Overskuddspreget mordmysterium

Det er noe særegent med energien til unge kompanier som består av mennesker med utdannelse fra samme sted. De syv medlemmene i Akimbo Theatre Company – som for tiden turnerer festivaler i Europa med den fysiske teaterforestillingen No One – ble alle sammen uteksaminert fra Ecole International de Theatre Jacques Lecoq i 2021, hvor de gikk i samme klasse. Skuespillernes felles teatervokabular kommer til uttrykk gjennom et formspråk hvor historefortelling mikses med dans, bevegelse, akrobatikk, kampsport og halsbrekkende slåss-scener. Formen har vist seg å treffe unge publikummere spesielt godt.

Forestillingen ble først vist på SALT i Oslo, og Akimbo ble nominert til hele fem priser (hvorav de vant tre) under Oslo Fringe i 2022. Kompaniets norske medlem, Halvor Schultz, stakk av med prisen for beste skuespiller. Siden har No One høstet både nominasjoner og priser under blant annet The Brighton Fringe Festival, Edinburgh-festivalen og ikke minst Unge Stemmer-prisen under Showbox i Oslo i 2022. Søndag 16. april var de tilbake i Oslo og spilte på Kloden Teater på Økern.

Tegneseriestil Et klubb-beat banker inne fra salen. Når vi kommer inn, ser vi et DJ-bord som står plassert til høyre på forscenen. En DJ som ser akkurat passe hipster ut, med krøllete hår i nittitallssveis (Jonathan Ben-Shaul), sitter nonchalant bak bordet og mikser live mens publikum finner plassene sine. Musikken gjør stemningen avslappet og bygger forventning på samme tid, og salen fylles av prat før lyset brått dempes og musikken endres til et hektisk lydbilde. Det likner en radio som stadig skifter kanal. Eller er det fragmenter av et… politiavhør?

Plutselig står et lite knippe skuespillere med fokuserte blikk rettet ut mot publikum på scenen. En kort og effektiv introduksjon som består av en fortellende monolog illustreres av skuespillernes nærmest tegneserie-aktige fysiske spillestil og bringer oss kjapt inn i historien. Vi befinner oss i et tilspisset politiavhør i den lille engelske byen Wellston, hvor merkelige hendelser har begynt å skje. Puber hjemsøkes, objekter har begynt å sveve i løse lufta av seg selv, og en kvinne har forsvunnet under mystiske omstendigheter.

Den usynlig mannen Forestillingen bygger på boka Den usynlige mannen av britiske HG Wells fra 1897, men Akimbo har endret mange av karakterene og elementene i originalhistorien. I denne bearbeidelsen følger vi den litt naive studenten Thomas Marvel (Halvor Schultz). En kveld, idet Marvel skal mate en hjemløs katt utenfor den lokale puben, kommer han over en ensom, usynlig mann, Griffin (Pierre Moullier), som har en forkjærlighet for tunfisk på boks. Etter hvert blir Marvel og Griffin venner, men relasjonen vikler Marvel stadig lenger inn i et nett av svindel, penger og berømmelse. Det hele kulminerer i et mord som etterforskeren Rodriguez – sendt fra London-politiet – er fast bestemt på å oppklare.

På sett og vis er ikke historien så fryktelig mye mer substansiell enn en gjennomsnittlig episode påskekrim. Grunnen til at No One likevel har gjort mange oppmerksom på Akimbo Theatre, er måten historien fortelles på. Fortellingens dramaturgiske potensial utnyttes til fulle.

Tett på filmdramaturgi Flere av medlemmene i Akimbo Theatre har erfaring fra filmregi, og dramaturgien ligger tett opp mot filmkunstens effektive klipp: Her er stadige tilbakeblikk, hurtigspoling, frys og slow-motion. Raske forflytninger i tid og sted gjør at publikum bringes frem og tilbake i historien og dermed kan nøste stadig flere tråder i mordmysteriet. Iblant spilles handlingen fra to steder ut simultant, og på et tidspunkt ser vi en av skuespillernes marerittaktige drøm før vedkommende plutselig kastes tilbake i virkeligheten. Lyden interagerer hele tiden med skuespillerne og støtter opp om den i form av lydeffekter eller bakgrunnslyd fra for eksempel en travel café eller en nattklubb. Summen av alt dette blir en uvanlig overskuddspreget og dynamisk forestilling som hele tiden har stålkontroll på publikums oppmerksomhet. Det er overraskende og fascinerende at den usynlige mannen spilles på så en troverdig måte, for det er lett å tenke at leken med synlighet og usynlighet i teorien ikke burde lykkes. Men her benyttes smart koreografi som et sentralt virkemiddel.

Samtidig går det i overkant fort i svingene enkelte ganger. Det er som om kompaniet ikke fullt ut forstår hvor informasjonstett forestillingen oppleves når man ser den for første gang. Tidvis overdøver lyden og musikken det skuespillerne sier, og viktig tekst går tapt. Andre steder formidles ikke replikkene tydelig nok. Dette blir ekstra forvirrende fordi skuespillerne samtidig veksler mellom et stort antall roller. Lysdesignet kunne vært enda skarpere og underbygget stemningene og handlingen enda mer. Samtidig er det fascinerende at det fysisk uttrykket, i kombinasjon med lydeffektene, fullt ut kompenserer for fraværet av scenografi. Alt blir tydelig i publikums hoder.

I motsetning til mange andre europeiske land, som Frankrike, Danmark, Belgia og Polen, har ikke Norge egentlig hatt noen sterk tradisjon for fysisk teater. Det finnes selvsagt unntak: Koreografer som Jo Strømgren og Alan Lucien Øyen har for eksempel bidratt til å bringe dans og visuell komposisjon inn i teaterspråket. Skuespillerutdanningen ved NORD universitet i Verdal har i mange år utdannet skuespillere med en mer fysisk forankret teknikk enn vi tidligere har hatt tradisjon for her til lands. Men fortsatt er det likevel langt mellom produksjoner hvor det fysiske formspråket står sentralt. Desto mer forfriskende blir det da med gjestespill hvor historien formidles med skuespillernes fysiske vokabular som det mest sentrale elementet.