk og mener kommunisme er eneste løsning og at livet var best før murens fall. Verdensbildet hans er delt i to: de som bor innenfor og utenfor kuppelen. Forestillingen er i stor grad bygget opp av monologer fra Oskars raljerende blogginnlegg. Ofte leser han dem inn i en liten mikrofon av typen videobloggere bruker, noe som gir forestillingen et fortellende og proklamerende uttrykk.

Enkel motstand

Oskar oppsøker nattklubben China by night, inngår en relasjon med danseren Arena (Amalie Hyun Ju Eggen), fortsetter å blogge og provoserer kvinnene han møter som forsøker å belære ham om hvordan den nye verdenen fungerer. Møtene Oskar har med datteren (Line Heie Hallem) og hans 26 år gamle sjef på sin nye jobb som vakt på museet (Line Heie Hallem) fungerer som sjablonger som representerer idéer og typer. Sjefen er en typisk svartkledd, politisk korrekt feminist, og jeg synes kostymet fungerer. Datteren er kledd i hettegenser og er mer oppgitt og bekymret for faren som hun mener sitter fast i gamle ideer. Sjefen og datteren er typer jeg kjenner mer igjen, men spillet blir veldig statisk. Det skjer ikke så mye mellom dem, og den tomme scenen gir dem lite å spille på. Det hjelper heller ikke at dialogen er stiv og karikert. De spiller uten mygger, og kanskje bidrar det til at også dialogene i stor grad er vendt utover mot publikum og blir udynamiske. Et unntak er Eggens fysiske scenespråk og tilstedeværelse som gir liv og bevegelse til de ellers statiske scenene. Det blir også litt flatt når motstanden Oskar får er så enkel. For eksempel blir Oskar fortalt at det heter «sexarbeider» og ikke «hore», at det finnes 72 kjønn og at det ikke er noe problem å bytte litt på avhengig av humør. Jeg tror det skal være en parodi på nye generasjoner, og jeg kan skjønne at noen opplever «den nye» verdenen sånn, men det føles oppbrukt og gammelmodig. Det hele får jo også en annen klang når USA nettopp har innført kun to lovlige kjønn og temaet blir aktualisert igjen, men nå med den voksende høyrebølgen i ryggen. Kanskje synes jeg verdensbildet i dag er så skremmende at en så forenklet og overfladisk harselas med nye verdier ikke blir så veldig morsomt.

Datert satire

På den ene siden er det deilig at forestillingen ikke løper etter samtiden og prøver å ta den igjen. Men jeg opplever at det er en satire over en verden som ikke lenger eksisterer. Dagen etter premieren leser jeg en overskrift i Aftenposten: «Kan Kina slå av Oslos busser med en av/på-knapp? Ja, mener sikkerhetsekspert.» Et par dager senere kommer en overskrift i NRK: «25 personer pågrepet for KI-generert overgrepsmateriale av barn». I 2023 var KI noe annet enn i dag, ChatGPT var ikke allemannseie, Trump var ikke president, Hamas angrep på Israel hadde ikke skjedd, og så videre. Selv om det må ha blitt gjort noen oppdateringer i oversettelsen, sitter jeg likevel igjen med følelsen av at dette er satire over gårsdagens verden og typer. Det blir litt som å se på Nytt på nytt et år for seint, vitsene klarer ikke å treffe noe aktuelt, men gjengir gamle kritikker. Det er ikke gammelt nok til å gi et tidsbilde av noe fortidig, men det er heller ikke nytt nok til å ta innover seg verden her og nå gå langt nok i typene. Verden i dag er jo litt gal, og da blir kanskje ikke Oskar ekstrem nok til at det blir morsomt eller tankevekkende. En vits som treffer lurer jeg på om er spontant levert av Kjosås. Han sliter med å få opp korken på en spritflaske og kommenterer noe ala «de hersens EU-korkene». Selv om det er åpenbart at spritflasker ikke har korker som henger fast, synes jeg det er noe deilig med det konkrete og direkte. Linken mellom det som blir sagt og det samfunnet vi faktisk lever i gjør at øyeblikket føles levende. Den kobler det som skjer på scenen til det livet vi lever. Jeg tror forestillingen ville vært tjent på å ha noen flere direkte koblinger og kommentarer. For eksempel blir TikTok nevnt i samme åndedrag som Snapchat, som en oppramsing av ulike sosiale medier man kan bruke. Men TikTok er jo kinesisk, og det synes jeg kunne blitt bemerket, i alle fall siden det blir bemerket at Mark Zuckerberg har lært seg mandarin. Der Oskar litt enkelt blir fremstilt som en boomer som henger igjen i 80-tallet, henger forestillingen igjen i en tid hvor det var gøy å vitse om at det finnes 72 kjønn. Oskars største forfall har allerede skjedd i det forestillingen begynner, og det blir vanskelig å engasjere seg i at hans verden er i oppløsning. Det står ingen ting på spill. Jeg sliter med å fange opp hva forestillingen egentlig vil si, og jeg klarer ikke å hente ut noen nye perspektiver eller noen ny innsikt. Selv om teksten er forholdsvis ny, så har tiden løpt fra både Oskar og Kool Kool Kina.