På den andre siden av gjerdet

Fruen fra havet er kjent for å være et at de vanskeligste av Henrik Ibsens samtidsdramaer å iscenesette på grunn av spennet mellom symbolisme og realisme. I tillegg er ikke slutten entydig tragisk eller lykkelig. Som del av Ibsenfestivalen har det relativt unge, danske stjerneskuddet, regissør Anna Balslev, gitt seg i kast med teksten. Balslev har tatt med seg scenograf og kostymedesigner Laura Løwe. Hun har dekket hovedscenen på Nationaltheatret med en stor og bratt gressbakke med et hvitt stakittgjerde på toppen. Rett innenfor gjerdet står det en høy, hvit flaggstang. Før forestillingen går i gang, samles ensemblet på scenekanten. De er kledd i hvite og beige klær i 1800-talls snitt. Den yngste datteren i huset, Hilde Wangel (Henriette Marø), introduserer karakterene med navn og et par karakteristikker mens de nevnte karakterene reagerer på det hun forteller. Stemningen er lett og kan minne om begynnelsen på en impro-scene. Den eneste av skuespillets rollefigurer som ikke bli introdusert, er Den Fremmede som kommer inn helt mot slutten av andre akt i en knallrød kjole.

Uklare kjønnsroller

I korte trekk handler Fruen fra havet om frihet og bindende valg. Ellida Wangel klarer ikke å knytte seg til ektemannen doktor Wangel og hans to nesten voksne barn, Bolette og Hilde. Hun lengter ut til friheten og havet, og til Den Fremmede, en person hun en gang var forlovet med. Ekskjæresten dukker opp og tvinger fram et valg hos Ellida. Skal hun bli med Den Fremmede eller skal hun bli hos Wangel? Hun ber Wangel om å få velge i frihet, og på den måten vinner hun både friheten og den trygge kjærligheten. Parallelt velger Bolette å forlove seg med sin tidligere lærer, Arnholm for å komme seg vekk fra barndomshjemmet og ut i verden. Både overlærer Arnholm (Trine Wiggen) og Den Fremmede (Selome Emnetu) er kvinner i denne versjonen. Det blir introdusert enkelt, og jeg kjøper at de har skiftet kjønn uten at det blir gjort noe større nummer ut av det. Det er ikke en historie om kjønnsidentitet og seksuell legning, og de to skuespillerne forvalter rollene presist og godt. Men utover i forestillingen begynner det å skurre mer og mer. For premisset om konflikten mellom frihet og trygghet er i originalteksten i stor grad basert på datidens mulighetsrom for kvinner. Spørsmålet om trygghet versus frihet er selvsagt allmenngyldig, men måten det er satt opp på i dramaet fungerer ikke like godt uten de utdaterte kjønnsrollene hvor mannen har forsørgeransvar for og makt over kvinnen. Aller tydeligst kommer det fram i historien til Bolette (Seda Witt). Som søsteren Hilde forklarer i introduksjonen, er Bolette forelsket i billedhuggeren Lyngstrand (Alfred Ekker Strande) og drømmer om å reise ut i verden. For å få det til ender hun istedenfor med å takke ja til overlærer Arnholms frieri og løfte om å ta henne med i verden. Men siden Arnholm er en kvinnelig lærer, kunne vel Bolette også blitt lærer og reist ut på egen hånd? Den Fremmede har mønstret på skip som kvinne, noe som heller ikke virker å være et alternativ for Bolette. Jeg forstår ikke hva som holder Bolette igjen og hvorfor ekteskapet med Arnholm blir løsningen. Det samme gjelder i stor grad Ellida (Stine Fevik). Kjernen i fortellingen er Ellidas valg mellom den dragende fremmede og den trygge doktor Wangel (Trond Espen Seim). I Balslevs versjon fremstår det uklart hva som trekker og holder henne igjen i Wangels hus. Ved stykkets begynnelse har de sluttet å ligge sammen, og forholdet fremstår uttørket. Wangel har lite å stille opp med mot Ellidas begjær etter den varme, tydelige og bestemte Fremmede. Wangel og Ellida kysser tørt, mens Den Fremmede og Ellida får en heit sexscene i duskregnet. Wangel er redusert til en stusselig skikkelse, både desperat og sint, men uten høystatus. Likevel trygler Ellida ham om å få gå fri, sånn at hun kan velge mellom ham og Den Fremmede på nytt. I denne iscenesettelsen blir det litt uklart hva Ellida velger, for mot slutten går hun ut til Den Fremmede, det er bare Hilde og Wangel igjen hjemme. De rekker å sitte lenge i kjedsomhet før Ellida kommer tilbake til dem. For Hilde og Wangel vekker Ellidas valg stor glede. Det er som om forholdet har forandret seg, Ellida og Wangel kysser plutselig som om de mener det. Men hvorfor Ellida tar valget, og hva valget skal bety, forstår jeg fortsatt ikke. Jeg tror dette igjen henger sammen med de oppdaterte kjønnsrollene. Hvis kvinner kan forsørge seg selv, trenger de ikke gifte seg for å bli forsørget. Da har ikke Wangel egentlig noen funksjon, og det fremstår absurd at Ellida må trygle ham om å få friheten sin tilbake.

Avklart formspråk

Det er litt ironisk at kjernen i fortellingen blir stående så uklar, for forestillingen har egentlig et veldig tydelig formspråk. Fruen fra havet er i utgangspunktet et stykke fullt av forvekslinger, som åpningen hvor Bolette og Hilde feirer sin avdøde mors bursdag, men som Lyngstrand tror er Ellidas bursdag. Disse forvekslingene er tydelige i iscenesettelsen, og som publikum er jeg ikke i tvil om hva de på scenen forveksler. Skuespillerne spiller frontalt, henvendt til publikum, ofte med et glimt i øye. De har tydelige retninger og motivasjoner. De klarer å kombinere kontakt med publikum, som at alle i salen skal synge bursdagssang, med troverdige dialoger. Det fremstår som at de alle er enige om hvilke regler som gjelder for fiksjonen, og at muligheter for humor og varme skal tas godt vare på. Det er gjennomgående mye slapstick og fysisk humor underbygget av tilhørende musikk (Viktor Dahl). Kanskje er det derfor de mer filosofiske dialogene kommer litt brått på. Det filosofiske tankegodset blir ikke eksemplifisert gjennom teksten eller kommer fra en konflikt eller erfaring, men dingler liksom i løse lufta. Det gjør at det er lite for skuespillerne å spille på, og særlig Ellida må hausse opp og understreke alvoret i det hun står i. Det blir litt vanskelig å tro på. Både det auditive og visuelle underbygger Balslevs tolkning. Gressbakken og gjerdet understreker tematikken om at gresset er grønnere på den andre siden. Lysdesignet (Øyvind Wangensteen) skaper gode atmosfærer og stemminger. Det gjør det denne oppsetningen på mange måter er en vakker forestilling. Musikken og lydbildet forteller oss når vi skal le og når det er fare på ferde. Ensemblet gjør også en god innsats. De peprer forestillingen med varme og fysisk humor. Men det er som om ikke de heller helt tror på alvoret. Jeg sitter igjen med følelsen av at man er så redd for at publikum ikke skal forstå handlingen at det blir overtydelig, mens spørsmålene og de filosofiske brekkene i forestillingen blir utydelige og usammenhengende. Selv om forestillingen er lett fordøyelig i formen, er det vanskelig å forstå hva stykket egentlig handler om. Tematikken blir forenklet til en svipptur til den andre siden av gjerdet for å sjekke ut om gresset er grønnere der, uten å klare å favne om noe mer eksistensielt. Forenklingen og skiftet i kjønnsroller gjør hovedkonflikten vag, og stykket fremstår utilgjengelig på tross av skuespillernes iherdige forsøk på å engasjere (eller distrahere?) publikum.